For sent i tide: Hånd- og hodebok for fellesskap og omstilling i krisenes tid

Hva gjør vi når verden rakner i sømmene? Denne sommeren publiserer jeg "For sent i tide: Hånd- og hodebok for fellesskap og omstilling i krisenes tid" som føljetong her på Substack.

Jun 17, 2025

I korte kapitler vil jeg veksle mellom å beskrive krisene vi står i, og hvordan vi kan møte dem i praksis. I altfor mange år har vi ventet på at politikere og bedrifter skal ta ansvar og begrense utslipp, naturødeleggelse og sikre samfunnene våre økologisk, politisk og økonomisk. Imens har det motsatte skjedd. Nå må vi ta saken i egne hender. Vi må sette i gang for det er for sent.

Logikken er enkel: Først må vi forstå. Så må vi gjøre. Dette er første post i serien.

Innledning. En ubehagelig åpenbaring

Hvordan kan vi leve videre når det vi bygger livene våre på - frisk natur og velfungerende samfunn - er i ferd med å forvitre? Dette er første kapittel i boka For sent i tide, der jeg forsøker å svare på dette umulige spørsmålet bit for bit gjennom sommeren 2025.

Jeg vet ikke nøyaktig når det gikk opp for meg hvor ille ute vi er. Kanskje var det i bilen den mørke høstkvelden jeg skulle hente dattera mi fra dansetimen?

Jeg hadde parkert i en busslomme, og lyttet til The Great Simplification med Nate Hagens. Hagens intervjuet økonomen Steve Keen, som jeg hadde lest en del av de foregående ukene, fordi jeg hadde havnet i en intens debatt med oljeforkjempere på Twitter, etter å ha gått i bresjen for forfatteroppropet Nei til oljeleting i Aftenposten.

Årsaken til at jeg hadde lest Steve Keen, en såkalt heterodoks økonom, var fordi oljeforkjemperne som hamret løs på meg på Twitter, hadde ett tilsynelatende uknuselig argument: Hvis vi slutter å lete etter mer olje og gass, kollapser økonomien.

Jeg nevner dette, fordi noe har endret seg siden jeg debatterte med de spydige oljeforkjemperne på Twitter i 2023: Jeg tror ikke lenger fossil-problemet lar seg løse.

Fra å ha vært beint uenig med Twitter-sabelsvingerne, er jeg nå enig med dem: Økonomien kommer til å kollapse hvis verden slutter å lete etter og pumpe opp olje og gass.

For hele økonomien vår hviler jo på fossil energi. Jeg mener ikke i overført betydning. Økonomien vår er fossil energi.

Den enorme velstanden vi tar for gitt, som vi ikke aner hvordan vi skal klare oss uten – bilen jeg sitter i, podkasten jeg hører på, middagen i magen min – skyldes at vi brenner opp millioner av år med lagret karbon i løpet av noen generasjoner.

Denne korte perioden, kalt «karbonpulsen», er et historisk blaff, en kurve som stiger rett til værs, før den faller brått. Karbonpulsen er sivilisasjonens rus. Og nå er festen snart over.

Uten olje vil verdens befolkning sulte. Traktorer slutter å harve, gjødsle og så. Transport av medisiner, deler til maskiner, produksjon av den globale organismens uomgjengelige materialer, stål, betong, aluminium, kveles. Uten olje er det umulig å utvinne de uvurderlige metallene som utgjør prosessorer og batterier i biler, fly og lasteskip, og de sjeldne jordartene som sivilisasjonens fremtid sies å være avhengig av.

Med andre ord: Kutter vi forsyningen av fossile brensler over noen få, små år – som er det som kreves for å unngå klimaendringer som vil forårsake vippepunkter vi ikke kan forestille oss konsekvensene av – kan vi få en lignende global kollaps i matforsyning, folkehelse, sosial og politisk uro, som klimaendringene selv vil forårsake.

Dette er ikke et problem. Samme hva vi gjør – om vi struper oljetilførselen eller fortsetter som før – sitter vi i saksa. Vi befinner oss i en uløselig knipe, et paradoks, en umulig situasjon. Derfor finnes det heller ikke én løsning, bare en rekke forskjellige handlingsalternativer, der noen antagelig vil være bedre enn andre.

Så hva velger vi?

Det er det denne boka skal handle om. For å svare, vil jeg forfølge to spor.

I Hodeboken skal jeg beskrive problemkomplekset. Det er nok å ta av, for å si det forsiktig.

Idet konflikten mellom Israel og Iran eskalerer time for time, frykter mange at en storkrig vil kaste verden ut i kaos, og gjøre en allerede skjør fremtid enda mer usikker.

Krigshungeren som har så gode forhold i våre dager, er en av grunnene til at jeg har valgt å fremskynde publiseringen av denne boka her på Substack, i et for meg nytt format. For selv uten krig, vil det kreve en formidabel innsats å opprettholde verdige leveforhold for en befolkning som har overskredet planetens økologiske rammer.

Det andre sporet, Håndboken, vil du forhåpentligvis oppleve helt annerledes. Her beskriver jeg hva du og jeg kan gjøre helt konkret, på stedet vi bor på, sammen med menneskene vi omgås. For nå som politikerene gjennom flere tiår ettertrykkelig har demonstrert at de ikke forstår problembeskrivelsen, må vi ta saken i egne hender.

Det var i hvert fall det jeg følte der jeg satt i bilen og ventet på dattera mi. I blaff tenkte jeg på små norske lokalsamfunn, slike som Hurdal økolandsby, Norske Økosamfunns forening, og urbane dyrkingsprosjekter i byer som Trondheim og Bergen, som viste små, men håpefulle alternativer.

Disse pionersamfunnene demonstrerte at en annen fremtid ikke bare var mulig, men til dels eksisterte allerede.

Men jeg kunne ikke flytte. Jeg ville ikke røske opp familien med røttene, for å satse kortene et sted jeg ikke ante noen ting om, med mennesker jeg ikke kjente.1

Viste slike enklaver likevel hvordan vi kan navigere oss gjennom det som skal komme?

Muligheten demret for meg der jeg satt og ventet i bilen i høstmørket. Podkasten nærmet seg slutten og Hagens stilte de avsluttende spørsmålene, slik jeg husker dem:

Hva ser du for deg i nær fremtid? Hvilke råd har du til lytterne av denne podkasten?

Steve Keen svarte på erkebritisk: I løpet av 10 år kan vi få en matkrise som vil forårsake en hungersnød med mange millioner døde.

Og rådet han hadde å gi til lytterne?

Forbered deg på å være selvforsynt med mat og energi så raskt som overhodet mulig.

Det var ikke sånn at jeg ikke hadde tenkt på det før. Men denne mørke høstkvelden, idet dattera mi nå spratt smilende mot bilen i lyset fra gatelyktene, sank det for alvor inn i meg.

Jeg erkjente, brått og skremmende tydelig, at fremtiden var i ferd med å slå sprekker.

Neste kapittel er publisert. Les det her.

Om prosjektet

For sent i tide: Fellesskap og omstilling i krisenes tid er resultatet av årevis med lesing, skriving og aktivisme, kort og godt forsøk på å forstå de enorme problemene vi står i.

Men det er også en bok om løsninger. Derfor består den av to deler:

– Hodeboken: om klima, energi, sammenbrudd og systemisk sårbarhet.

– Håndboken: om jord, fellesskap, lokal mat, lavteknologi og menneskelig styrke.

Jeg kommer til å publisere kapitlene med korte intervaller gjennom sommeren. Først får du sort realisme, deretter får du oppskriften på handlekraft, mening og fellesskap.

Heng på!

Neste post publiseres fredag 27. juni:

Der kan du lese …

Kapittel 1: A One-Two Carbon Punch (om tidligere masseutryddelser og vår egen)

Abonner på nyhetsbrevet, så får du de neste kapitlene rett i innboksen.

Hvis denne teksten traff deg – del den gjerne videre. Jeg er ikke på sosiale medier, så deling er den eneste måten denne digitale boka kan finne vei til flere.

Husk: Vi er ikke alene. Men vi har dårlig tid.

Forhåpentligvis er det ikke for sent å være ute i tide.

Og jeg må innrømme at jeg også kjente på en viss fremmedfølelse overfor nyfrelste øko-hippier med rastafletter og vevde klær fra Peru, som var stereotypien jeg så for mitt indre øye.