A One-Two Carbon Punch. Tre masseutryddelser
"For sent i tide: Hånd- og hodebok for omstilling og fellesskap i krisenes tid" publiseres som føljetong på Substack sommeren 2025. Dette er første kapittel i hodeboken.
Våpenindustrien, Big Tech, Big Ag, og den sorte koryfé, Big Oil, former med større og større kraft fremtiden vår. I et forsøk på å sette en annen agenda (det er snart valg!), publiserer jeg boka “For sent i tide: Hånd- og hodebok for omstilling og fellesskap i krisenes tid” fritt tilgjengelig på Substack.
Heller enn å forbruke jordas utarmede ressurser på krig og elendighet, burde ledere i alle verdenshjørner av all kraft jobbe for å minimere skadene fra de høyst reelle og sivilisasjonsødeleggende problemene vi står i.
“For sent i tide” beskriver knipa vi står i enten vi kriger eller samarbeider. Dette er sakene vi burde vende oppmerksomheten mot, ikke å male fiendebilder og hisse til krig.
Krig er nemlig ikke svaret, men en dødsmultiplikator for katastrofene som kommer mot oss.
“For sent i tide” er imidlertid ikke bare en diagnose og krisebeskrivelse. Boka er også en brukermanual for en bedre hverdag, og som følge derav: en bedre fremtid.
Del 1, Hodeboken, undersøker og beskriver knipa vi står i. Del 2, Håndboken, forklarer hva du og jeg kan og bør gjøre.
Kapitlene publiseres mandager, onsdager, fredager og søndager i juli 2025. Det blir mye elendighet de første ukene, men hold ut og heng på, for i Håndboken skinner det et mulighetenes og fellesskapets lys som forhåpentligvis vil løfte deg.
Hvem vet? Kanskje er det ikke for sent å være ute i tide?
Sist i hvert kapittel i Hodeboken er det en liste med forslag til ting DU kan gjøre HER og NÅ. Det redder kanskje ikke verden, men er likevel én positiv ting på den store vektskåla.
Du kan se innholdsfortegnelsen og klikke deg inn på kapitlene som allerede er publisert her.
Hodebok
Slik er den ubehagelige sannheten: Mens jeg har lest bøker om klimaendringer og naturtap, har naturen og klimaet rundt meg – hele habitatet – endret seg i et uvirkelig tempo.
Blåskjellene er borte fra bergene jeg badet ved. Torsk, lyr, sei, flyndre, fisker jeg fisket i bøtter og spann som guttunge, får man omtrent ikke lenger. Småfugl er det færre av, måkene har flyttet til søppelfyllingene, mens rådyr og hvitkinngjess dominerer skogene og strendene. Selv om alle disse endringene har skjedd i mitt lille liv, har det vært vanskelig for meg å erkjenne hva som faktisk skjer.
Er det egentlig mulig å forstå hva det innebærer å leve i en tid da habitatet kollapser?
Jeg skulle ønske jeg med hånden på hjertet (eller hodet) kunne hevde at jeg hadde levd i en uskyldig tid i hvert fall i noen år. At jeg hadde vært et uskyldig barn, en gutt som levde på jorda som en snusende spissmus, eller en fisk i havet, men sånn er det ikke.
Til og med før jeg ble født, før jeg gjorde skoleoppgaver mens frøken vandret mellom pultrekkene, var miljøproblemer et eksistensielt problem for jordas befolkning. Alt da varslet store folkebevegelser om utarmingen av framtiden. Gröna Vågen, som bevegelsen het i Sverige, bølget inn i Norge, inn mellom folk med flagrende gevanter, om jeg kan tillate meg å være flåsete. Gröna Vågen var en bølgende kraft mellom mennesker som likte visefestivaler på svenske jorder, i ly under bugnende eiker.1
Den grønne bølgen flommet av engasjement som i Norge resulterte i etableringen av Framtiden i våre hender i 1974, initiert av Erik Dammann, med Arne Næss som styreleder, der Georg Borgström talte under stiftelsesmøtet. Samlinger av mennesker som hadde lest Borgströms internasjonale bestselgere og Club of Romes Limits to Growth, hvor nordmannen Jørgen Randers var medforfatter. Alt da ble kollapsen i jordas ressurser kringkastet i de dramatiske hockeykølle-grafene vi ser overalt rundt oss i dag.
Min egen miljøpolitiske oppvåkning kom først en gang etter 2010. Jeg leste bøker som Prosperity Without Growth av Tim Jackson, Storms of My Grandchildren av James Hansen, og den definitive miljøklassikeren The Silent Spring av Rachel Carson, en annen inspirator for Framtiden i våre hender.
Inspirert, nesten euforisk, ville jeg skrive visjonære tekster om hvordan vi skulle løse klimakrisen med et sveip. Jeg meldte meg som frivillig hos Miljøpartiet De Grønne i Oslo Rådhus, og skrev dristige, kanskje vel dramatiske kronikker, blant annet én der jeg dro parallellen mellom fostervannsposen alle små menneskefostre bader i, og den røde, ildsprutende atmosfæren på Mars.
Selv om jeg ikke kunne forstå det da, er det, sett i bakspeilet, ikke særlig overraskende at dette ikke falt i smak hos partiet. Det de ville ha meg til gjøre, var å skrive usignerte leserbrev om konkrete saker – beskyttelsen av en salamander i et vann i en bygd langt unna.
Jeg klarte ærlig talt ikke å se koblingen mellom salamanderen og klimakatastrofen den gangen. I stedet ble jeg frustrert over hvor smått alt virket. Nå, femten år seinere, ser jeg hvor umoden jeg var. I dag vet jeg at alt begynner i det lokale. Det begynner med meg. Og deg.
Mens du leser dette, kjenner du kanskje på en udefinerbar skam. Jeg tror det gjelder mange av oss. Ufrivillig er vi gisler av et mønster der vi ødelegger verden rundt oss. Bare ved å leve de små livene våre, ender vi uunngåelig med å bidra til å formørke fremtiden. Det gjør oss apatiske. Det gjør at vi ikke handler i tråd med overbevisningene våre. Det gjør oss tilbøyelige til å gi opp.
Skammen gjør at vi heller slikker sårene våre, enn å brette opp å ermene og handle.
Men er skam egentlig rett følelse? Ja, ved å være meg, har jeg utarmet habitatet. Men har jeg skyld for det? Nei, avtrykket er en konsekvens. Det hjelper ingen at jeg skammer meg over å være menneske, født i denne tiden, på denne flekken på jorda.
Skaden jeg har gjort på habitatet er et resultat av min organisme. Årsaken er at organismer som meg — les: mennesker — i større og større grad utarmer ressursene på jorda. Det er en jernlov for det moderne mennesket.
Du som har hengt på så langt, er antagelig bekymret, slik jeg er. Du ser begrensninger og kriser strømme mot oss, som stråler av lys fra sola. Men uroen du føler på kan raskt bli noe mye mer alvorlig enn intellektuelle bekymringer. Når fysiske begrensninger strammer livremmen om ressursene på jorda, kan vi ikke tenke oss ut av problemene.
Koblingene mellom kropp og tanke – mellom jord og liv – ble brutt for oss moderne mennesker for lenge siden. Derfor forstår vi ikke at uroen vi føler også er fysisk. Den finnes både i hodet og i hendene.
Dermed kan ikke uroen beroliges bare med hodet, vi må også aktivere kroppen. Vi kan ikke tenke oss bort fra problemene, vi må også gjøre konkrete ting med hendene. Vi må kjenne jord under fingrene, vi må kjenne hvordan kroppen blir sliten av å løfte, bære, bygge. Dette er ikke flukt, men det motsatte: en måte å vende tilbake til den konkrete og håndfaste levemåten alle vesener på jorda i bunn og grunn stammer fra.
Dette vil ikke bare stagge uroen, og kanskje også blir en kilde til gode følelser når vanskelige ting skjer med oss, det er sannsynligvis også den eneste løsningen vi har.
Koblingen mellom sinn og kropp — hode og hender — er årsaken til at jeg har delt boka i to deler. I Del 1: Hodeboken henvender jeg meg til hodet med problembeskrivelsen. Deretter vender jeg meg i Del 2: Håndboken til hendene og fellesskapet mellom aktive mennesker med forslag om hva vi kan og bør gjøre.
Vi kan ikke lenger forvente at alt vi trenger skal produseres langt unna, av en fossildrevet økonomi som snart må ta slutt. Alle dyr lever i og av jorda, og det må også vi i større eller mindre grad tilbake til. Allerede nå finnes det mange som forstår dette, urolige folk som dyrker maten sin med rolige hender, som lærer gamle ferdigheter på nytt, som skaper noe meningsfullt sammen med andre, hver dag. Det gir meg håp. Ikke bare fordi det virker, men fordi det kjennes riktig, både i hodet og hendene.
I denne åpningsposten av “For sent i tide” publiserer jeg også det første tema-kapitlet i Del 1: Hodeboken. I ukene fremover vil jeg imidlertid kun publisere ett kapittel av gangen. Les første temakapittel under:
A One-Two Carbon Punch. Tre masseutryddelser
Jeg begynte først å forstå hva for et planetært drama som har utspilt seg mens jeg har levd mitt lille biologiske liv – noen få stusslige tiår – da jeg lærte om tidligere masseutryddelser; tidsrommet de utspilte seg i og faktorene som bidro til å utløse dem.
La meg derfor åpne på dramatisk vis. Jeg vil fortelle om tre masseutryddelser, der den siste er vår egen.
Den største masseutryddelsen på jorda noen gang, perm-trias-utryddelsen, skjedde for 252 millioner år siden. Den skyldtes blant annet rask økning av drivhusgasser i atmosfæren.2 Resultatet var en dramatisk nedgang i biologisk mangfold både i havet og på land.
Alt dette foregikk over en periode på omtrent 50 000 år. Etterpå var havene så å si livløse: 90 prosent av livet der hadde dødd. På landjorda er anslagene mer usikre, men man antar at omkring 70 prosent døde. Fra triasperioden, som kom etter, finner vi knapt kull eller kiselskifer, fordi det fantes så få organismer igjen etter den store masseutryddelsen, som kunne dø sin stillferdige død, og slik lage avsetninger. Det forskerne finner i sedimentene fra denne tiden er kort og godt: Jorda var nesten død.
Det er imidlertid den såkalte PETM-utryddelsen som vanligvis brukes som parallell til klimaendringene vi har utløst – og akselererer – på jorda i vår tid.
PETM skjedde for 56 millioner år siden og varte i 200 000 år. Temperaturstigningen som fulgte den første karbonpulsen, utløste vippepunkter som frigjorde enda større utslipp.3
Den første karbonpulsen i PETM-utryddelsen kom antagelig fra vulkaner, og varte i omtrent 2000 år. Temperaturstigningen som fulgte av de første utslippene, ga opptining av permafrost og frossen havbunn, noe som ga en mye sterkere frigjøring av metan og karbondioksid fra landjorda og havbunnen – en sjokkfrigjøring.
Det er dette som kalles «a One-Two Carbon Punch», der vi med dagens industrielle vulkaner – fossile kraftverk, biler, semitrailere, tankskip, fly, kjøttfe og militærkomplekset som pøser ut drivhusgasser – kan ha klinket til med klima-knock-out i første runde. Frigjøring av metan og CO2 fra permafrosten i nordlige strøk – som fikk PETM-klimaendringene til å løpe løpsk – er nemlig fenomener vi ser i dag også.
I PETM ble havene surere. Forsuringen ble koblet med anoksiske hendelser – oksygenet forsvant så å si fra dypene i Nord-Atlanteren da den livsviktige omveltningssirkulasjonen stoppet opp. Til sammen resulterte dette i en voldsom massedød blant havdyrene.
På land migrerte tropiske arter mot polene. Temperaturen steg mellom 5 og 8 grader.
Paleoklimatologer har undersøkt sammenhengen mellom klimaendringer og CO2-utslipp enda lenger tilbake enn PETM og perm-trias. De påviser at CO2 har vært den dominerende faktoren for å styre temperaturen på jorda de siste 485 millioner årene.
Og dette er det virkelig skremmende: De fant samtidig ut at aldri noen gang før i de siste 485 millioner årene, har CO2 blitt spylt ut i atmosfæren like fort som vi mennesker gjør i dag.
Jessica Tierney, en av forskerne bak studien, sier:
Vi endrer jordens temperatur med en hastighet som overstiger alt vi vet om.
Hvilket bringer oss til den sjette og siste masseutryddelsen. Vår egen.
Artsdøden på jorda foregår i dag mellom 100 og 1000 ganger raskere enn arter dør ut i «normale» geologiske epoker. Jeg refererer her et forsiktig anslag: mange mener utdøingen skjer mye raskere enn dette. Den akselererte utdøingen bekreftes av empiriske data: insektdød, fugledød, amfibiedød, tap av ville landpattedyr, og mye, mye mer.
Tapet av natur og biodiversitet har skapt vitenskapelig konsensus om å kalle vår tid den sjette masseutryddelsen. Vi kan se til perm-trias og PETM hvis vi lurer på hva de sannsynlige konsekvensene vil være. Men vi må altså huske at det går mye raskere i dag.
Du tenker kanskje at pytt-pytt, dette vil uansett ta mange hundre år, og innen da er jeg og barna mine for lengst støv? Slett ikke. En artikkel James Hansen og teamet hans publiserte i 2025 beregner at verden kan nå 2 grader temperaturøkning allerede i 2045.4
Hvis det skjer, er vi farlig nær det Hansen & Co kaller the point of no return. For å antyde hva de mener med the point of no return, forklarer de at sist temperaturen på jorda var 2 grader varmere enn referansetemperaturen, i den tidlige pliocenperioden, var havnivået 15-25 meter høyere enn det er i dag.
Teamet til James Hansen mener likevel at vi har grunn til å håpe at vi ikke har krysset irreversible vippepunkter ennå. Forskningen deres viser nemlig at den akselererte temperaturstigningen de siste årene kan forklares med færre aerosoler i lufta, blant annet fordi det har blitt stilt miljøkrav til supertankere.5
Men tiden er knapp. Og mulighetsvinduet krymper for hver dag.
Havnivåstigning, med enorme ødeleggelser og flyktningestrømmer som resultat, er uansett bare én av en rekke forferdelige konsekvenser som vil følge av en temperaturstigning på 2 grader, enten jordsystemene krysser vippepunkter, eller ikke.
En temperatur som Hansen & co altså estimerer at verden kan nå i løpet av tjue år.
I tide – hva kan vi gjøre?
Vi står midt i den sjette masseutryddelsen. Mange arter vil forsvinne. Det betyr ikke at vi ikke kan eller bør – eller må – gjøre noen ting.
👉 I Håndboken viser jeg hvordan små fellesskap kan beskytte og gjenoppbygge natur i det nære: med frøbibliotek, pollinatorvennlige hager, jordforbedring og bevisst matauk. Hver kjøkkenhage er en motgift. Hver flerårig vekst, et håp.
Se: «Frødyrking og frøbevaring: Din livsforsikring», «Regenerativt jordbruk og permakultur» og «Praktiske ferdigheter: Den virkelige rikdommen»
Begynn med å dyrke én plante som gir mat – og frø.
Om prosjektet
For sent i tide: Fellesskap og omstilling i krisenes tid er resultatet av årevis med lesing, skriving og aktivisme, kort og godt forsøk på å forstå de enorme problemene vi står i.
Men det er også en bok om løsninger. Derfor består den av to deler:
– Hodeboken: om klima, natur, energi, sammenbrudd og systemisk sårbarhet.
– Håndboken: om motkraft, jord, fellesskap, lokal mat, lavteknologi og menneskelig styrke.
Jeg kommer til å publisere kapitlene med korte intervaller gjennom sommeren. Først får du sort realisme, deretter får du oppskriften på handlekraft, mening og fellesskap.
Heng på!
Neste post publiseres 29. juni:
Der kan du lese …
Kapittel 2: Livets korridor (om hvordan vi forlater det stabile klimaregimet som har gitt oss den eneste naturen mennesket noen gang har levd i)
Abonner på nyhetsbrevet, så får du de neste kapitlene rett i innboksen.
Hvis denne teksten traff deg – del den gjerne videre. Jeg er ikke på sosiale medier, så deling er den eneste måten denne digitale boka kan finne vei til flere.
Husk: Vi er ikke alene. Men vi har dårlig tid.
Forhåpentligvis er det ikke for sent å være ute i tide.
Referanser til kapittelet:
Barras, C. (2015, desember 15). Ancient Earth Warmed Dramatically After a One-Two Carbon Punch. Smithsonian Magazine. https://www.smithsonianmag.com/science-nature/ancient-earth-warmed-dramatically-after-one-two-carbon-punch-180953610/
Bowen, G. J., Maibauer, B. J., Kraus, M. J., Röhl, U., Westerhold, T., Steimke, A., Gingerich, P. D., Wing, S. L., & Clyde, W. C. (2015). Two massive, rapid releases of carbon during the onset of the Palaeocene–Eocene thermal maximum. Nature Geoscience, 8(1), 44–47. https://doi.org/10.1038/ngeo2316
Hansen, J. E., Kharecha, P., Sato, M., Tselioudis, G., Kelly, J., Bauer, S. E., Ruedy, R., Jeong, E., Jin, Q., Rignot, E., Velicogna, I., Schoeberl, M. R., Von Schuckmann, K., Amponsem, J., Cao, J., Keskinen, A., Li, J., & Pokela, A. (2025). Global Warming Has Accelerated: Are the United Nations and the Public Well-Informed? Environment: Science and Policy for Sustainable Development, 67(1), 6–44. https://doi.org/10.1080/00139157.2025.2434494
Judd, E. J., Tierney, J. E., Lunt, D. J., Montañez, I. P., Huber, B. T., Wing, S. L., & Valdes, P. J. (2024). A 485-million-year history of Earth’s surface temperature. Science, 385(6715), eadk3705. https://doi.org/10.1126/science.adk3705
Kaplan, S., & Ducroquet, S. (2024, september 19). Scientists have captured Earth’s climate over the last 485 million years. Here’s the surprising place we stand now. The Washington Post. https://www.washingtonpost.com/climate-environment/2024/09/19/earth-temperature-global-warming-planet/
Kolbert, E. (2015). The sixth extinction: An unnatural history (Paperback ed). Bloomsbury.
Ikke ta denne smått flåsete innledningen for en komplett gjennomgang av historien om menneskenes forståelse av ressurstilgangen på jorda. Det er mer en slags biografisk skisse; forståelsesrammen jeg hadde da jeg ble oppmerksom på den uløselige knipa vi befinner oss i. Thomas Malthus (1766–1834) tenkte i disse banene mange hundre år før meg. Han hadde funnet ut at befolkningen vokser raskere enn matproduksjonen, noe som uunngåelig ville føre til sult, sykdom og økt dødelighet. Dette synet kalles malthusianisme, og bygger på ideen om at naturen vil begrense menneskelig vekst, og at ditto befolkningskontroll er nødvendig for å unngå kriser. Siden da har malthusianisme og cornucopianisme (fra latin, cornucopia: overflødighetshorn) representert to motstridende syn på forholdet mellom befolkning, ressurser og fremtid. Der malthusianismen ser naturen som begrenset og befolkningsvekst som en trussel, hevder cornucopianismen at menneskelig oppfinnsomhet og teknologi finner nye løsninger og utvider grensene for hva som er mulig. Historisk har cornucopianerne fått rett: Nye energikilder, nye naturressurser og teknologiske gjennombrudd har gjentatte ganger forhindret ressurskrisene som Malthus predikerte. Men dette har samtidig gjort fallhøyden desto større. Sivilisasjonen har i dag sugerøret i hver minste avkrok på jorda. Det finnes knapt områder på kloden som ikke er kartlagt og utbrukt. Ved å finne nye energi- og ressurskilder, har befolkningen kunnet eksplodere i antall. Men når kildene tørker ut og det ikke er flere steder å lete, hva skjer da? Kan hende burde vi ikke sammenligne malthusianisme og cornucopianisme? Overflødighetshornets lov gjelder kanskje i perioder med store uutforskede områder, mens Malthus lov gjelder når ressursene er utarmet?
Dette var ikke den eneste årsaken til massedøden, men slik jeg forstår det er forskerne enige om at det var en av de viktigste årsakene.
Vippepunkter er overskridelser av irreversible grenser. Et typisk eksempel er nedsmelting av Grønlandsisen. Ettersom isen smelter, krysser den terskler som forsterker videre nedsmelting. To kjente eksempler er albedo-effekten og smelte-høyde-tilbakekoblingen. Albedo-effekten innebærer at når hvit, varmereflekterende is erstattes av mørkt, varmeabsorberende land og vann, forsterkes smeltingen. Smelte-høyde-tilbakekoblingen forklarer at isbreene smelter raskere når høyden synker som følge av nedsmelting, fordi lavere høyder har høyere temperaturer, ergo forsterker smeltingen enda mer smelting.
James Hansen er en av de viktigste klimaforskerne. I juni 1988 vitnet han for den amerikanske kongressen. Her uttalte han at global oppvarming allerede foregikk, og at menneskeskapte utslipp av klimagasser var hovedårsaken. Vitnemålet til Hansen regnes som et historisk vendepunkt i den offentlige forståelsen av klimaendringer, og bidro til å plassere klimaspørsmålet høyt på den politiske dagsordenen.
Aerosoler, et biprodukt av fossilt brensel brukt i forbrenningsmotorer, har en nedkjølende effekt i atmosfæren, siden de små partiklene reflekterer varme. Idet færre aerosoler i lufta, som følge av nødvendige klimatiltak mot blant annet shipping, som har fått nye rensekrav, slår tilbake og gir økt oppvarming av klimaet, kaller Hansen og medforfatterne hans det for «a faustian bargain». Med det mener de at aerosoler har løst et problem vi har her og nå, temperaturstigning, men er en mekanisme som er umulig å benytte over tid. Når mekanismen faller vekk, eskalerer den samtidig problemet den inntil da har bremset. Ergo: Når det blir mindre aerosoler som følge av tvingende nødvendige restriksjoner på fossilt drivstoff, har den første faustiske betalingen forfalt. Underforstått: den første ubehagelige konsekvensen av de avbøtende tiltakene verdenssamfunnet har utsatt og utsatt, altfor lenge.