Armageddon

Jeg har pleid å tenke at klima er "the one ring to rule them all". Men spinner atom-retorikken ut av kontroll, vil alle gode intensjoner være bortkastet.

Vi lever i en verden der skremmende scenarier seiler opp i omtrent alle sektorer:

• God, gammeldags krig er på moten igjen.

• Forever chemicals hoper seg opp og endrer genene til planter og dyr.

• Jordsmonn utarmes og trenger enda mer kunstgjødsel for å produsere nok mat.

• Insektsdød og annen artsdød.

• Vannmangel

• Massemigrasjon skaper lidelse og politisk uro.

• KI-teknologi underminerer demokratiene med fake news, osv., etc., og av alle disse har jeg pleid å tenke …

• at klima er “the one ring to rule them all”.

Men er det slik?

Jeg er gammel nok til å huske Ole Kopreitan, lederen av Nei til Atomvåpen, det grå skjegget hans, de litt sjuskete klærne, og bordet med buttons - det ikoniske nei til atomvåpen-symbolet - som han stilte opp midt i Karl Johan i det travle lørdagsrushet. Folk strente stort sett rett forbi, uten at det virket som om det brydde ham særlig.

Foto: Dagbladet

Kopreitan var inspirerende. Og imponerende. Han holdt koken, samme hva andre tenkte. Samtidig føles det som om atomvåpen faktisk var på agendaen på den tiden. Det var noe foreldrene mine og vennene deres var redde for. Folk var imot atomvåpen.

Men atomvåpen er ikke noe jeg har forholdt meg særlig til.

Det forsvant liksom fra dagsorden. Jo, atomvåpen finnes, men det er ikke noe å tenke på.

Eller så orket jeg ikke forholde meg til atomvåpnene.

Jeg tror det er nærmere sannheten.

For overalt hvor jeg støtte på tematikken, om det nå var i Inger Christensens Alfabet, i krigsfilmer, i Tasmania av Paolo Giordiano, i det forferdelige TV-dramaet Chernobyl, i Oppenheimer-filmen, i dokumentarer om Hiroshima og Nagasaki, så rygget jeg alltid tilbake.

Atom-virkeligheten var for brutal for meg.

Brutal, eller rett og slett irrasjonell. Uforståelig. Ufattelig.

Mens klimaendringer, naturtap eller kjemisk forurensning følger akser jeg kan forstå, der det ikke er ondskap, galskap eller pur selvutsettelse som er den grunnleggende drivkraften, men et komplisert sett med motiver på en skala fra det som er lett å forstå (det er for eksempel ikke lett å forestille seg hvordan vi skal klare oss uten alle produktene oljen gir oss), til det grovt egoistiske, er atomvåpen vold i ren form.

Og vold er noe jeg blir kvalm av å tenke på. Jeg orker ikke. Jeg insisterer på det gode i mennesket.

Jeg klarer liksom ikke å tro at hvis to fiender møtes, setter seg ned og snakker sammen, hvis familiene deres spiser middag og hvis barna leker sammen, så vil de fremdeles utslette hverandre.

Kall meg naiv. Men det finnes flere eksempler på hvordan folk finner sammen når de gir det tid og faktisk prøver, for eksempel historien til Bassam Aramin og Rami Elhanan.

Atomvåpnenes funksjon er nettopp å slippe disse menneskemøtene. Fiendebildene skal heller spisses. Vi skal være utslettet før vi engang rekker å trekke pusten.

Siden jeg har brukt så mye tid på å lese om klima og natur, og skrevet så mange tekster om det, uten så mye som et fnugg av effekt, spør jeg meg iblant om det er verdt det.

Når jeg prøver å forklare jentene at vi må prøve å vise måtehold, det er ikke bærekraftig å dra til Granca sommer, høst, vinter og vår (“Men alle i klassen reiser jo bort? Hvorfor kan ikke vi dra?”), ender jeg iblant spørre meg: Har jeg rett eller feil?

Burde vi ikke heller “live to the max”, som de andre?

Jo. Hvis noen trykker på atomknappen, kan jeg angre på at jeg ikke brukte alle pengene jeg hadde - og mye mer til.

Føkk it! Vi burde ha belånt oss opp til langt over øra.

Faktisk, når jeg tenker over det, hvorfor tar vi ikke alle kortsiktige lån vi kan få, hvorfor tar vi ikke jentene ut av skolen (hva skal du med utdanning hvis du er borte i morgen?), hvorfor ikke legge ut på en endeløs shoppingspree i kredittens tegn?

Burde vi ikke gulpe i oss verden før det er for sent?

Sånn tenker jeg mens jeg leser Nuclear War - a Scenario av Annie Jacobsen.

I Nuclear War – a scenario beskriver Annie Jacobsen i nitidig detalj hvordan verden går under i et atom-armageddon i løpet av noen små timer, i tråd med militære protokoller for gjensidig gjengjeldelse, bygd på intervjuer med rådgivere til amerikanske presidenter, regjeringsmedlemmer, atomvåpen-ingeniører, etterretningsanalytikere og militære.

I tillegg har hun studert deklassifisert, tidligere gradert, informasjon.

Nuclear War - a Scenario er med andre ord en strengt kildebelagt¹ redegjørelse for hvordan verden vil gå under før vi rekker å få sukk for oss dersom en av verdens diktatorer - enten de er demokratisk valgte eller ikke - går til angrep med atomvåpen.

Elle - pytt san - hvis et av de høyst feilbarlige deteksjonssystemene til Russland misoppfatter sollyset, eller bare en merkelig sky, og slår alarm.

Atom-manualen sier: Iverksett motangrep.

Hva skjer da?

Les åpningskapittelet til Jacobsen, hvis du har mage til det.

Der tegner hun opp det ufattelige resultatet av én eneste interkontinental ballistisk termonukleær missil (ICBM).

Pentagon og store deler av Washington blir umiddelbart utslettet. Hetebølgen som skyter ut i konsentriske sirkler brenner huden av ansiktet på folk. En brannstorm følger på i kjølvannet. Atomsoppen som stiger på himmelen suger inn kropper, bygningsmasse, biler; det er materien som skaper den strålende fargen i soppkronen.

Du er heldig hvis du dør momentant. Hvis ikke venter uutholdelig smerte. De som ikke blir direkte rammet av stråleskader, har resten av (den korte) atomkrigen i vente.

Sult som følge av at det ikke vil være ren mat å oppdrive i hele verden, gjør at hungersnød blir dødsårsaken for de fleste av ofrene. Men før det dør mange av tørste.

Hvor mange ofre blir det?

I et intervju med Annie Jacobsen stiller podcast-verten Lex Friedman det han kaller et veldig mørkt spørsmål: Hvor mange vil dø i en atomkrig mellom USA og Russland?

Annie Jacobsen svarer:

So I’m coming back at you with a very dark answer, and a very big number, and that number is five billion people.

Fem milliarder mennesker i uutholdelig smerte. Og så: død.

Rasling med “atomsablene”

Det er den aggregerte smerten til fem milliarder mennesker jeg tenker på når jeg hører Putin si at Russland endrer atomvåpen-doktrinen. Det er denne smerten jeg forsøker å ta innover meg når jeg hører Joe Biden og aktører i norsk offentlighet påstå, som om det er hevet over tvil, at Putin bare kommer med tomme trusler.

At mannen rasler med “atomvåpen-sablene”, som folk sier, og dermed bruker et direkte kontraproduktivt språklig bilde, fordi det peker mot noe gammelteknologisk, forhistorisk, mens sannheten er at verden vil ha smeltet før du rekker å si … Djengis Khan.

I åpningskapitlet i Nuclear War tegner Annie Jacobsen opp de forferdelige konsekvensene av én ICBM (som hydrogenbomben kalles så fint), et “bolt out of the blue” angrep, som vil aktivere et nådeløst tilsvar fra den amerikanske atomdivisjonen.

Hun beskriver altså resultatet ett eneste missil.

Hvor mange slike missiler tror du USA har på rede fot, klare til å besvare angrepet fra dette ene missilet, det som smeltet omtrent hele Washington?

Jo:

1170 deployed nuclear weapons, a majority of which are on ready-for-launch status, with thousands more held in reserve, for at total inventory of more than 5000 warheads.

Men USA har vel skjoldmissiler, tenker du sikkert. Iron Dome. Missiler som som kan skyte ned atombomben mens den fortsatt er i atmosfæren, og forhindre Armageddon?

Nei. Eller jo. De har rundt 40. Og disse har en feilmargin på 50 prosent.

Er angrepet først iverksatt, stopper det ikke. Rakettene er så å si på vei allerede. Doktrinen som sikrer gjensidig undergang for oss alle kalles Launch on Warning.

USA har et satellitt-system som oppdager enhver ICBM som blir skutt opp, hvor enn i verden det skjer. I samme øyeblikk iverksettes et enormt nettverk av prosedyrer, over et tidsrom på omtrent tjue minutter, der presidenten blir hentet inn og briefet.

Dersom USA får en andre sikker observasjon av ICBM-en via radar, gjenstår det seks minutter for presidenten til å bestemme hvor det amerikanske motangrepet skal treffe, og med hvor mange atomraketter.

Manualen er skrevet og øvd på til det kjedsommelige. Jacobsen skriver:

America will not wait and physically absord a nuclear blow before launching its own nuclear weapons back at whoever was irrational enough to attack the United States.

I en oppregning av andre atomvåpenstater i verden, hvorav flere er fiender av USA, der alle har sine protokoller for gjengjeldelse - escalate to deescalate - teller Jacobsen opp:

As of early 2024, Russia has 1674 deployed nuclear weapons, the majority of which are on ready-for-launch status (…) China has a stockpile of 500; Pakistan and India each have around 165; North Korea has around 50.

Aske og atmomvinter er resultatet. Død og ulidelig smerte. I all overskuelig fremtid.

Har du lest den gyselige boka The Road, har du kanskje fått en forsmak på livet til de som overlever atom-apokalypsen. I noen små tilbakeglimt, der jeg blant annet synes å huske et sterkt lys, antyder McCarthy en brå atomkollaps. Eller husker jeg feil?

Vil vi ødelegge verden?

Mange av problemene jeg skisserte innledningsvis - klimaendringer, insektdød, mat- og vannmangel - er konsekvenser av handlinger som, i hvert fall hvis jeg legger godviljen til, er gjort til det beste for menneskene.

Det er den slags emner jeg har ønsket å beskjeftige meg med i skrivingen min. Det er der jeg har tenkt at det er mulig å påvirke til det bedre.

For hvis man faktisk ønsker å gjøre verden til et bedre sted, slik jeg innbiller meg at de fleste politikere og de aller fleste vanlige borgere ønsker, må man vil slutt innse at for eksempel forbruket av fossilt brensel har nådd en grense der det gir mer skade enn gavn.

Dermed innser man, forhåpentligvis, at man må snu.

Med atomvåpen forholder det seg motsatt. Det er en teknologi bygd på paranoia og vold.

John Rubel, som var med da USA i 1960 skrev Single Integrated Operational Plan (SIOP), planen for å gjengjelde at atomangrep før USA blir truffet, ga på sine gamle dager ut en memoarbok, der han uttrykte sterk anger for det han hadde vært med på.

Kun én mann hadde tatt til orde mens de groteske planene ble lagt, marinekommandanten David M. Shoup. Med lav og kontrollert røst hadde Shoup sagt:

All I can say is, any plan that murders three hundred million Chinese when it might not even be their war is not a good plan. That is not the American way.

Ingen rørte en muskel mens Shoup snakket, skriver Rubel i memoarene sine. Men ingen tok innvendingen hans til etterretning heller. De arbeidet bare videre med den store planen sin, The Single Integrated Operational Plan.

I memoarene skriver Rubel om tankene som gikk gjennom hodet hans der han satt (sitert i boka til Annie Jacobsen):

I thought of the Wannsee Conference in January 1942 when an assemblage of German bureaucrats swiftly agreed on a program to exterminate every last Jew they could find anywhere in Europe (…) I felt as if I were witnessing a comparable descent into the deep heart of darkness, a twilight underworld governed by disciplined, meticulous and energetically mindless groupthink aimed at wiping out half the people living on nearly one third of the earth’s surface.

Deterrence. Virkelig?

Tilhengere av atomvåpen hevder at atomvåpen har avsluttet all krig.

Avskrekking - deterrence - gjør det umulig for atomvåpenstater å havne i krig med hverandre, er argumentet.

Men hva om det likevel skjer, spør Jacobsen.

Ja, hva om? Krigen i Ukraina spøker i bakhodet.

Dommedagsklokken som ble opprettet av bekymrede atomfysikere for å visualisere hvor nær verden er kjernefysisk armageddon, sto i 2019 på to minutter før midnatt. I 2022, etter invasjonen av Ukraina, ble den flyttet frem til 100 sekunder på midnatt. I fjor ble den flyttet 10 sekunder til frem.

Vi er 90 sekunder fra midnatt i et døgn med 86400 sekunder.

Atombombefilosofen Günther Anders hadde ingen tro på avskrekking.

Med oppfinnelsen av atombomben hadde vi tvert imot allerede trådt inn i endetiden, mente Anders, undergangen var så å si et faktum, alt vi kunne gjøre var å utsette den, fordi teknologien, eller avfallet fra den, før eller siden ville ende i en enorm katastrofe.

Det eneste håpet menneskene kunne ha om å unngå atomkatastrofe, var betinget av opplysning og aktivisme, og vilje til nedrustning, som Anders formulerte i et postulat:

Vi må sørge for at endetiden, selv om den på et hvilket som helst tidspunkt kan bli enden på all tid, blir endeløs.

Jeg anbefaler for øvrig Hanna Winthers introduksjonsessay om Günther Anders, som sitatet er hentet fra.

Under brosteinen, stranden!

Kan faren for atom-armageddon nå gjennom i offentligheten, eller insisterer vi på å snakke om restturer til Kreta, Bourdeaux-vin, og Black Friday like inn i atomsoppen?

Johan Harstads nye bok Under brosteinen, stranden! gir meg håp (og litt misunnelse).

Harstad tar fatt i det underlige stedet Onkalo, som jeg husker fra en nydelig dokumentar jeg så på NRK en gang, et sted i Finland der de arbeider med å finne en løsning for varig lagring av atomavfall.

Da er de nødt til å tenke i hundretusener av år, gjennom kommende istider, og forestille seg hvordan andre arter enn mennesket kan tenke.

Som Harstad så treffende skriver om atomingeniørenes tidsanskuelse:

Det er vanskelig for folk å ta innover seg at ingen av oss kommer til å være her for alltid. At planeten vil bli kald igjen, virkelig kald. At alt vi har bygd og skapt vil forsvinne og bli glemt av hva det nå er som kommer etter oss, men at det for atomene vil fortone seg som en ubetydelig endring, bare overgangen fra et øyeblikk til et annet. De fleste liker ikke å tenke på døden mens de prøver å ha det hyggelig. Saken er den at vi ikke tenker slik, ingenting av dette representerer en trussel for oss. Våre klokker er større og beveger seg saktere.

Jeg husker særlig én scene fra filmen om Onkalo - Into Eternity, heter den - jeg tror den ble filmet på et grått granitt-fjell der de utforsket hvordan stedet skulle merkes.

De sindige finnene fortalte hvordan de forsøkte å unngå at advarslene de lagde skulle slå feil. For var det ikke en fare for at fremtidens jordboere skulle bli fristet av makten de kunne tolke advarslene som et uttrykk for?

Kunne det hende at de ville grave opp atomsøpla, heller enn å la den være?

Ville ikke menneskene ha gravd opp denne skatten, hvis de trodde den ga slik makt?

Det virkelig absurde, når man begynner å tenke over saken, er æonene med atomforgiftning livet på jorda sannsynligvis har i vente også uten kjernefysisk krig.

Du skal ikke lete lenge før du begynner å hakke tenner ved tanken på hvor elendig oppbevaringen av atomavfall egentlig er, for eksempel på Sellafield i nabolandet vårt England.

Betonglokket over den nedsmeltede reaktoren i Tsjernobyl skal vare i hundre år, men heller ikke lenger. Hva gjør Ukraina, eller landet som Tsjernobyl på den tiden vil være i, da?

Atomavfall graver seg sakte gjennom hva det skal være. Vil bevilgningene til oppbevaring av atomavfall overleve “det neste budsjettåret, den neste regjeringen, og den neste resesjonen”, som Harstad skriver.

Med problemene verden allerede står til halsen i - med atomsøppel, klimaendringer, naturtap, osv., etc. - hvordan er det mulig at ikke nedrustningen pågår for fullt?

Hvorfor aksepterer verdens befolkning å stå på randen av atom-apokalypse?

Et lite P.S: Harstad skriver om ingeniør ved Onkalo. Gjennom perspektivet hans vokser atomproblematikken som en intergrert del av livet - slik jeg nylig etterspurte at klimaendringene skulle være en del av norske romanpersoners virkelighet.

Bravo!

Kom tilbake, Ole Kopreitan!

Jeg savner Ole Kopreitan! Hvordan er det mulig at vi her i Norge, som bare vil være en rykende askeflekk etter en atomkrig mellom USA og Russland, ikke har avspenning og atomnedrustning på agendaen overhodet?

Har norsk offentlighet blitt et sånt middagsselskap der du helst ikke skal si noe ubehagelig, der proseccoen flyter og alt er chill og good vibes, og du ikke blir invitert neste gang hvis du finner på å nevne klima eller naturkrise (eller gud forby: atomkrig)?

Det er uforståelig. Og ikke bare ufortståelig. Det er dypt uforsvarlig.

1. Her er det ting å lære Gyldendal!