Matproduksjon: Veien til selvforsyning
Kapittel 13 i "For sent i tide: Hånd- og hodebok for fellesskap og omstilling i krisenes tid"
Se innholdsfortegnelse og klikk deg inn på kapitlene som alt er publisert her.
Les om “For sent i tide”-føljetongen i innledningen til første kapittel her.
Alle kildene til kapitlene i Håndboken ligger nederst i Del 2: Håndboken.
Matproduksjon: Veien til selvforsyning
Jeg tror ikke jeg vet om noen barn som liker fisk. Det gjorde ikke jeg heller. Det verste jeg visste da jeg var liten, var lettsaltet torsk med poteter og gulrøtter — akkurat som jentene mine hater det når jeg disker opp med denne barndommens mareritt-rett i dag.
Hatet mot fisk var en jernregel med ett unntak: Ingenting var bedre enn fisken jeg hadde fisket selv.
Sammen med vennene mine dro jeg ofte på fisketur på varme sommerkvelder, og det hendte til og med at vi sto opp med sola for å fiske, siden vi hadde hørt at fisken bet best i soloppgangen. Jeg vet ikke helt hvorfor vi var så opptatt av å fiske. Men vi likte det utrolig godt. Vi kunne stå på bergsvaene i timevis av gangen og sveipe med fiskestengene våre, også selv om fisken ikke bet. Når vi ble eldre, fikk vi låne båter med små påhengsmotorer og dorget frem og tilbake langs landstripen i enninga.
Jeg husker følelsen av å komme hjem i kveldinga med en fisk jeg hadde sløyd på stranda. Da var det frem med mel, pepper og salt. Vi stekte fisken i smør. Duften var liflig. Magen rumlet. Vi spiste med fingrene, lepjet i oss fiskekjøttet, som forfedrene våre, huleboerne.
Gleden ved å skaffe og spise egen mat er noe vi lett kan finne tilbake til. Den er dypt rotfestet i alle mennesker. Det du har jobbet for, gir mer glede enn det som kommer gratis.
Dette gjelder ikke bare mat. Jeg er ikke god til å snekre. Likevel har jeg våget meg ut på noen snekkerier på huset vi bor i. Jeg har laget en platting av skifer i solveggen, bygd en vedbod bak huset, og konstruert et espalier som jeg synes er utrolig avansert!
Alt dette fyller det meg med glede å tenke på. Jeg blir glad når jeg husker tilbake på prosessen. Jeg blir stolt når jeg tenker at — jo, jeg er nok en bokorm, men jeg kan faktisk bruke hendene også.
Vi bør prøve å huske gleden det gir å skaffe og bygge ting selv. Det kan gjøre overgangen mer motiverende. Husk hvor god maten du selv har dyrket eller fanget er!
For vi trenger MYE kunnskap og MANGE ressurser. Alle bør sikte mot å bygge opp elementære kunnskaper og praktiske evner. Vi må bli bønder, snekkere, rørleggere, skrotnisser, mångsysslare, omsorgspersoner, sjelesørgere og venner i nøden, alle som én.
Har du en hage, enten den er stor eller liten, må den brukes til matdyrking. Det vil ikke være rom for å lene seg tilbake og forvente at fellesskapet ordner opp for deg. Samtidig vil fellesskapet måtte akseptere at evnene og ressursene i samfunnet varierer. Noen har mindre ressurser i utgangspunktet — kanskje de bor i en leilighet uten dyrkingsmuligheter — eller er de syke? Slik ønsker vi at samfunnet vårt skal være.
Det er i samfunnets interesse å vise medmenneskelighet og omtanke. Vi må øve oss på å bli de vi ønsker å være. Og ved å være de vi ønsker å være, skal vi redde oss selv.
Fra forbruker til produsent
Et gjennomsnittlig norsk måltid har reist veldig langt før det når tallerkenen din. For eksempel kan frukt og grønnsaker importert fra Sør-Europa ha reist rundt 3000 kilometer, mens varer fra Asia eller Amerika kan ha tilbakelagt over 8000 kilometer. Selv innenlands kan mat transporteres over store avstander, spesielt i et langstrakt land som Norge.
Denne absurditeten er mulig bare på grunn av billig olje. Når energien blir knapp, må maten produseres nærmere.
Overgangen fra forbruker til produsent starter med små skritt:
Lær å dyrke de enkleste grønnsakene – salat, reddiker, gressløk, bønner
Utvid til rotgrønnsaker som krever lite stell – poteter, gulrøtter, pastinakk, løk
Lær deg bevaring av mat – tørking, fermentering, hermetisering
Forsøk deg med flerårige matvekster – bærbusker, frukttrær, asparges
Hvis du bor i leilighet uten hage, kan felleshager og parseller være en løsning. Du kan spesialisere deg på «innendørs mat», sopp og spirer som gir mye næring på lite plass, eller fokusere på matkonservering og -lagring, som er like viktig som produksjon.
Regenerativt jordbruk og permakultur
Det industrielle landbruket ødelegger litt mer av jorden for hver avling. Årsaken er at levende jordsmonn brytes ned med bruk av kunstgjødsel, monokultur der de samme vekstene dyrkes år ut og år inn, og tunge maskiner som henholdsvis harver og pakker jorda. Resultatet er utarming av mikroorganismer, erosjon, og en jord som gradvis mister evnen til å bære liv.
Regenerativt landbruk gjør det motsatte — blåser liv i og nærer jordsmonnet. Det er ikke bare «grønn» praksis; det er en nødvendighet for at matproduksjonen skal kunne vare ved.
Noen nøkkelprinsipper for regenerativt hage- og landbruk:
Ingen jordbearbeiding — i hvert fall ikke med maskiner: La jordens naturlige struktur være intakt
Jorddekke: Hold jorden dekket med organisk materiale
Mangfold: Dyrk mange ulike vekster sammen
Permanente beplantninger: Hold flerårige planter som ikke trenger å sås hvert år
Integrering av dyr: Høner som gjødsler og katter som står for skadedyrkontroll. På større sammenhengende områder bør kyr, sauer og geiter vurderes.
Dette høres kanskje komplisert ut, men mange mener at permakultur og regenerativt jordbruk er enklere enn industrilandbruk: det krever mindre innsats og gir mer stabile avlinger.
Selvforsyningsforsker Charles Dowding har dokumentert hvordan no dig (ingen graving) produserer mer mat med mindre arbeid. En av årsakene er at man bevarer de livsviktige soppnettverkene i jorda hvis man lar spaden stå. Han mener også at lufting og graving i jorda, selv om oksygenet gir en brå oppblomstring av mikroorganismene, på sikt vil skade mikrobiomet. Skal du omgjøre deler av plenen til kjøkkenhage, trenger du ikke skyfle den vekk, men kan fylle på kompost og dekke området med pappkartong eller plast. I løpet av noen måneder er det mørk og fruktbar jord (eventuelle ugress med treaktige røtter bør du likevel grave vekk). I en av filmene sine dokumenterer Dowding hvordan han dyrket et halvt tonn mat på 60 kvadratmeter med denne metoden. Mindre arbeid, og veldig mye mat per kvadratmeter!
60 kvadratmeter er ikke mer enn mange har tilgjengelig i hagen sin.
Men også mange bønder går over til regenerativt landbruk. I 2020 ble dokumentaren Kiss the Soil en suksess. Filmen skapte oppmerksomhet rundt hvordan regenerativt jordbruk ikke bare er nødvendig for å dyrke mat uten evig tilgang på fosfor, men også for å binde drivhusgasser i jorda. Heller enn karbonfangst med energislukende maskiner, må vi begynne å røkte jorda på en måte som binder CO2. Gjør vi det, vil vi samtidig unngå jorderosjon og tap av dyrkbar matjord, og i tillegg få spise mat som er frisk og sunn for oss. Vi må forstå, akseptere og gjeninnføre livets sirkler og kretsløp i stor skala. For å få til det må vi ta et oppgjør med ideen om kortvarig gevinst. Dreper du jorda for å få gigantavlinger ved hjelp av kunstgjødsel, stjeler du fra fremtiden.
I Norge har vi tradisjonelt dyrket mye poteter, kålvekster og rotgrønnsaker. Disse plantene er fortsatt ideelle for vårt klima, og gir mange kalorier per kvadratmeter. Men vi kan også her dyrke varmekjære vekster gjennom mikroklimateknikker, slik som å plassere mørke steiner som samler varme, eller dyrke på sørsiden av vegger.
Permakulturdesign, slik David Holmgren forklarer det, kopierer naturlige økosystemer. Ved å plante i «lag» — fra høye frukttrær, via bærbusker til urter og rotgrønnsaker — kan samme areal produsere flere ganger så mye mat som i monokulturer, som ikke bare produserer mindre mat, men samtidig også utarmer jorda.
Men permakultur handler ikke bare om hagebruk og landutnyttelse. Det er en helhetlig tenkemåte på, der målet er å designe systemer som ligner naturen: stabile, mangfoldige og selvoppholdende. Permakulturprinsipper kan brukes til å planlegge ikke bare dyrking, men også boliger, nabolag og lokale økonomier, med naturens kretsløp som forbilde.
I USA skjeler bønder som har bestemt seg for å gå over til regenerativt landbruk til kunnskapen urbefolkningen hadde for hundrevis av år siden. Fra dem kan vi lære at mais, squash og bønner («de tre søstrene»), styrker hverandre når de får vokse sammen. Maisen plantes først, og når den har reist seg 15 centimeter, sås bønner og squash. Bønnene kan da klatre i maisen, men bidrar samtidig til trioen med en annen viktig egenskap: nitrogenfiksering i jorda. Squashen, for sin del, vokser på bakken, og dekker jorda slik at de blir lite ugressvekst og vannfordamping. Dette er symbiose i praksis!
Gjennom å tenke strategisk over hvilke vekster du planter sammen, og som slik hjelper hverandre å vokse (hvor de står, hvor mye sollys og vind de får, om de har le fra harde regnskurer, og så videre), kan du over tid teste ut forskjellige kombinasjoner, og også bygge opp jorda i hagen din, slik at den blir mer og mer fruktbar.
Mens industrielt jordbruk utarmer jorda, beriker og forbedrer regenerativt landbruk den. Har du lite nitrogen i jorda, kan du plante jordforbedrende planter. Er jorda tett, kan du plante vekster med store sterke røtter som bryter den opp. Eksempler på planter som brukes til jordforbedring er kløver, brennesle, belgvekster, erteblomster og honningurt.
Husk: Jord bygges over tid, og jordbrukerferdigheter utvikles over år.
Gjør feil mens konsekvensene ennå er små.
Start nå.
Frødyrking og frøbevaring: Din livsforsikring
Å eie frø er å eie fremtiden, slik de russiske flyktningene ved elven Volga som jeg skrev om i kapitlet “Økologisk overskridelse” visste så godt. Vårt moderne landbruk er imidlertid avhengig av kommersielle frø. I en verden med flere brutte forsyningskjeder innebærer selvforsyning at vi må sørge for våre egne frøressurser.
Frø er også noe håpefullt og vakkert. Kona mi og jeg har et vennepar som bor noen kvartaler unna. De er dyktige på matauk, men også på hagedyrking. Om sommeren ser du bare smale striper av grønn plen mellom dyrkingsbenkene, og midt på plenen, på en oppmurt grunnmur av rød teglstein, står et lite drivhus. Ofte lager de merkelige grønnsaker jeg ikke har hørt om før. Eller de har frukttrær som de fleste ikke kjenner til lenger. På en fest vi var på, fikk vi for eksempel et glass med kvedegelé. Kvedefruktene ligner på pærer i form, men smaker noe helt eget.
Uansett, det jeg skulle frem til, er at disse vennene våre også høster sine egne frø. Frøene samler de i søte små konvolutter som de iblant har malt med akvarellfarger, og skrevet navnene våre på med løkkeskrift.
Frø er ikke bare en livspolise, men også den perfekte gaven!
Hver deltaker i lokalsamfunnet bør lære seg å høste frø fra minst 3-5 plantearter. Dette er en enkel, men avgjørende ferdighet:
Velg de sterkeste plantene for frøhøsting
La dem gå i blomst og sette frø
Høst frøene når de er modne (og tørre)
Rens og tørk frøene grundig
Oppbevar i papirposer eller glass på et kjølig, tørt sted
Noen planter er enklere å høste frø fra enn andre. Erter, bønner, salat og mange urter er ideelle nybegynnervekster. Andre, som korsblomstfamilien (kål, brokkoli, og så videre), kan krysse seg med ville slektninger, og krever derfor mer kunnskap.
Opprett en frøbank i lokalsamfunnet. Det skaper motstandskraft. Bytt frø med naboer og venner for å utvide mangfoldet. Tenk på dette som en levende forsikringspolise.1
Matauk
Da jeg fortalte om tippoldefaren min i avslutningen av Hodeboken, skrev jeg at han kunne høste av en naturbuffer vi i vår overflod har utarmet. Det er en sannhet med modifikasjoner. Norge er et land med store naturområder, der sesongene gir oss forskjellige bær, planter og sopp som kan bidra til å fylle magene våre.
Selv her hvor jeg bor, i Moss på det sentrale Østlandet, er det skog på alle kanter, og hav noen hundre meter fra døra. Så lenge vi er varsomme når vi ferdes i naturen, er det galskap å la de hundretusenvis av tonnene med blåbær og sopp som titter opp av lyngen hver sommer og høst, råtne på rot.
Det er dessuten sunt. Det er ufattelig godt, det beste som fins. Og det fyller magen.
Det kan også være sosialt å høste fra naturen. Kombinerer man det med en søndagstur med familie og venner, er det en perfekt slutt på uka. Da jentene var små, var vi nesten alltid på tur på søndagene (nå nekter de!). En gang sto jeg og den eldste dattera mi med sola i ryggen en hel dag og plukket blåbærbøtter etter blåbærbøtte. Hun var blå rundt truten, mens jeg lot blåbærplukkeren gå, jevnt og trutt, og kona hjalp også til. Da vi kom hjem hadde vi førti liter, som vi renset med en dings festet til støvsugeren, før vi frøs det ned. Det året hadde familien blåbær på frokostblandingen frem til neste høst.
Sopp er en litt annen sak. Du vil jo ikke ha nyreskade. Hvis du ikke er ekspert, kan du likevel ta forholdsregler. Jeg plukker aldri skivesopp, siden det er der man finner de virkelig giftige soppene. I stedet har jeg en enkel liste, der det er nesten umulig å bomme: kantarell, traktkantarell (obs, den kan forveksles), steinsopp og piggsopp.
Hva skal jeg med andre sopper? Disse smaker jo fløyel. Spør du meg, finner du ikke bedre sopp enn steinsopp, Karl Johan, som svenskene kaller den, porcinien som smaksetter deilige italienske retter.
Hva med lagring? Jeg foretrekker å forvelle og fryse soppen jeg plukker, men mange velger å tørke den. Tørking er en enkel metode, som alle kan klare. Store sopper som steinsopp skjærer du i tynne skiver, som du legger på brett i ovnen. Sett den på lav varme, og la ovnsdøra stå på gløtt, for eksempel over natta. Det viktige er at du passer på at soppen er skikkelig tørr før du putter den på glass, hvis ikke mugner den.
Mens sopp og bær er velkjente vekster for matauk, finnes det masse annet rart vi kan spise ute i naturen. I plenen din har du antagelig ryllik. I lindebusken bak huset vårt kryr det av skallerkål, som fikk oppnavnet tyskerkål under andre verdenskrig, fordi mange brukte det til å spe på maten med, for eksempel i salater, supper og stuinger.
Brennesle er en annen vekst som er god og sunn, som folk før i tida spiste for å øke vitamin- og mineralinntaket etter en lang og hard vinter, og unngå tæring på tampen av mørketida.
Det finnes myriader av grønt du kan spise, hvis du leser deg opp og åpner øynene. Ramsløk vokser for eksempel i store tepper på bestemte steder. Strutseving er en bregne som smaker som asparges stekt i smør og hvitløk, hvis du høster den før den er utvokst.
Så har vi det virkelig store matfatet. Havet.
Jeg har skrevet at Oslofjorden er død. Men også det er en sannhet med modifikasjoner. Mens det er riktig at det knapt finnes hjemmehørende kystfisk her lenger, slik som torsk, er det likevel én fisk man kan spise så mye man lyster av: makrell.
Når innsiget kommer om våren, er det ikke mulig å fiske for mye med fiskeredskapene vanlige folk har tilgjengelige. I samfunnet vårt kunne vi ha spist makrell hver eneste dag i to måneder.
Men da ville vi til gjengjeld være mektig lei av makrellsmaken. Antagelig lenge før det hadde gått to måneder også. Da er det viktig å vite at makrell kan lagres. Noen legger den på lake, det blir som ceviche. Men makrellen kan også brukes som åte, i krabbeteiner.2
Krabber og skjell kan vi spise oss blå på. I hvert fall enn så lenge. Du gjør en nobel dyd hvis du sanker Stillehavsøstersen som har fortrengt blåskjellene, og formerer seg i et ufattelig tempo. Stillehavsøsters smaker til forveksling likt som den forjettede flatøstersen i det franske kjøkkenet, den er bare styggere. Og liker du ikke rå østers, kan du grille den med tabascosaus på. Er vi i det gode lunet i samfunnet vårt denne ettermiddagen, åpner vi kanskje en flaske hvitvin også? Eller har vi brygget eget øl?
For å oppsummere: Matauk i skogen og havet er ikke bare uunngåelig i et selvberget samfunn, det er også en kilde til glede og sosialt samvær. Lær barna å leve i og av naturen, samtidig som samfunnet høster de beste matvarene jordkloden har å by på.
Men vis naturen respekt. Ikke ødelegg lyng og greiner. Følg eksisterende stier når du beveger deg rundt, ikke lag nye. La sky dyr få være i fred. Sank tørr ved, ikke fell friske trær.
Om prosjektet
For sent i tide: Fellesskap og omstilling i krisenes tid er resultatet av årevis med lesing, skriving og aktivisme, kort og godt forsøk på å forstå de enorme problemene vi står i.
Men det er også en bok om løsninger. Derfor består den av to deler:
– Hodeboken: om klima, natur, energi, sammenbrudd og systemisk sårbarhet.
– Håndboken: om motkraft, jord, fellesskap, lokal mat, lavteknologi og menneskelig styrke.
Etter mye sort realisme i Del 1, Hodeboken, har vi nå kommet til Del 2, Håndboken. Her får du oppskriften på handlekraft, mening og fellesskap, og ikke minst selvforsyning.
Neste post publiseres 21. juli:
Der kan du lese …
Kapittel 14: Energi: Den vanskelige overgangen
Abonner på nyhetsbrevet, så får du de neste kapitlene rett i innboksen.
Hvis denne teksten traff deg – del den gjerne videre. Jeg er ikke på sosiale medier, så deling er den eneste måten denne digitale boka kan finne vei til flere.
Husk: Vi er ikke alene. Men vi har dårlig tid.
Forhåpentligvis er det ikke for sent å være ute i tide.
Bli medlem i, eller besøk, frøsamlingsorganisasjoner som Norsk Frøavlerlag. De arrangerer frøbyttedager og kurs i frøhøsting. Dette er verdifulle nettverk å være en del av.
Hummer sluttet jeg å fiske for ti år siden. Etter å ha finsiktet teknikken med å bruke ekkolodd til å finne steinravinene der hummerne bodde i mørke grotter, og dermed fått opp mot tretti hummere på bare én sesong (som jeg frøs i melkekartong-blokker i fryseren), mens jeg samtidig visste at hummerbestanden kollapset, følte jeg at nok var nok. Jeg vil ikke bidra til å utrydde en art. I det minste ikke med viten og vilje.
Utrolig bra!
Hvor plukket du blåbær?