Kan teknologien redde oss?

Kapittel 6 i "For sent i tide: Hånd- og hodebok for fellesskap og omstilling i krisenes tid"

Se innholdsfortegnelse og klikk deg inn på kapitlene som alt er publisert her.

Les om “For sent i tide”-føljetongen i innledningen til første kapittel her.

Det høres skremmende ut, men vi finner nok en teknologisk løsning.

Dette mantraet er et besvergende ritual hver gang vi mennesker konfronteres med ressursbegrensninger. Men forestillingen om at vi alltid kan innovere oss ut av problemene, kolliderer i dag med fysikkens, kjemiens og biologiens lover.

Hvordan? La oss se.

Atomkraft

Mange mener at atomkraft skal redde oss fra energi- og klimakrisen. For å bøte på klimagassutslippene, tok over 20 land initiativ til å tredoble mengden energi fra atomkraft innen 2050 på klimatoppmøtet i Dubai i 2023.

Initiativet kom til tross for at vi ikke har løsninger for langvarig lagring av radioaktivt avfall. Det farligste atomavfallet forblir livsfarlig i titusener av år. Det er lenger enn noen menneskelig sivilisasjon har eksistert. Den finske løsningen med dypgeologisk lagring i Onkalo er et unntak i en verden der de fleste land ikke har filla peiling på hva de skal gjøre med atomavfallet over tid.

Dokumentaren Into Eternity, om atomlagringsanlegget i Onkalo, gjorde et uutslettelig inntrykk på meg da jeg så den første gang. Som et apropos kan du lese posten min “Armageddon”. Den ble mye lest da jeg skrev den.

Å mangedoble atomkraftkapasiteten vil bety en vanvittig økning i avfallsmengden. Det krever at fremtidige sivilisasjoner – titusenvis av år frem i tid – fortsatt vil ha ressursene og stabiliteten, og ikke minst energien, til å håndtere vårt radioaktive ettermæle.¹

Selv om energiproduksjonen i atomkraft på mange måte er ren og høyeffektiv, møter også den naturen og fysikkens lover: ingen prosess uten restprodukter.

Som her, og stort sett overalt ellers, er restproduktene giftig søppel. Det er menneskeheten i et nøtteskall.²

Det er imidlertid ikke bare avfallet som gjør at atomkraft ikke kan redde oss ut av energiknipen vi befinner oss i. Atomreaktorer varmer opp vann, som blir damp, som skaper strøm via turbiner. Flere energieksperter, blant dem Art Berman, forklarer at atomreaktorer ikke kan produsere den høyintense energien i smeltedigler som lager stål, sement og gjødsel, altså materialer sivilisasjonen vår er avhengig av. Atomkraft kan heller ikke erstatte energitette oljeprodukter som diesel, som forsyner den globale organismen med drivstoffet den trenger for å spinne rundt jorda, til lands, til vanns og i lufta.

Se Bermans korte redegjørelse om hvorfor på TikTok:

@natehagensDespite being hopeful for fossil fuel replacements, after 40 years of energy industry experience, Art Berman is not optimistic about the near term future of nuclear. Reality Roundtable 16 - The Mad Scramble for Power: Global Superpowers’ Strategies for Energy, Economics, and War

Tiktok failed to load.

Enable 3rd party cookies or use another browser

CCS

Karbonfangst og -lagring (CCS) er en annen gjenganger blant teknologioptimister. For bare noen uker siden kom gladnyheten om at Langskip, et storstilt karbonfangsprosjekt som binder CO2 fra sementfabrikken på Brevik og frakter det med spesialbygde skip til dyplagre i Nordsjøen, er ferdig og har begynt produksjonen.

Faksimile av VGs sak om oppstarten av Langskip

Men kan infrastrukturen for å fange og binde CO₂ bygges ut i en skala som virkelig monner? For å fange 20% av verdens årlige CO₂-utslipp, mener noen forskere at vi trenger en infrastruktur som er større enn hele den globale oljeindustrien.

En annen studie tar for seg den såkalte energistraffen ved karbonfangst. Hvis kullkraftverk blir pålagt karbonfangst og -lagring, vil det kreve forbrenning av ufattelig mye mer kull for å kompensere for energien som går tapt i renseprosessen.³

Det finnes mange flere eksempler enn atomkraft og CCS på hvordan vi innbiller oss at teknologisk innovasjon skal redde sivilisasjonen (tenk for eksempel på flytende hydrogen). I alle tilfeller raser ressursbegrensninger mot oss raskere enn vi er i stand til å fatte, slik den berømte Limits to Growth-rapporten postulerte alt på 1970-tallet.

Likevel har vi i dag ikke annet valg enn å utvikle ufattelig kostbare CCS-prosjekter.⁴ Dit har vi kommet. Sivilisasjonen har satt seg i den marerittsituasjonen at vi er avhengig av teknologi som ikke finnes — ikke på skalaen vi trenger — for å møte klimamålene våre. Vi må fange karbon vi selv slipper ut, i en komisk Sisofys-øvelse.

Dermed binder vi opp masse energi og ressurser som ikke vil gjøre annet enn å begrense skadene. Hva om vi heller hadde handlet i tide, for eksempel da Kyoto-protokollen ble underskrevet? Da hadde mulighetsrommet vært uendelig mye større.

Med det innskrenkede handlingsrommet vi har i dag, er det ufattelig skremmende at vi heller ikke nå agerer på en skala som monner. Selv ikke der vi er i dag, tar vi grep og innfører tiltak som struper utslippene. Tvert imot, de stiger fortsatt.

Kunstig intelligens

Kunstig intelligens, som mange ser som løsningen på ALT — også klimakrisen⁵ — forbruker skremmende mengder energi. Derfor leter Big Tech i dag med lys og lykter etter nye energikilder. Nye kullkraftverk bygges i Asia, og i USA ble atomkraftverket Three Mile Island, som ble stengt på grunn av en nestenulykke, åpnet igjen. I 2034 kan energibehovet fra KI-datasentre være like stort som energiforbruket til hele India.

Og da har jeg ikke nevnt det avsindige vannsløseriet til disse Frankenstein-monsterne.

Skal det løse energietterspørselen i verden?

Paradokset som går igjen hver eneste gang er at teknologiske «løsninger» på ingen måte fikser det grunnleggende dilemmaet, nemlig at vi lever på én endelig planet med begrensede ressurser, men opererer i et økonomisk system som krever uendelig vekst.

Likevel kan vi ikke være imot teknologi heller. Teknologien er jo like innvevd i de moderne livene våre som naturen er. Så selv om globale teknologiske løsninger ikke forhindrer energi- og ressurskrise, og klimaendringene er langt fremskredne, er vi nødt til å utnytte macgywersk oppfinnsomhet og ny teknologi best mulig i fremtiden også.

Hva gjør vi for eksempel hvis strømforsyningen ikke er til å stole på, men faller ut stadig vekk? Det høres kanskje usannsynlig ut for oss som har vokst opp uten å tenke på om lyset ville skru seg på når vi trykket på lysbryteren, som alltid har hatt fryseren full av frossen mat, og som har kunnet dra til sykehuset i trygg forvissning om at det er i full drift.

Men mens jeg skrev de siste kapitlene i denne boka, skjedde det ingen trodde var mulig. 28. april 2025 forsvant strømmen i hele Spania og Portugal. Strømsystemet brøt simpelthen sammen. Vips, så var landene på randen av krise. Folk raidet matbutikkene, prøvde å få ut sparepengene, trafikken sto bom, ingenting fungerte.

I ettertid har det blitt spekulert i mange årsaker. Noen påstår at at den høye andelen solenergi på den iberiske halvøy har skapt et ustabilt strømnett. En professor ved NTNU mente dermed strømbruddet skyldtes det han kaller “hippie-energi”.

Det skal her legges til at statsministeren i Spania, Pedro Sanchéz, i juni gikk ut og sa at solcellene ikke hadde skylden for strømbruddet, men at det var manglende spenningskontroll som var hovedårsaken.

Uansett hva som er rett, understreker det hvor komplisert og kostbart det vil bli å møte fremtidens energiutfordringer, med mindre vi innstiller oss på lavere forbruk og lokale løsninger.

Hva blir da konklusjonen når verken atomkraft, CCS eller KI vil redde oss?

Selv om teknologien ikke redder oss — ingen deux ex machina vil stige ned fra himmelen — må vi likevel utvikle og bruke (lav)teknologi til å bøte på problemene vi står i, og til å leve mest mulig bærekraftig og i overenskomst med omgivelsene våre.

For selv om vi er oss i en prekær situasjon, finnes det en mengde forskjellige svar på hvordan vi kan redusere risikoen i enorme kraftsystemer.

Her har du én modell:

Et mikronett er et lokalt strømnett som kan operere uavhengig av hovednettet ved behov. På Campus Evenstad i Innlandet har SINTEF testet et slikt system, der strøm fra solceller, en biokjel og en kraft-varme-maskin (CHP) lagres i batterier og fordeles gjennom et fleksibelt lokalt nettverk. Når hovednettet faller ut, kan mikronettet gå over i såkalt øydrift og forsyne utvalgte bygg med stabil strøm. Elbiler koblet til nettet kan også bidra med energi (vehicle-to-grid). Resultatene viser at frekvens og spenning holder seg stabile, også i øydrift. Slik desentralisert energiforsyning kan bli avgjørende i en fremtid der klimarelaterte hendelser og geopolitisk uro gjør strømforsyningen mer usikker.

Det aller viktigste er likevel å redusere forbruket vårt. Hele den moderne livsførselen i Vesten er basert på overflod av energi. Living Energy Farm (LEF) i Virginia, USA, viser i praksis at godt og nøysomt design er viktigere enn å øke energiproduksjonen.

Filosofien deres er enkel: Det er lettere å isolere og lagre energi, enn å produsere⁶ mer energi. Ved å prioritere enkle, robuste og lavteknologiske løsninger, demonstrerer LEF hvordan vi kan leve komfortabelt med minimal bruk av fossil og «grønn» energi.

Du kan lese mer om Living Energy Farm i Del 2, Håndboken. Første kapittel i Håndboken publiseres 16. juli. Hold ut inntil da. Når diagnosen er stilt, slik Del 1, Hodeboken gjør, kan vi handle i tråd med den.

Selv om vi er i en vrien knipe, er det - som du vil se - fortsatt mye vi kan gjøre.

I tide – hva kan vi gjøre?

Ingen teknologi kan redde oss alene. Ikke atomkraft. Ikke kunstig intelligens. Ikke karbonfangst. Men mennesker som handler i fellesskap kan gjøre en viktig forskjell.

👉 I Håndboken viser jeg hvordan vi kan bruke tilgjengelig teknologi på lokalt nivå, nøkternt og med tilpasning. Mikronett, solfangere, biogass og batteribanker fungerer best når de eies og forvaltes i fellesskap. For å få til dette trenger vi å utvikle ferdigheter, men også evnen til deling og nytenking.

Se: «Energi: Den vanskelige overgangen», «Motstandskraft: Motkraft, bærekraft, samkraft» og «Ressursfordeling»

Begynn med å finne ut hva slags teknologi dere kan drifte lokalt. Frigjør dere fra komplekse systemer langt unna.

Om prosjektet

For sent i tide: Fellesskap og omstilling i krisenes tid er resultatet av årevis med lesing, skriving og aktivisme, kort og godt forsøk på å forstå de enorme problemene vi står i.

Men det er også en bok om løsninger. Derfor består den av to deler:

– Hodeboken: om klima, natur, energi, sammenbrudd og systemisk sårbarhet.

– Håndboken: om motkraft, jord, fellesskap, lokal mat, lavteknologi og menneskelig styrke.

Jeg kommer til å publisere kapitlene med korte intervaller gjennom sommeren. Først får du sort realisme, deretter får du oppskriften på handlekraft, mening og fellesskap.

Heng på!

---

Neste post publiseres 7. juli:

Der kan du lese …

Kapittel 7: En sårbar verdensvev

---

Abonner på nyhetsbrevet, så får du de neste kapitlene rett i innboksen.

Hvis denne teksten traff deg – del den gjerne videre. Jeg er ikke på sosiale medier, så deling er den eneste måten denne digitale boka kan finne vei til flere.

Husk: Vi er ikke alene. Men vi har dårlig tid.

Forhåpentligvis er det ikke for sent å være ute i tide.

---

Referanser til kapittelet:

AI Is Wreaking Havoc on Global Power Systems. (2024, juni 21). Bloomberg.Com. https://www.bloomberg.com/graphics/2024-ai-data-centers-power-grids/

At COP28, Countries Launch Declaration to Triple Nuclear Energy Capacity by 2050, Recognizing the Key Role of Nuclear Energy in Reaching Net Zero. (2023). https://www.energy.gov/articles/cop28-countries-launch-declaration-triple-nuclear-energy-capacity-2050-recognizing-key

Berman, A. Nuclear Is Not The Answer. Hentet 30. mars 2025, fra https://www.artberman.com/blog/nuclear-is-not-the-answer/

Executive summary – Nuclear Power and Secure Energy Transitions – Analysis. Hentet 17. mars 2025, fra https://www.iea.org/reports/nuclear-power-and-secure-energy-transitions/executive-summary

House, K. Z., Harvey, C. F., Aziz, M. J., & Schrag, D. P. (2009). The energy penalty of post-combustion CO2 capture & storage and its implications for retrofitting the U.S. installed base. Energy & Environmental Science, 2(2), 193. https://doi.org/10.1039/b811608c

Isaac, A., & Lawson, A. (2023, desember 5). Revealed: Sellafield nuclear site has leak that could pose risk to public. The Guardian. https://www.theguardian.com/business/2023/dec/05/sellafield-nuclear-site-leak-could-pose-risk-to-public

Mac Dowell, N., Fennell, P. S., Shah, N., & Maitland, G. C. (2017). The role of CO2 capture and utilization in mitigating climate change. Nature Climate Change, 7(4), 243–249. https://doi.org/10.1038/nclimate3231

Meadows, D. H. & Club of Rome (Red.). (1972). The Limits to growth: A report for the Club of Rome’s project on the predicament of mankind. Universe Books.

Mehammer, E. B., Torsæter, B. N., & Berg, K. (2020, juni 15). Mikronett for å opprettholde strømforsyning i lokale strømnett. SINTEF-blogg. https://blogg.sintef.no/energi/mikronett-for-a-opprettholde-stromforsyning-i-lokale-stromnett/

Metz, B. & Intergovernmental Panel on Climate Change (Red.). (2005). IPCC special report on carbon dioxide capture and storage. Cambridge University Press, for the Intergovernmental Panel on Climate Change.

The Future of Nuclear Energy in a Carbon-Constrained World. (2018). MiT. https://energy.mit.edu/research/future-nuclear-energy-carbon-constrained-world/

1. Ifølge Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) er mer enn 60% av verdens cirka 440 kjernekraftverk over 30 år gamle, med en samlet kapasitet på 260 GW. Mange av disse kraftverkene nærmer seg slutten av sin planlagte levetid. Uten levetidsforlengelser vil en tredjedel av dagens reaktorer altså bli stengt innen 2030. Bare for å opprettholde dagens kapasitet – ikke for å erstatte skitten energi som har gitt klima-, ressurs-, og energikrise – må vi altså bygge hundrevis av nye atomreaktorer i løpet av få år. Å tredoble kapasiteten vil dermed kreve ufattelig store investeringer, og ditto atomsøppel.

2. Enrico Fermi, en av de fremstående, mange vil si geniale, fysikerne som J. Robert Oppenheimer samlet i Los Alamos-laboratoriet i ørkenen i New Mexico for å utvikle atombomben, er kjent for å ha utbrutt, midt i en samtale om UFO-er og muligheten for liv på andre planeter: «But where is everybody?» Enrico Fermis impulsive spørsmål har blitt kalt Fermis paradoks, og er stadig en gåte, bare mer og mer, ettersom de uhyre avanserte teleskopene vi har sendt på evighetsoppdrag i verdensrommet oppdager flere og flere – titusener, hundretusener, antagelig millioner – planeter i den såkalte goldilock-sonen: planeter som kretser rundt en stjerne i en avstand som gir betingelser for flytende vann og en klimaregulert atmosfære, slik vi har her på jorda. Hvorfor skulle ikke former for liv oppstå og utvikle seg på andre planeter også? Burde det ikke finnes mer fremskredne sivilisasjoner enn vår i andre galakser og solsystemer? Universet er jo mange milliarder år eldre enn steinkula som unnfanget oss? Men hvorfor har da vi ikke sett tegn til andre romfarere og livsformer? Filter-hypotesen forsøker å svare på Fermis paradoks. Den hevder at enhver høyere sivilisasjon har en iboende selvutslettelsesmekanisme, som blir utløst idet samfunnet trer over et gitt utviklingstrinn. Med andre ord: Dersom livet når en høy nok grad av kompleksitet, vil det kollapse. Grunner til kollapsen kan være ikke-bærekraftig energiforbruk, at teknologiene blir så kraftige at samfunnet mister kontrollen, eller andre grunner vi ikke har forutsetninger til å forstå eller forestille oss. Kan vi komme til det punktet på jorda? Eller: Har vi alt trått over grensen? Hva skjer når en rekke vippepunkter blir utløst, når vi for alvor mister kontroll med endringene i natur og klima, når forsøk på politiske løsninger kun blir rituelle offerhandlinger, ikke tiltak som faktisk dreier hendelsenes gang? Vil kaoset vi allerede nå opplever i naturen, politikken og følelseslivet vise seg å være erfaringen av en rask, ugjenkallelig oppløsning det egentlig aldri var mulig å stoppe, fordi flere vippepunkter alt var krysset og tilbakekoblingsmekanismer slo inn og forsterket kollapsen? Er vi allerede på vei inn i det store filteret?

3. Her ser vi Joseph Tainter, som jeg skrev om i kapittel 3, sin tese i praksis: Marginalavkastningen på energi stuper, og samfunnet lider under det.

4. Her kan du lese et debattinnlegg som setter kostnadene ved Langskip i perspektiv. Er dette virkelig rett bruk av ressursene? Burde vi ikke heller satse på å unngå utslippene i første omgang?

5. World Economic Forum er på ballen og forklarer hvordan KI skal løse klimakrisen. Tiltakene de lister opp handler i hovedsak om å monitorere effektene av klimandringer. Skal vi bygge ut enda en energisulten infrastruktur for å måle de forsterkede konsekvensene av katastrofen den selv forverrer?

6. Høste ville være et mer korrekt verb, for ifølge fysikkens lover, går det ikke å produsere energi.