Motstandskraft: Motkraft, bærekraft, samkraft
Kapittel 12 i "For sent i tide: Hånd- og hodebok for fellesskap og omstilling i krisenes tid"
Se innholdsfortegnelse og klikk deg inn på kapitlene som alt er publisert her.
Les om “For sent i tide”-føljetongen i innledningen til første kapittel her.
Alle kildene til kapitlene i Håndboken ligger nederst i Del 2: Håndboken.
Motstandskraft: Motkraft, bærekraft, samkraft
Før vi dykker inn i det praktiske, må vi få på plass et nøkkelbegrep: motstandskraft.
Å ha motstandskraft er lik evnen til å absorbere sjokk og komme seg igjen. Et motstandskraftig system har tre viktige kjennetegn:
mangfold
nivådeling
kunnskapsdeling.
Mangfold betyr å ha flere løsninger for samme behov. Har du bare én varmekilde, er du sårbar. Har du vedfyring, strøm, solvarme og isolasjon, er du mer motstandsdyktig.
Å dele opp store systemer i nivåer og delsystemer, betyr at dersom én del av systemet svikter, så vil resten likevel fortsette å fungere. Alt kollapser ikke samtidig.
Kunnskapsdeling betyr at flere personer kan utføre samme oppgave, slik at systemet ikke slutter å fungere hvis et individ med uunnværlig kompetanse faller fra.
I moderne samfunn er vi vant til effektivitet. Vi spesialiserer oss og strømlinjeformer systemer. Det gir høy produksjon når alt fungerer, men skaper enorm sårbarhet i krisetider.
Det motsatte — motstandskraft — betyr lavere effektivitet, men større evne til å håndtere motgang.
Det vi ønsker oss er ikke effektiviteten til en slank forsyningslinje som snirkler seg rundt hele jordkloden. Vi er heller villige til å eie mindre, for å få det som virkelig betyr noe: samkraft og bærekraft. Vi forener krafta vår, og blir dermed sterkere enn vi ellers kunne ha vært, og denne krafta bruker vi til å bygge et bærekraftig samfunn.
Til sammen gir det motstandskraft.
Når du leser videre, tenk: Hvordan kan jeg gjøre meg og lokalsamfunnet mitt mer motstandsdyktig? Hvordan kan jeg redusere sårbarheten min?
Mental motstandskraft
Å håndtere følelsene våre blir minst like viktig som å håndtere praktiske utfordringer. Når samfunnet endrer seg raskt, vil vi oppleve angst, sorg og hjelpeløshet. Vi må derfor lære oss å ta vare på hverandre. Vi må snakke åpent, lytte uten å dømme, og skape rom hvor det er greit å være sårbar. Regelmessige fellesmøter der alle kan dele tanker og følelser, og gruppesamtaler ledet av personer med erfaring innen psykisk helse, kan hjelpe hele samfunnet til å bli mer motstandsdyktig også emosjonelt.
Å forberede seg på fremtiden handler ikke bare om praktiske tiltak, men også om psykisk motstandskraft. Mental styrke er nemlig avgjørende i kriser. Evnen til å beholde roen, ta kloke valg og samarbeide med andre, men også å trives på tross av materielle utfordringer, avgjør ofte utfallet. Når krisen rammer, vil mange oppleve frykt, stress og tap av kontroll. Derfor er det viktig å være mentalt forberedt på å møte slike følelser på en konstruktiv måte.
Det handler til dels om enkle grep: Å bygge opp gode relasjoner i nærmiljøet, ha realistiske forventninger, og øve på å håndtere usikkerhet. Jo bedre vi er rustet mentalt og praktisk, desto større er sannsynligheten for at vi sammen finner gode løsninger når vi møter tøffe tider.
Grunner til å knytte bånd og samarbeide i små samfunn, kan være mange og sammensatte. De kan komme av nød, men bør ikke bare komme av nød. Da blir samfunnet vårt for sårbart. En viktig årsak til å finne sammen kan også være gleden ved å strebe etter en bedre fremtid, med fornyet tro på menneskets uforløste potensial.
Da jeg flyttet til Moss fra Oslo så jeg et snev av potensialet små lokalsamfunn kan ha. I Oslo bodde alle jeg kjente i trange leiligheter: Når vi var sammen med hverandre, var vi alltid på bar, aldri hjemme hos hverandre. I Moss var dette annerledes. Vi kunne møtes hjemme hos hverandre, ti-femten stykker. Vi lagde middag sammen, som ikke sjelden utartet til fest. Om sommeren møttes vi i hagene til hverandre, alle tok med noe til bordet, og så … Vel, det utartet som regel til fest, da også.
Slik skal det vel også være i samfunnene våre? Vi skal jo ikke slutte å ha fest. Men kanskje festen vil oppleves som mer meningsfull hvis vi har utrettet noe sammen først?
I småsamfunnene skal vi bygge relasjoner før vi har blitt fiender. For det er jo mye enklere å bli frender i «fredstid», da kampen om ressursene ennå er liten.
Hvis vi kjenner hverandre, hvis vi har jobbet og festet sammen, er det mer sannsynlig at vi hjelper hverandre når det trengs. Vi skal svette og more oss. Le og gråte. Vitse og hjelpe.
For gode relasjoner er mye mer forpliktende enn avtaler. Det som får mennesker til å handle for det felles beste i nøden, er at de bryr seg om medmenneskene sine.
Når ressursene blir knappe, er det likevel viktig å være forberedt på at konflikter kan oppstå også mellom gode naboer. For å unngå at fellesskapet splittes, trenger lokalsamfunnet verktøy for konflikthåndtering. Start med å skape en kultur der uenigheter snakkes om med respekt. Ha faste møter hvor dere diskuterer problemer før de vokser seg store. Øv på enkle konflikthåndteringsteknikker som aktiv lytting og empatiske spørsmål. Hvis konfliktene blir store, kan det være lurt å avtale på forhånd hvem som skal fungere som nøytral tredjepart, en megler dere alle stoler på.
Vi må den giftige mistenksomheten til livs, den som kommer av ulikhet og konkurranse, den alles-kamp-mot-alle vi er innprentet med. Vi må øve oss på å sette egne behov til side for fellesskapet; en naturlig evne som overfloden har utarmet i oss.
Vi er alle forskjellige. Men behovet for næring, fellesskap og trygghet har vi felles.
Så la oss møtes i dette fellesskapet, heller enn å skilles ved våre særegenheter. La oss samarbeide enten vi bor i blokk, rekkehus, eller vi leier bopæl. La oss tro det beste om hverandre enten vi bor vest eller øst i byen, om vi er høyt eller lavt på strå i den bestående orden. La oss bli med i samfunnet enten vi er arbeidsløse eller har ulike funksjonsutfordringer. Dette er en bok for de som er flintuenige i analysen min av fremtiden, og for folk som har sett og erkjent den fulle tyngden av det vi har foran oss.
Før vi går videre, må jeg komme med en innrømmelse.
Jeg synes nemlig dette er vanskelig og ubehagelig. Ja, direkte pinlig, faktisk. Jeg tenker med gru på hvem jeg blir når jeg gir ut denne boka. Hva vil folk tenke når de ser meg? Hvordan vil de dømme meg? Men verst av alt: Vil de overhodet bry seg?
Jeg har aldri turt å ta steget. I stedet har jeg lest, fordypet meg i studier, forsøkt å overbevise vennene mine om hvor ille det er, mye verre enn Dagsrevyen gir inntrykk av.
I mange år har jeg tenkt at jeg burde bli mer selvberget. Jeg burde redusere risikoen. Ikke la det beste bli det godes fiende, men gjøre noe. Jeg burde montere solceller, jeg burde snakke med naboene mine. Det har stort sett blitt med tanken. Jeg har installert en regnvannstank ved den ene takrenna. Jeg har en kjøkkenhage, der mesteparten blir spist av rådyr hvert eneste år, og som det er samboeren min som holder liv i. Vi har et veggmontert drivhus på sørveggen, der vi dyrker agurk og tomater.
Det er flaut å innrømme hvor langt unna jeg er samfunnet jeg tar til orde for nå. Og det føles farlig å begynne. Hvordan ta det første steget? Jeg grøsser ved tanken på å snakke med folk i gata; hjelpeløse retoriske eskapader der jeg forsøker å overbevise naboer og venner om at de vil ha egeninteresse av å endre livene sine fundamentalt.
Hvem tør det?
Kanskje en som har innsett at det er tvingende nødvendig?
Eller en som tenker at uansett hvordan ting utvikler seg, så blir det en kilde til glede?
Eller kanskje en som lengter etter et vitalt prosjekt som kan gjøre livet bedre?
La oss i det minste prøve. Dette er en praktisk manual. Plukk ut det du føler passer for deg. Kanskje er du mye mer ekstrovert enn meg? Kanskje er du den fødte organisator?
I så fall begynner det med deg!
Hvordan bygge et motstandskraftig lokalsamfunn?
Elinor Ostrom, en amerikansk statsviter som har forsket på styring og allmenninger, viser at «allmenningens tragedie» ikke trenger å være uunngåelig.1 Gjennom empiriske studier av samfunn verden rundt, dokumenterte hun hvordan mennesker faktisk klarer å samarbeide og forvalte ressurser bærekraftig over svært lange tidsperioder, helt uten sentral styring eller privat eierskap. Ostrom avdekket viktige prinsipper som sikrer mot overforbruk: tydelige regler, lokal forankring, tillit, transparente beslutningsprosesser og effektiv håndheving av reglene. Forskningen hennes viser at vi ikke trenger å vente på nasjonale eller globale avtaler: Allerede nå kan vi starte arbeidet med å skape motstandsdyktige lokalsamfunn som møter ressurskriser på en rettferdig og bærekraftig måte.
Rob Hopkins og Transition Town-bevegelsen viser oss en praktisk vei vekk fra frustrasjon og maktesløshet til aktiv handling. Hopkins startet Transition Town-bevegelsen, sammen med flere andre ildsjeler, i den lille byen Totnes i Storbritannia, med en enkel, men kraftfull tanke: Lokalsamfunn kan selv redusere avhengigheten av fossile brensler og samtidig skape sosial, økonomisk og økologisk motstandskraft.
Gjennom hundrevis av eksempler, fra lokale valutaer til dyrking av mat i urbane omgivelser, viser Transition Town-bevegelsen hvordan mennesker selv kan ta styringen. Hopkins understreker at selv om globale utfordringer virker overveldende, er lokal handling både mulig og meningsfylt. Erfaringene fra Transition Towns kan fungere som en verdifull inspirasjon når vi selv skal bygge robuste lokalsamfunn her hjemme.
Basert på Ostroms forskning og Hopkins erfaringer, foreslår jeg følgende:
Snakk med naboen(e) du kjenner best først. Eller de du innbiller deg at kan være enige med deg. Inviter på en kaffe, en middag, en ettermiddagstur. Herfra kan dere sammen oppskalere og invitere flere. Legg lapper i postkassene, eller lag et felles arrangement.
I løpet av det første møtet bør dere bli enige om et felles prosjekt. For det er viktig å gå fra tanke til handling nå som dere har tatt det første steget. Dette kan starte så enkelt som:
En månedlig dugnad i nabolaget
Et felles hagedyrkningsprosjekt
En verktøydelingsordning
Et byttelaug der tjenester og varer byttes
Eller bare en fest.
På det første møtet bør du også forsøke å identifisere hvilke ferdigheter og kompetanser naboene dine har. Hva kan de bidra med? Kartlegg ressurser der du for eksempel identifiserer:
Hvem har praktiske ferdigheter (snekring, rørlegging, elektrikerarbeid, hagebruk)
Hvem har helsefaglig kompetanse
Hvem har store tomter eller dyrkbar mark
Hvem har verktøy og utstyr som kan deles
Har noen brønner eller andre vannkilder
Listen kan forlenges. Bare fantasien setter grenser.
Gode samfunn bygges gjennom gjensidige interesser, ikke gjennom byråkrati og formelle strukturer. Start der folk føler en umiddelbar nytte og glede av fellesskapet.
Og husk: Tillit bygges over tid.
Det finnes ingen snarveier. Start nå, mens det fortsatt er gode tider.
Om prosjektet
For sent i tide: Fellesskap og omstilling i krisenes tid er resultatet av årevis med lesing, skriving og aktivisme, kort og godt forsøk på å forstå de enorme problemene vi står i.
Men det er også en bok om løsninger. Derfor består den av to deler:
– Hodeboken: om klima, natur, energi, sammenbrudd og systemisk sårbarhet.
– Håndboken: om motkraft, jord, fellesskap, lokal mat, lavteknologi og menneskelig styrke.
Etter mye sort realisme i Del 1, Hodeboken, har vi nå kommet til Del 2, Håndboken. Her får du oppskriften på handlekraft, mening og fellesskap, og ikke minst selvforsyning.
Neste post publiseres 20. juli:
Der kan du lese …
Kapittel 13: Matproduksjon: Veien til selvforsyning
Abonner på nyhetsbrevet, så får du de neste kapitlene rett i innboksen.
Hvis denne teksten traff deg – del den gjerne videre. Jeg er ikke på sosiale medier, så deling er den eneste måten denne digitale boka kan finne vei til flere.
Husk: Vi er ikke alene. Men vi har dårlig tid.
Forhåpentligvis er det ikke for sent å være ute i tide.
Allmenningens tragedie er et begrep som betyr at en fellesressurs utarmes og blir ødelagt når alle bruker den til sitt eget beste, uten tanke for fellesskapets behov. For eksempel brukes begrepet om hvordan lakseoppdrett gjør oppdretterne søkkrike, mens naturen, og dermed vi alle, betaler en høy pris i form av forurensning, i tillegg til utdøing av villaks.