Energifellen
Kapittel 5 i "For sent i tide: Hånd- og hodebok for fellesskap og omstilling i krisenes tid"
Se innholdsfortegnelse og klikk deg inn på kapitlene som alt er publisert her.
Les om “For sent i tide”-føljetongen i innledningen til første kapittel her.
Les forrige kapittel her.
Den «grønne» energiomstillingen verdenslederne prater om i det vide og brede, krever enorme mengder kraft og råmaterialer for å bygge solceller, vindmøller og batterier. Vi kan nok resirkulere noen av dem, men langt fra alle. Den første generasjonen materialer må hentes fra jorda med dieseldrevne maskiner. Å bygge en verdensomspennende grønn infrastruktur, krever ufattelige mengder fossil energi til å grave ut ressursene, og produsere, transportere og montere komponentene. Konsekvensen blir at vi i første fase av implementeringen av “grønne” energisystemer slipper ut mer drivhusgasser, og dermed eskalerer klimakrisen.
Her er vi ved kjernen av knipa vi befinner oss i. Dette er energifellen.
Hvis verden virkelig har til hensikt å bremse klimaendringene, har vi nemlig ikke én dag å miste — vi må strupe bruken av fossil energi i dag, helst i går. I 2023 uttalte FNs generalsekretær at klimautslippene måtte halveres innen 2030 hvis Parisavtalen skulle nås. På de to årene som har gått siden, har de heller økt.
Karbonbudsjettet rommer simpelthen ikke økte utslipp fra drivhusgasser, enten det er for å fly turister til Gran Canaria, eller for å finne ressurser til “grønn” energi.
Hvis verden mot all odds dermed stopper all bruk av fossile brensler, og slik gir fossiløkonomien dødsstøtet, ville imidlertid også det medføre kollaps. Årsaken er at vi da ikke vil ha nok energi til å opprettholde den komplekse sivilisasjonen vi lever i.
Vi er altså i en lock-in-situasjon. En uløselig knipe. En felle.
Det var dette jeg brått innså da jeg ventet på at dattera mi skulle bli ferdig på dansetimen, slik jeg skrev om i innledningen til denne boka.
Klimaendringer er imidlertid bare ett aspekt av det komplekse energi- og ressursregnestykket vi må ta stilling til.
Simon Michaux, som er kjent for å problematisere naiviteten vi snakker om “grønn” omstilling med, skriver i en omfattende og mye lest rapport:
Den estimerte totale mengden av metaller som trengs til å produsere én generasjon fornybare teknologienheter, og slik fullstendig fase ut fossilt brensel (altså erstatte det eksisterende systemet), er langt større enn hva eksisterende strategier tar høyde for.
Før jeg går inn på ressursproblemene ved “grønne” energikilder, la meg komme med et forbehold. Flere personer jeg setter svært høyt, og som uten tvil kan mer enn meg, for eksempel Bill McKibben og Andrew Dessler, fronter fortsatt sol- og vindkraft som en reell løsning på krisa vi står i.1
Til mitt forsvar vil jeg si at jeg ikke avskriver “grønn” energi. Det jeg vil få frem er at heller ikke denne teknologien er uten omkostninger. I en verden der naturen og klimaet allerede kneler, kan det være svært problematisk å utsette den for ytterligere stress i forsøket på å bygge en helt ny energiinfrastruktur for å holde det hyperkomplekse samfunnet vårt gående — og kanskje er det simpelthen ikke mulig.
Både grønn omstilling og utvinning av fossil energi har enorme omkostninger for artsmangfold og vill natur.
Chuquicamata-gruven i Chile kan tjene som eksempel. Gruven er et av de største menneskeskapte hullene på jorda, én kilometer dypt. Maskinene som kjører ned i juvet ser ut som leketøysbiler på avstand. Hver gang dynamitten eksploderer, stiger det opp en grå, massiv støvsky. Byen som en gang lå ved siden av gruven, er slukt av løsmassene som graves ut.
Ett av tolv kobberatomer i verden stammer herfra, og ifølge Sky-journalisten Ed Conway må vi åpne tre nye slike gruver hvert eneste år, for å møte den økende etterspørselen etter materialer til solceller, vindturbiner og elbiler. Jakten på disse ressursene vil etterlate et økologisk fotavtrykk det er vanskelig å fatte konsekvensene av.
Her er enda et eksempel: Lenger sør i Chile ligger saltørkenen Salar de Atacama. I dette helt spesielle økosystemet har store områder blitt gjort om til tørkedammer for vann med litium. Sola fordamper vannet, slik at maskiner kan samle det fine, hvite støvet som deretter skal brukes til å drive verdensøkonomien videre fremover.
Slik er logikken over hele linja. Mens dieseldrevne maskiner utvinner og frakter «grønne» materialer rundt jorda, risikerer vi å ødelegge noen av de siste intakte økosystemene i verden. Et nærliggende eksempel er havbunnen utenfor norskekysten, der mektige økonomiske og politiske interesser vil åpne for gruvedrift raskest mulig.
Begrepet «fornybar energi» er i bunn og grunn misvisende. Også “grønn” teknologi er avhengig av ikke-fornybare ressurser, mineraler og metaller, sjeldne jordarter, osv., som vi må ødelegge naturen for å få tak i. Maskinene vi lager av disse ressursene har også begrenset levetid.
Tom Murphy, professor i fysikk, ber oss om å spørre oss selv: Hva har vi mennesker egentlig oppnådd med all energien vi har brukt så langt?
Vi har utslettet 85 % av urskogen, vi har skapt nye ørkener, vi har druknet havet i døde soner, drenert sumper, mistet hele økosystemer, nesten utryddet alle ville dyr, og satt i gang den sjette masseutryddelsen.
Og det er uten skadene fra klimaendringene vi har satt i gang, som nå for alvor skyter fart. Klimaendringene vil forlenge listen over menneskehetens ødeleggelser dramatisk.
Murphys poeng er at det ikke bare er fossile brensler som er problemet, men selve levemåten vår, der vi mennesker flekker vekk og dreper all natur vi kommer i berøring med.
Murphy skriver:
Å tro at vi kan hente energi fra sol og vind uten begrensninger, er som å tro at vi kan brenne olje for alltid, fordi det finnes nok oksygen til forbrenningen.
Et velkjent ordtak ringer i ørene. There’s no such thing as a free lunch.
Les neste kapittel her.
I tide – hva kan vi gjøre?
Ingen teknologi er gratis. Solceller og vindturbiner krever materialer, maskiner og vedlikehold. Likevel kan de – brukt riktig og lokalt – bidra til å hjelpe oss over i en ny tid.
👉 I Håndboken argumenterer jeg for lokal, småskala energiproduksjon – og for en ny holdning til energi. Mikronett, solfangere og gjenbrukte materialer gir lokal kontroll og gjør oss mindre avhengige av storskala infrastruktur og importerte løsninger.
Se: «Praktisk energisikring», «Materiallagring, deling og gjenbruk» og «Lær å bruke hendene»
Husk: Hvis du ikke har ekstern energi til å gjøre jobben for deg, er det mye lettere å bruke mindre enn å lage mer.
Om prosjektet
For sent i tide: Fellesskap og omstilling i krisenes tid er resultatet av årevis med lesing, skriving og aktivisme, kort og godt forsøk på å forstå de enorme problemene vi står i.
Men det er også en bok om løsninger. Derfor består den av to deler:
– Hodeboken: om klima, natur, energi, sammenbrudd og systemisk sårbarhet.
– Håndboken: om motkraft, jord, fellesskap, lokal mat, lavteknologi og menneskelig styrke.
Jeg kommer til å publisere kapitlene med korte intervaller gjennom sommeren. Først får du sort realisme, deretter får du oppskriften på handlekraft, mening og fellesskap.
Heng på!
Neste post publiseres 6. juli:
Der kan du lese …
Kapittel 6: Kan teknologien redde oss?
Abonner på nyhetsbrevet, så får du de neste kapitlene rett i innboksen.
Hvis denne teksten traff deg – del den gjerne videre. Jeg er ikke på sosiale medier, så deling er den eneste måten denne digitale boka kan finne vei til flere.
Husk: Vi er ikke alene. Men vi har dårlig tid.
Forhåpentligvis er det ikke for sent å være ute i tide.
Referanser til kapittelet:
Conway, E. (Regissør). (22. juli 2022). The battle for Chile’s critical minerals [Videoopptak]. Sky News.
Michaux, S. P. (2024). Estimation of the quantity of metals to phase out fossil fuels in a full system replacement, compared to mineral resources (416. utg.). GTK. https://doi.org/10.30440/bt416
Murphy, T. (2011, oktober 18). The Energy Trap. https://dothemath.ucsd.edu/2011/10/the-energy-trap/
Murphy, T. (2024, februar 21). Inexhaustible Flows? Resilience. https://www.resilience.org/stories/2024-02-21/inexhaustible-flows/
Dessler kaller til og med folk som problematiserer “grønn” energi, slik jeg gjør i det følgende, for en ny type klimaskeptikere.