Fra arkivet: 60 års svangerskap

Det nye svangerskapet varer 60 år

Jeg hadde en aktiv periode som klimadebattant for pluss minus ti år siden. Jo mer jeg leste, desto mer deprimert ble jeg. Siden har jeg for det meste lest, og ikke debattert. Dette endret seg med forfatteroppropet. Slik IPCC skrev i sin siste rapport, er årene frem mot 2030 avgjørende. Da kan jeg ikke sitte på hendene lenger, samme hvor deprimerende dette temaet er.

I serien FRA ARKIVET publiserer jeg eldre tekster. Først ut er 60 års svangerskap. Teksten ble trykket i Dagsavisen Nye meninger 9. februar 2012.

Lyset

Vi drikker ikke vin. Røyker ikke. Vi spiser ikke rått kjøtt, fisk eller dyr på toppen av næringskjeden (opphopning av tungmetaller), ikke krabbe, ikke salatblader på Gran Canaria (fare for toxoplasmose), ikke upasteuriserte meieriprodukter. Vi begrenser sukkerinntaket. Drikker maks en kopp kaffe om dagen. Cola rører vi ikke. Vi skal ha barn.

For hundre år siden var barseldødeligheten stor i Norge. For moren er dagen hun føder en av de farligste i hennes liv, sa statsminister Jens Stoltenberg i sin nyttårstale – da om forholdene andre steder i verden. Men fødselsdagen var like farlig. Å få ned dødeligheten for mor og barn ble en av vitenskapens aller viktigste oppgaver. I dag synes flere av tiltakene som ble innført selvfølgelige, som håndhygiene. Barseldødeligheten i Norge er nesten utslettet. Vi lever i den beste av de beste tider.

Planetene

Det finnes to planeter i vårt solsystem som har hatt lignende atmosfæriske betingelser som jorda. En gang var det sjøer på Venus. Og på Mars er det spor av frossent vann. Men Mars holder minus 50° grader. Og på Venus er det 450° grader pluss. I romteleskopene ser forskerne resultatene av en løpsk snøballeffekt og en løpsk drivhuseffekt.

Planeten Venus er dekket av skyer, en hinne av svoveldioksid og svovelsyre. Atmosfæren består av karbondioksid og litt nitrogen. Bakken ligner brent leire. Verden er rød under de hvite, venusianske skyene. Jeg tenker på sønnen min. Fra innsiden av fosterposen presser han ansiktet mot min kones navle: fosterlivets hvite måne. Barnet og min kone er en interstellar posisjonering mellom livmor og navlestreng. Lyset utenfor magen er barnets røde himmel.

Skyene

For meg er en yrende skogbunn en selvfølge: maur som kravler, pilende skygger under grønne blader: mus, huggorm, frosk, fluer. Skummende brenninger mot strandkanten en sommerdag. Sprakende vinterdager på fjellet, under en hvitbrennende himmel. Jeg kan ikke tenke meg livet uten dette. Jeg kan ikke tenke meg at strendene synker. Jeg kan ikke forestille meg at skogene kveles, eller at artsmangfoldet forsvinner. Jeg kan ikke leve med at min sønn, min sønnesønn eller sønnesønns sønn ikke skal kjenne naturens frihet. Mulighetene. Dyrene og insektene som summer rundt oss.

I klimaforskningen har en løpsk drivhuseffekt på jorda blitt ansett for usannsynlig. Men i 2009 ga James Hansen, leder for NASA Goddard Institute for Space Studies og en av verdens ledende klimaforskere, ut boka Storms of My Grandchildren. Karbonsyklusen på jorda er balansert i forhold til naturlige flukser av klimagasser. Menneskene kortslutter syklusen ved å hente opp karbon fra dyplagring. De naturlige bindingsmekanismene klarer ikke å fange opp det «ekstra» bidraget, og vi får en opphopning av drivhusgasser. Om overvekten blir for stor kan hele systemet bryte sammen. Det er dette som kalles løpsk drivhuseffekt. James Hansen skriver: «I’ve come to conclude that if we burn all reserves of oil, gas and coal, there is a substantial chance we will initiate the runaway greenhouse. If we also burn the tar sand and tar shale, I believe the Venus syndrome is a dead certainty.”

Ansvaret

Som sagt: Vi drikker ikke alkohol, selvfølgelig ikke. Vi røyker ikke, snuser ikke, og vi spiser ikke matvarer som kan skade fosteret. Vi gjør alt vi kan for å ikke misligholde vårt ansvar. Ni måneder er en tidshorisont vi mestrer. Ni måneder er tiden min kone og jeg har på å gjøre i stand leiligheten, reise på den siste kjærlighetsferien, kjøpe køye, barnesete, vogn, stellebord, vippestol. Men hva med vårt carbon footprint? Er navlestrengen en hale av røyk på himmelen, etter flyet vi tok til Gran Canaria?

Siden fenomenet global oppvarming ble kjent tidlig på 80-tallet har et enormt forskningsarbeide blitt lagt ned i å undersøke realiteten i spådommene. For hvert år har bevisene blitt klarere. Mange forskere mener vi allerede har oversteget et bærekraftig innhold av drivhusgasser i atmosfæren. Da barseldødeligheten skulle ned i forrige århundre hjalp fagpersonell til med å implementere forskningen i praktiske løsninger. I energibransjen er det motsatt. Tunge aktører bruker milliarder på å forhindre forandringene som må til. Nå trenger politikerne å høre en annen stemme: vår.

Det er mulig James Hansen drar det for langt. Kanskje tjener ikke skrekkscenarioet fra Venus til annet enn resignasjon. Men de fleste klimaforskere er enige om at klimaforandringene allerede er en realitet, det er graden og konsekvensene som diskuteres. En gang samlet den vitenskapelige eliten seg om å få ned barseldødeligheten. Nå har den samlet seg for å forhindre en klimakatastrofe. Vi foreldre må begynne å tenke på politisk aktivisme, ikke bare hva vi putter i munnen. Vi må stille krav til politikerne. Dytte på fra bunnen, grasrota. Foreldre setter barna foran alt. I årene som kommer bør topprioriteten være å gi dem en god plass å leve, en plass å få egne barn, som igjen kan få barn, osv. Ni måneder er lenge, det vet alle som har ventet på en sønn eller datter. Men om vi skal kunne svare for oss når barnebarna spør, må vi behandle klimaet som om vi hadde det i magen. Det nye svangerskapet varer 60 år.