Energiprisen for hyperkomplekse samfunn
Kapittel 4 i "For sent i tide: Hånd- og hodebok for fellesskap og omstilling i krisenes tid"
Se innholdsfortegnelse og klikk deg inn på kapitlene som alt er publisert her.
Les om “For sent i tide”-føljetongen i innledningen til første kapittel her.
Les forrrige kapittel her.
Dagens hyperkomplekse samfunn er — som jeg skrev om i forrige kapittel — avhengig av enorme mengder energi for å fungere.
I tråd med Joseph Tainters forklaring utvant også vår fremvoksende globale sivilisasjon de lettest tilgjengelige energikildene først. Oljebrønnene i Texas i fossilkapitalismens demring, som vi har sett de berømte bildene av – for ikke å nevne filmen There Will Be Blood – krevde én enhet energiinnsats per hundre enheter olje.1
I fossilkapitalismens heydays ble sivilisasjonen oversvømt av kull og olje, i sannhet et overflødighetshorn (ref. fotnoten om Cornucopianisme i første kapittel). Under andre verdenskrig trengte USA bare å åpne kranene på eksisterende oljebrønner for å forsyne de allierte med olje. Energien var ufattelig lett tilgjengelig.
Herfra gikk det nedover: Ettersom de nesten selvproduserende brønnene gikk tomme, måtte vi utvikle ny teknologi for å presse mer ut av dem. Da vi ikke klarte å klemme ut mer av tomme brønner, gikk vi over til enda mer krevende metoder, som fracking.
I dag er situasjonen altså en helt annen enn da cowboyer jaktet sort gull på solsvidd prærie. I gjennomsnitt kreves det mellom ti og femten enheter energi for hver hundrede enhet som utvinnes. Og avkastningen faller, samtidig som energibehovet øker.
Oljen kan virke uuttømmelig for oss som svømmer i det sorte gullet som fisken i havet, men sannheten er at hver ny løsning krever mer innsats for mindre utbytte.
Dette skaper en ond sirkel. Når vi er nødt til å bruke mer energi på å skaffe energi, blir det mindre energi igjen til det vi trenger energien til, som blant annet matproduksjon, transport, helsevesen og infrastruktur. Med klimaendringene som presser oss til å bytte ut fossile brensler med fornybare kilder, øker trykket ytterligere. Å lage solceller, vindturbiner og batterier er nemlig svært energikrevende, som alt annet vi driver med.
Forskere advarer om at vi nærmer oss et kritisk punkt. Snart krever energiutvinningen så stor innsats at det ikke er mulig å opprettholde samfunnsveven vi har bygget. Et anslag, fremsatt av Louis Delannoy fra Universitetet i Stockholm, m.fl., er at kostnaden fram mot 2050 vil stige til femti energienheter per hundre enheter olje.
I rene ord: Halvparten av energien forsvinner i prosessen med å utvinne energi.
Hvordan skal vi da ha nok kraft, ikke bare til å holde samfunnsmaskineriet gående, men også til grønn omstilling, til å forberede oss på kraftigere klimaendringer, til å bøte på konsekvensene av eskalerende naturtap, til å erstatte hendene som forsvinner fra arbeidslivet når befolkningen eldes, og til å ta oss av økende sosiale problemer?
Hvis energibalansen tipper, står vi overfor en kollaps der vi ikke har energien vi trenger for å snu utviklingen. Da blir utfordringen ikke bare å bekjempe klimaendringer, produsere mat til befolkningen, holde produksjonen av livsviktige produkter i gang, og så videre, ad nauseam, men å unngå at hele systemet rakner.
Heldigvis finnes det allerede lokale kraftprosjekter der folk arbeider målrettet med å produsere energi til seg selv og de som bor i nærheten. Samtidig reduserer de energiforbruket. Kombinasjonen av reduksjon og produksjon er tvingende nødvendig for å håndtere fremtidige utfordringer. Det er ikke mulig å produsere all kraften verdenssamfunnet forbruker per i dag på transport, kraftintensive materialer (aluminium, sement, osv.), for ikke å glemme KRIG, osv., med lokal kraftproduksjon.
I Danmark har øya Samsø gjennom felles investeringer i vindmøller, solceller og biomasse klart å bli helt selvforsynt med fornybar energi, samtidig som de styrker lokaløkonomien. Det er imponerende og inspirerende å lese om hvordan øyboere, myndigheter og bedrifter på Samsø har gått sammen om å tilpasse seg for fremtiden.
Mens jeg leser om Samsø, tenker jeg på øya der jeg selv bor: Jeløy i Moss kommune.
Her er det et og annet hus med solcellepaneler, og du kan se en og annen inngjerdet kjøkkenhage, men for det meste er husene prikk like som da jeg var gutt: Hus etter hus dekket av sort eller rød takstein, omkranset av hager som er grønne gressørkener.
Kunne ikke også Jeløy bli selvforsynt, som Samsø? Kunne ikke stedet jeg bor på blitt en modell for hva som er mulig å få til, bare folk er med? Om sommeren ville vi produsere mer strøm enn vi forbruker. Hvor mange flere må legge solceller for å få til det?
Og tenk: Vi kunne ha små vindmølleparker, og vi kunne ha gassanlegg på gårdene som holder dyr, og vi kunne også forvalte vårt eget avfall, og hente gass derfra.
Bøndene på Jeløy produserer lite mat (jordene her bugner ikke av mat, men hagegress som skal selges i ruller) — hva om de heller samarbeidet med oss som bor her? Hva om vi betalte bøndene leie for parseller og dyrket opp jordene?
Er dette virkelighetsfjerne drømmerier?
I Tyskland finnes flere lignende initiativer som Samsø. Alt på 90-tallet bestemte 130 innbyggere i landsbyen Feldheim seg for å investere i vindmøller. Senere har de bygd ut lokalt strømnett, solcellepaneler og batterilagring, og utvidet biogassanlegget på en gård i landsbyen for å ha stabil strøm også når det er overskyet eller ikke blåser.
Slike prosjekter viser hvordan lokale initiativer, ofte i samarbeid med myndighetene, er avgjørende for å møte fremtidige utfordringer knyttet til energi og miljø. Og det virkelig geniale er at de samtidig skaper forståelse, engasjement og samhold.
De to eksemplene jeg har gitt over er fra to land som egentlig er svært like Norge. Men med én viktig forskjell: Tyskere og dansker bader ikke i olje og gass.
Kan det hende at fossilrikdommen forblinder oss? Gjør det svært begrensende tidsvinduet vi kan pumpe dollar opp fra norsk sokkel oss ekstra utsatt for å ikke ta fremtidsutfordringene på alvor, slik de altså gjør i nabolandene våre?
I så fall er det på høy tid å våkne opp.
I tide – hva kan vi gjøre?
Når energien vi bruker på å skaffe energi spiser opp energien vi får igjen, begynner samfunnet å rakne. Vi må lære oss å klare oss med mindre – på smartere måter.
👉 I Håndboken lærer du hvordan du kan redusere forbruk, sikre lokal energiproduksjon og tilpasse deg et liv med lavere energitilgang. Omstilling er nødvendig, men det trenger ikke å bety et dårligere liv. Mikronett, vedfyring, batteribanker og lavteknologi kan gjøre husholdninger og nabolag mer motstandsdyktige, men også mer sammensveisede.
Se: «Energinedtrapping», «Praktisk energisikring» og «Vannsikkerhet i et urolig klima»
Lag en oversikt over hva som bruker mest strøm hjemme – og kvitt deg med det du kan klare deg uten.
Om prosjektet
For sent i tide: Fellesskap og omstilling i krisenes tid er resultatet av årevis med lesing, skriving og aktivisme, kort og godt forsøk på å forstå de enorme problemene vi står i.
Men det er også en bok om løsninger. Derfor består den av to deler:
– Hodeboken: om klima, natur, energi, sammenbrudd og systemisk sårbarhet.
– Håndboken: om motkraft, jord, fellesskap, lokal mat, lavteknologi og menneskelig styrke.
Jeg kommer til å publisere kapitlene med korte intervaller gjennom sommeren. Først får du sort realisme, deretter får du oppskriften på handlekraft, mening og fellesskap.
Heng på!
Neste post publiseres 4. juli:
Der kan du lese …
Kapittel 5: Energifellen
Abonner på nyhetsbrevet, så får du de neste kapitlene rett i innboksen.
Hvis denne teksten traff deg – del den gjerne videre. Jeg er ikke på sosiale medier, så deling er den eneste måten denne digitale boka kan finne vei til flere.
Husk: Vi er ikke alene. Men vi har dårlig tid.
Forhåpentligvis er det ikke for sent å være ute i tide.
Referanser til kapittelet:
Delannoy, L., Longaretti, P.-Y., Murphy, D. J., & Prados, E. (2021). Peak oil and the low-carbon energy transition: A net-energy perspective. Applied Energy, 304, 117843. https://doi.org/10.1016/j.apenergy.2021.117843
NTB. (2022, oktober 3). Tysk bygd går mot energistrømmen. VG. https://www.vg.no/nyheter/i/Q7yPQW/tysk-bygd-gaar-mot-energistroemmen
Samsø Energiakademi. (u.å.). Samsø Energiakademi. Hentet 25. mars 2025, fra https://energiakademiet.dk/home-2/
Begrepet ERoEI (Energy returned on energy invested) beskriver forholdet mellom den mengden energi et energisystem leverer over sin levetid, og den mengden energi som kreves for å utvinne, bygge, drifte og avvikle systemet. For enkelhets skyld unngår jeg dette fagbegrepet i “For sent i tide”, men dette kapitlet er altså skrevet med dette i bakhodet.
Deilig å se noen som har skjønt det og som i tillegg skriver så bra. Lurer på hva Sjølie hadde sagt til dette.
Flisespikking evt, men forskjellen på EROI og EROEI er vel at førstnevnte handler om energien man får ut av penger investert mens sistnevnte dreier seg om energien investert? Vet at de brukes litt om hverandre her og der. Det er uansett mye verre å sløse bort energi enn å sløse bort penger, siden penger tross alt ikke er en knapp ressurs.