Del 2. Håndboken
Endelig begynner Håndboken. Etter at problemene har tårnet seg opp i del 1, Hodeboken, fokuserer jeg fra nå av på hva du og jeg kan gjøre.
Se innholdsfortegnelse og klikk deg inn på kapitlene som alt er publisert her.
Les om “For sent i tide”-føljetongen i innledningen til første kapittel her.
Alle kildene til Håndboken ligger nederst i denne posten.
Del 2: Håndbok
Det er lett å tro at løsningen på store kriser ligger i store tiltak, langt borte fra oss selv. Men veien videre starter ikke med vedtak i fjerne møterom. Den begynner her: i hverdagslivet, i fellesskapene våre, i det vi kan gjøre med egne hender og egne valg.
Denne delen av boka handler om å bygge livskraft nedenfra.
Ikke perfekte løsninger, men levende, praktiske svar på spørsmålene vår tid stiller oss.
Hvordan styrker vi motstandskraften vår?
Hvordan skaper vi fellesskap som varer?
Hvordan kan vi produsere mat, forvalte energi og ta vare på hverandre hvis de gamle systemene svikter?
Dette er ingen oppskrift, ingen fasit.
Det er en håndbok for alle de som vil være med på å finne veien mens vi går den.
Mens Hodeboken var en slags obduksjonsrapport om hvordan og hvorfor vi havnet i uføret vi befinner oss i, er Håndboken en førstehjelpsmanual. Hodeboken peker på problemene, Håndboken peker på løsningene. Ikke globale, men lokale. Løsningene begynner på kjøkkenet, i hagen, i byen eller bydelen din. I gata du går i hver eneste dag.
Vi er avhengige av å gå fra hode til hånd, fra tanke til kropp. Jeg føler det på kroppen, og for å være ærlig har jeg gjort det lenge. Som jeg var inne på i Hodeboken, har jeg lest mye om natur og klima. I perioder har det blitt så massivt at det har påvirket den mentale helsen min.
Da jentene var små, ble jeg i noen år fanget i en depressiv spiral, og måtte begynne med medisiner. Også da jeg var i tjueårene, gikk jeg til psykolog. Jeg burde kanskje allerede da ha forstått at behandling av meg – individet mitt – ikke kunne løse de grunnleggende problemene: ødeleggelsen av verden? Dette fikk jeg i klartekst bekreftet i en episode jeg husker spesielt godt. Etter at jeg hadde lagt ut i det vide og det brede om fremmedfølelsen den moderne industrikapitalismen skapte i meg, svarte psykologen kort og greit: «Eksistensialisme driver vi ikke med her.»
Jeg ble forbannet der og da, men nå tenker jeg at hun har rett. Individuell behandling kan ikke løse problemet med ødelagte fellesskap, klimaendringer og naturdød. Vi må selv vende om og skape fellesskapet, fremtiden, naturlommer, mening, for å bli friske igjen.
Dette forsto jeg nok også for lenge siden. Men jeg fortsatte å dulle i mine små sirkler. Jeg innså at selvberging og matauk er fremtiden, men jeg ville ikke fremstå som en tulling heller, en klimakatastrofens Nostradamus, så jeg dro heller familien med på soppturer og blåbærsanking, og i stedet for å skrive faktiske opprop for endring, skrev jeg så vidt fiksjonaliserte romaner, der jeg tematiserte fremmedfølelsen, men også viste gleden ved fiske og naturopplevelser, og sameksistensen mellom barn og voksne, mens jeg passet på å gjøre meg morsom på hovedpersonens bekostning, i en slags paradoksal selvironi.
Men dette går ikke lenger. Jeg må si det rett ut. Fellesskapet er fremtiden. Fremtiden er oss. Fremtiden finnes der hvor du er mens du leser dette. Du er festet til stedet som en magnet. Stedet holder deg i live. Stedet er en forlengelse av kroppen din. Stedet og vi er deg.
How Everything Can Collapse presenterer forskning på hvordan mennesker har handlet i reelle kollapser og krisesituasjoner. Beretninger fra overlevende etter 11. september og terrorangrepet i London, fra togulykker og andre fæle hendelser, demonstrerer at de fleste forholder seg rolig, organiserer innsatsen og hjelper hverandre. Servigne og Stevens formulerer hva som skjer med mennesker i katastrofesituasjoner slik:
«Jeg» blir umiddelbart til «vi» med en kraft som ingenting tilsynelatende kan stoppe.
Det er likevel ingen mangel på historiske (eller nåtidige) kilder som viser menneskers brutalitet, ikke bare for å sikre egen overlevelse, men også for å sikre ressurser som overskyter menneskets elementære behov i millionte potens. Nåde og medmenneskelighet er derfor sannsynligvis både en impuls, utløst av nærhet til katastrofen, slik Servigne og Stevens er inne på, men også en kultur som må dannes, jobbes med, kjempes og svettes for; noe man virkelig må ville oppnå. For å sikre medmenneskelig oppførsel i fremtiden må vi altså begynne forberedelsene allerede nå.1
Vi må skape den kulturen vi ønsker å leve i når ressursknappheten setter inn.
For oss mette nordmenn høres det kanskje vanvittig ut å rope etter beredskap og selvberging mens butikkene er breddfulle av fast fashion, franske viner, tropiske frukter, og tekniske dippedutter vi ikke kunne ha fantasert frem så sent som i fjor.
Boka Beredskapshagen: Slik får du mat ut av plenen presenterer imidlertid to historiske eksempler som bør få oss til å tenke oss om en gang til. Er vi så trygge som vi liker å tro?
Før første verdenskrig hadde ikke Norge bygget opp beredskapslagre. Erfaringene med fattigdom og sult i de harde årene krigen varte, gjorde at norske myndigheter opprettet Statens kornforretning i 1927, som blant annet hadde i oppgave å bygge beredskapslager av mat- og såkorn. Resultatet var at da Norge ble invadert i 1940, så hadde myndighetene nok korn til å fø befolkningen ut 1941. For et lykketreff!
I den kalde krigen ble beredskapen opprettholdt og styrket. Men etter Sovjetunionens fall har norske myndigheter lagt ned hele beredskapen. I dag har vi ikke annen matberedskap i Norge enn det som til enhver tid befinner seg i butikkhyllene og på lager.
Kornsiloene er imidlertid ikke det mest interessante med denne historien. I 1939, mens myndighetene ennå trodde at Norge ikke skulle bli dratt inn i en storkrig, sendte de for sikkerhets skyld ut en brosjyre om selvforsyning til husholdningene.2
Heftet Mor Norges Matbok forklarte borgerne om hvilke matvarer landet kunne skaffe innenfor egne grenser. Sild og poteter. Grønnsaker, fisk, melk, egg. Alle måtte nå bidra:
Hver enkelt familie, hver husholdning må gjøre sitt for å nå fram til større sjølberging under krisa.
Som vi vet, ble selvberging en sentral del av beredskapen mens landet var okkupert i andre verdenskrig. I Slottsparken og Frognerparken ble det dyrket poteter. Uproduktive gressplener var knapt å se. Matauken hver og én sto for, reddet folket vårt gjennom krisa.
Et like treffende eksempel som nordmenns selvberging under andre verdenskrig, er datsjaene som reddet den russiske befolkningen etter Sovjetunionens kollaps i 1991.
Da Sovjetunionen gikk i oppløsning, krakelerte også produksjon og forsyningslinjer, og penger mistet all verdi. I butikkene var det tomme hyller så langt øyet rakk. For å skaffe mat dyrket folk opp datsjaene, som før hadde vært sommersteder.
I 1996 sto potetavlingene på datsjaene for 96 prosent av den totale potetavlingen i Russland, forteller Beredskapshagen. Befolkningen var tilnærmet selvforsynt med mat. Russerne overlevde ved å dele og bytte med hverandre. Dette var den eneste muligheten de hadde, akkurat som det vil være vår eneste mulighet når ressursene skrumper inn.
Slik er det overalt og alltid: Å dele, hjelpe hverandre, bytte og utveksle tjenester, er eneste måte å overleve og trives på når overfloden forsvinner. Alternativet er barbari.
I de neste kapitlene mine første tanker om hvilken kunnskap og ressurser små, motstandsdyktige og selvforsynte lokalsamfunn vil trenge. Forslagene er ikke utfyllende — mange vil ha alternative ideer, og noe er kanskje feilslått eller bortkastet.
Ideene jeg presenterer er fra bøker, men òg en viss praktisk erfaring, og et sinnelag for å løse ting ad hoc. Men nøyaktig hva vi skal gjøre, og hvordan, må vi finne ut sammen.
Jeg er overbevist om at jo tidligere vi begynner å tenke i disse baner, desto bedre.
Her må jeg skynde meg å skyte inn:
Dette er ikke en bok som oppfordrer deg til å kjøpe et landstykke, en skog, langt utenfor allfarvei. Ingen skal bygge et selvberget samfunn ut av ingenting. Det er det verken ressurser eller tid til. Vi skal ikke legge store planer og tegne kvartaler av nullutslippshus, hyre inn kontraktører til å bygge dem, finne et meglerhus med «gode verdier» som kan skape «buzz», og selge konseptet til folk som drømmer om et annet liv.
Nei. Dette er en bok om å begynne med det du har. Du må begynne med stedet og menneskene rundt deg. Bor du i byen, må dere samarbeide om å dyrke opp hageparseller og rekreasjonsområder. Inngå avtaler med kommunen! Bor du i villakvartaler, må dere fordele tomtearealet på fornuftig vis. Bor du på landet kan du få hjelp mot å tilby kost og losji. Det er overhodet ikke ressurser til at vi skal forlate infrastrukturen vi har bygget, med klima og natur som omkostninger, og starte på nytt.
Vi må begynne der vi er.
Og et forbehold. Jeg har skrevet masse om politikernes og bedriftledernes ansvarsfraskrivelse før. Jeg har stått foran Stortinget, forfattet kronikker, og uttrykt min oppgitthet i lystige lag. Jeg har hørt de luftige talene som aldri fører til handling.
Selvfølgelig vet jeg et verden trenger en overnasjonal styringsmekanisme som struper utslipp og naturtap. Men enn så lenge går utviklingen i motsatt retning: mot mer sløsing, mer bortkastet energi på konflikt og luksus, flere grøderike habitater overødslet med søppel og bomber. Min tilnærming med denne boka er å ignorere politikere og maktpersoner, og snakke direkte til deg. Du kan faktisk handle uten dem!
Den kapitalt feilaktige responsen fra klodens maktmenn er ikke et argument for ikke å gjøre noe. Tvert imot. Det er det beste argumentet for å vende om så raskt som råd er.
Vi har ventet altfor lenge på strukturelle grep ovenfra. Helt siden Kyoto-protokollen ble undertegnet på 90-tallet, har verdenssamfunnet snakket om å redusere utslippene. Resultatet har likevel vært det motsatte: Utslippene har fortsatt å øke dramatisk, mens vi nærmer oss — eller allerede? — har passert kritiske vippepunkter i jordsystemene.
Politikerne som skulle løse problemene, har sviktet gang på gang.
En annen tilnærming, som kanskje er den eneste realistiske på det kritiske punktet i historien vi har kommet til nå, er å endre oss selv først. Vi har ikke tid til å vente på — eller drømme om? — storskala top-down-løsninger lenger.
Og hvem vet: Ved å redusere eget forbruk, styrke lokale fellesskap og bygge reell motstandskraft, kan vi kanskje etablere press nedenfra som gjør at politikere til slutt MÅ ta modigere grep høyere oppe?
Idet politikerne ser at vi danner fellesskap, og ikke bare klarer, men velger å leve enklere liv med redusert økologisk fotavtrykk, vil det ikke bare gi dem mot til å foreslå livsnødvendige endringer, det vil også gi ryggdekning for å hevde at velgerne faktisk ønsker endringene, selv om de kan være upopulære hos noen, og krevende på kort sikt.
Men lokale lommer av fellesskap, der vi dyrker mat og reduserer fotavtrykket vårt i atmosfæren og naturen, kan også tjene en annen hensikt: Den kan vise borgerne som fortsatt tviler, at det kanskje ikke er så farlig å tjene litt mindre, å ha litt færre valgmuligheter, å ikke alltid kunne skifte ut fjorårets iPhone med den nyeste modellen.
Det er ikke et enten–eller. Lokale grep må selvsagt kombineres med strukturelle løsninger. Men politikerne har vist at strukturelle løsninger først kommer når grasrota har demonstrert at samfunnet er klart til å ta dem imot. Endring nedenfra kan skape modighet ovenfra. Når mange nok begynner å leve annerledes, blir det realistisk at store systemiske grep faktisk kan gjennomføres. Kanskje raskere enn vi i dag tør å tro?
Der vi er nå, med viltvoksende ulikhet, demokratier som skjelver, og idet USA igjen vender seg mot skitten kullkraft, har vi kanskje ikke annet valg enn å starte nedenfra?
Forbered deg på hardt arbeid. Bruk alt overskuddet du har i dag på ting som kan gi trygghet i fremtiden. Og innstill deg mentalt på at ingenting egentlig er ditt. Jorda er alles.
Jorda er oss.
Om prosjektet
For sent i tide: Fellesskap og omstilling i krisenes tid er resultatet av årevis med lesing, skriving og aktivisme, kort og godt forsøk på å forstå de enorme problemene vi står i.
Men det er også en bok om løsninger. Derfor består den av to deler:
– Hodeboken: om klima, natur, energi, sammenbrudd og systemisk sårbarhet.
– Håndboken: om motkraft, jord, fellesskap, lokal mat, lavteknologi og menneskelig styrke.
Etter mye sort realisme i Del 1, Hodeboken, har vi nå kommet til Del 2, Håndboken. Her får du oppskriften på handlekraft, mening og fellesskap, og ikke minst selvforsyning.
Neste post publiseres 18. juli:
Der kan du lese …
Kapittel 12: Motstandskraft: Motkraft, bærekraft, samkraft
Abonner på nyhetsbrevet, så får du de neste kapitlene rett i innboksen.
Hvis denne teksten traff deg – del den gjerne videre. Jeg er ikke på sosiale medier, så deling er den eneste måten denne digitale boka kan finne vei til flere.
Husk: Vi er ikke alene. Men vi har dårlig tid.
Forhåpentligvis er det ikke for sent å være ute i tide.
Ressurser til hele del 2, Håndboken.
Buck, J., & Villines, S. (2019). We the people: Consenting to a deeper democracy ; a handbook for understanding and implementing sociocratic principles and methods (Second edition, updated, and expanded). Sociocracy.info.
Dowding, C. (2022). No Dig. Dorling Kindersley Publishers Ltd.
Dowding, C. (Regissør). (2025, januar 11). Less Work More Food, a Half Tonne in 2024 from 60 m2 [Videoopptak].
Evans, I., & Jackson, L. (2006). Rocket Mass Heaters: Superefficient Woodstoves YOU Can Build (2nd edition). Cob Cottage Company.
Freire, P. (2000). Pedagogy of the oppressed (30th anniversary ed). Continuum.
Gatto, J. T. (2017). Dumbing us down: The hidden curriculum of compulsory schooling (25th anniversary edition). New Society Publishers.
Haagensen, V. W. (2017, mai 16). Menneskeavføring er gull for jorda. NRK. https://www.nrk.no/innlandet/menneskeavforing-er-gull-for-jorda-1.13517393
Harari, Y. N. (2015). Sapiens: A brief history of humankind (First U.S. edition). Harper.
Heinberg, R. (2015). Afterburn: Society Beyond Fossil Fuels. New Society Publishers, Limited.
Holmgren, D. (2002). Permaculture: Principles and pathways beyond sustainability. Holmgren Design Services.
Hopkins, R. (2009). The transition handbook: From oil dependency to local resilience. Chelsea Green Pub.
Haarde, M. Z. (2018, januar 18). Mårten (29) bor i skogen uten innlagt vann. Møt menneskene som har sagt farvel til forbrukersamfunnet. Aftenposten. https://www.aftenposten.no/amagasinet/i/zLr0G1/maarten-pella-har-sagt-farvel-til-forbrukersamfunnet-det-er-han-ikke-alene-om
Illich, I. (2002). Deschooling society (Reissued). Marion Boyars.
Jackson, T. (2011). Prosperity without growth: Economics for a finite planet. Earthscan, from Routledge.
Mars, R. (2016). How to permaculture your life: Strategies, skills and techniques for the transition to a greener world. Permanent Publications.
Nate Hagens (Regissør). (2022, august 25). Kris De Decker: “Low Tech: What, Why and How” | The Great Simplification #33 [Videoopptak].
Nate Hagens (Regissør). (2025, april 9). How Living Energy Farm Created a Comfortable Off-Grid Lifestyle with Alexis Zeigler | TGS 171 [Videoopptak].
Nature’s itching to put the bush back. (2024, mai 24). RNZ. https://www.rnz.co.nz/national/programmes/countrylife/audio/2018939838/nature-s-itching-to-put-the-bush-back
Nordrum, M., Nordrum, B. H., & Nordrum, A. (2021). Beredskapshagen: Slik får du mat ut av plenen. Manuskript forlag.
Ostrom, E. (2015). Governing the commons: The evolution of institutions for collective action. Cambridge University Press.
Rose, S. (2025, april 10). ‘Yoda’ for scientists: The outsider ecologist whose ideas from the 80s just might fix our future. The Guardian. https://www.theguardian.com/global-development/2025/apr/10/scientists-john-todd-eco-machines-pollution-technology-ships-oceans
Scott, J. C. (1998). Seeing like a state: How certain schemes to improve the human condition have failed. Yale university press.
Seymour, J. (1997). The Complete Guide to Self-Sufficiency. Dorling Kindersley Publishers Ltd.
The Documentary Collection (Regissør). (2023, juni 23). Once You Know |🌍Environment | Full Documentary [Videoopptak].
Tomasgard, J.-A. (2018, august 8). Maria holder familien selvforsynt med frukt og grønnsaker: – Jeg føler meg sterk som klarer å lage så mye av maten vår. adressa.no. https://www.adressa.no/forbruker/bolig/i/oA3r7a/maria-holder-familien-selvforsynt-med-frukt-og-groennsaker-jeg-foeler-meg-sterk-som-klarer-aa-lage-saa-mye-av-maten-vaar
Turner, V. W. (1991). The ritual process: Structure and anti-structure. Cornell University Press Cornell Paperbacks.
Werner, D., Thuman, C., Maxwell, J., & Werner, D. (2009). Where there is no doctor: A village health care handbook (Rev. ed., 10. printing). Hesperian Foundation.
Det var dette William Catton hadde til hensikt med å opplyse allmennheten om de nødvendige konsekvensene av økologisk overskridelse, slik jeg skrev om i del 1. Hvis vi forstår at vi er sammen om dette, og at det egentlig ikke er noen sin skyld, kan vi forhåpentligvis tilpasse oss og samarbeide.
Situasjonen den 1. september 1939, da Nazi-Tyskland invaderte Polen og slik kastet om på hele verdensordenen, ligner til forveksling på situasjonen vi står i i dag. Et land i hjertet av Europa kjemper en brutal krig for sin overlevelse. Ingen vet hva fremtiden bringer, men det er slett ikke utenkelig at konflikten kan eskalere og spre seg over andre grenselinjer. Men ennå har vi altså ikke engang en debatt om kornsiloer og annen matberedskap innenlands. Energien vår bruker vi heller på å øke våpenproduksjonen.