«Kan de ikkje berre skrive ein kronikk?»

Når jeg leser tekster om forholdet mellom litteraturen og klimakatastrofen, opplever jeg at de først og fremst speiler i hvor liten grad vi litterater har tatt alvoret i situasjonen inn over oss.

Her om dagen fikk jeg et program fra Bjørnsonfestivalen i hendene. En av programpostene jeg merket meg, het: Kan de ikkje berre skrive ein kronikk?

Programbeskrivelsen lød slik: «Å skrive skjønnlitteratur om klimakrisa medan ho pågår kan vere krevjande i ei tid då «politisk litteratur» er eit utskjelt omgrep. Kva vil forfattarane oppnå med å skrive fiksjon om bokstaveleg talt brennbare spørsmål?»

Faksimile fra nettsiden til Bjørnsonfestivalen

Hvem som var med i samtalen, og hva de snakket om, er revnende likegyldig. Det eneste viktige i denne sammenhengen er at den samme programposten vel har funnet sted på hver eneste litteraturfestival, hvert eneste år, de siste fem-ti årene. 

Så da burde vel problemet være løst en gang for alle?

Nei. Selvsagt ikke. For premisset for disse panelsamtalene er feil.

Formuleringen «Å skrive skjønnlitteratur om klimakrisa medan ho pågår», fremstiller klimakrisa som noe utenfor oss, noe vi kan velge å forholde oss til eller ikke.

Det andre premisset finner vi i den betente termen «politisk litteratur», som impliserer at klimakrisa er et politisk spørsmål, som krever en «politisk litteratur».

Begge deler er feil. Klimakrisa er ikke et politisk spørsmål, men en biofysisk realitet.

Klimakrisa er oss, slik vi er del av og uløselig knyttet inn i naturen og atmosfæren vi er avhengige av.

Verden sett fra Norge

Forfatteren Amitav Ghosh skriver i boka jeg anbefalte for noen uker siden, The Great Derangement:

Is it possible that the arts and literature of this time will one day be remembered not for their daring, nor for their championing of freedom, but rather because of their complicity in the Great Derangement?

Tittelen spiller, som jeg også skrev i den forrige posten, på The Great Enlightenment – opplysningstiden. Opplysningstiden var startskuddet for bruken av fossile brennstoffer i stadig større skala.

I boka viser Ghosh hvordan den kolonialistiske og kapitalistiske arven hindrer vestlige land i å gjøre noe med klimaproblemene – for heller enn klimarettferdighet, som ville innebære senket levestandard for oss, er status quo å foretrekke.

Gjelder dette også Norge?

I Ukjent territorium refererer Anders Dunker en studie der nordmenns innstilling til klimaendringene sammenlignes med andre europeiske befolkninger:

(...) andelen av klimafornektere var her høyest i Europa, på 24 prosent, og i alle spørsmålene stakk nordmenn seg ut som de mest ubekymrede og uinformerte av alle befolkningene i Europa.

Preger nordmenns skylapper også litteraturen? Vi er jo alle avhengige av statens (olje)penger, så da er det kanskje mest komfortabelt å late som om klimakatastrofen er noe som «pågår» et sted der ute, som vi strengt talt ikke trenger å bry oss med?

Den litterære institusjonen

Det mest påfallende med diskusjonen om litteratur og klima er at målet for god klimalitteratur synes å være om den kan kobles løs fra prefikset «klima» eller «øko», og bli bare «litteratur».

Slik kan man i alle fall lese den eminente kritikeren Carina Elisabeth Beddaris refleksjoner i anmeldelsen av Torild Wardenærs siste bok Eks jordisk.

Beddari begynner med å vise til Inger Elisabeth Hansens kanoniserte Å resirkulere lengselen, avrenning pågår fra 2015. Men der hun fortsatt ser de litterære kvalitetene ved boka, spør hun seg om de økologiske innsiktene den ga, har påvirket henne i det hele tatt: «Skyldes det min egen latskap, at jeg er mer interessert i inntrengende dikt enn i utrydningstruede arter?»

Jeg kunne funnet mange eksempler på hvordan dikt og prosa avfeies som «didaktisk», «politisk», «monologisk», og så videre, dersom den beskjeftiger seg med klima og natur.

Men Beddaris tekst er interessant fordi den avslutningsvis løfter perspektivet. De økopoetiske bøkene gjør henne nummen, der de presenteres i forlagenes høstkataloger år etter år.

(...) utgivelse, anmeldelser, opplesninger og så en ny runde med andre bøker neste høst, mens forlaget hele veien kan smykke seg med klimaengasjementet.

Beddari problematiserer med det litteraturens kompaniskap med varekapitalismen, der det handler om å «brande» en «salgbar» forfatter, og håpe å selge så mange eksemplarer som mulig før jula er omme – så er vi klare for neste års trend. 

Ikke økopoesi, men kvalitetslitteratur

Men kan litteraturen overleve som kunst- og erkjennelsesutrykk hvis den blir med på denne runddansen? Hvis vi forfattere lar oss forflate til varer, hvorfor skal noen bry seg?

En av de store bedriftene til Amitav Ghosh i essayet jeg siterte over, er at han viser hvordan litteraturen ble preget av opplysningstidens idealer på en måte som gjør det nesten umulig å skrive litteratur som uttrykker reelt annerledes perspektiver enn status quo.

Eller sagt på en annen måte: Den litterære institusjonens trygge plassering midt i hjertet av moderniteten gjør det uhyre vanskelig å verdsette og forstå litteratur som forsøker på noe annet enn å forvalte arven fra litteraturens storhetstid.

Men situasjonen vi står i krever likevel at vi prøver.

Hva vil det innebære dersom forfattere slutter å se klimakrise som et valgbart emne, men heller som noe livene våre veves mer og mer inn i?

Eller sagt på en mer infam måte: Hvorfor er ikke klimaendringer et like selvsagt premiss i norske romaner, som at hovedpersonen befinner seg i middelklassen, har et problematisk forhold til foreldrene, og sliter med I-landsproblemer?

Hvilke eksistensielle, ikke politiske, spørsmål og refleksjoner ville tvinge seg frem da?

Kanskje behovet for å gripe den menneskelige erfaringen idet fremtiden smuldrer opp i hendene våre?

Kanskje å erkjenne at også jeg er et dyr som trenger en atmosfære for å puste, dyrke mat, trives og leve i?

Eller ville jeg spørre mikrobene i magesekken hvem de tenker at «jeg» er?

Ville noen overveie om mennesket ikke er sluttpunktet for evolusjonen, men et midlertidig stadium i en historie som er langt fra ferdig fortalt?

Ville noen spørre: Hvorfor fortsetter vi den selvmorderiske ødeleggelsen av habitatet vårt?

Eller simpelthen: Hvordan vil det være å leve i et klimaherjet Norge uten oljepenger?