Repost: Så er det på'n igjen

Hvis noen etterlyser adekvate tiltak for å avhjelpe klimakrisen, kan du banne på at Øystein Sjølie kommer på banen og ber dem moderere seg.

Da Carsten Jensen, Eivind Trædal og til og med Aftenposten etterlyste en kompromissløs leder i klimakampen, var det bare et spørsmål om tid før økonomen Øystein Sjølie rykket ut og ba dem roe seg.

Mønsteret der Sjølie tar rollen som den voksne i rommet, gjentar seg nemlig hver gang klima diskuteres i Aftenpostens spalter. Det oppdaget jeg da han rykket ut mot Forfatteroppropet mot oljeleting. Spørsmålet er hvorfor Sjølie har klippekort i Aftenpostens debattspalter?

Selv om Aftenposten på lederplass sa seg enig med Carsten Jensen i at det trengs en kompromissløs leder i klimakampen, synes jeg Eivind Trædal er inne på noe da han spør om avisa faktisk ville stille seg bak en slik leder, eller tvert imot motarbeide hen.

Trædal skriver: “I sin lederartikkel peker ikke Aftenposten på noen konkrete tiltak som bør gjøres, særinteresser som bør utfordres, eller vaner som bør endres. Ansvaret plasseres hos alle og ingen: «Politikere og hverdagsmennesker høyt og lavt må føle ansvar for å holde saken varm».”

Til Sjølies nye innlegg, “En kompromissløs klimapolitikk er farlig”, har jeg bare én ting å anføre: Ennå inngår vi knapt nok kompromisser på klimaets vegne. Tvert imot, det fremføres en mengde løgner for å lure borgerne til å tro at klimasaken adresseres, men når det kommer til stykket, velger de mektigste lederne i verden profitt fremfor et levelig klima i fremtiden (Jeg nevner i fleng: Rishi Sunak, Joe Biden, Jonas Gahr Støre, lederne av Gulf-statene, Russland, Kina, osv.). Det er ingen fare for at en “Churchill for klimaet” skal trumfe energipolitikken.

Faren er tvert imot at vi ikke endrer kurs før det er for sent.

Frykten min er at hver gang Sjølie slipper til i de toneangivende debattspaltene til Aftenposten, skyves den adekvate responsen enda lenger inn i fremtiden.

Skjermdump av tittel og ingress på den opprinnelige saken jeg sendte til Aftenposten, etter Sjølies raljering med Forfatteroppropet mot oljeleting. Hele saken følger under.

Øystein Sjølie er høgskolelektor i økonomi ved Høgskolen i Innlandet. Når han skriver i Aftenposten holder han stort sett en moderat tone, med mange henvisninger til tall og statistikk. Både i kraft av sin stilling og på grunn av måten Sjølie skriver på, fremstår han som en ekspert på klimasaken. Og det er også ekspert Aftenposten fremstiller ham som.

De siste årene har Sjølie hatt minst fire innlegg om klima på trykk i avisa. Hver gang noen advarer om at vi ikke gjør nok for å innfri målene i Parisavtalen, kommer Sjølie raskt på banen som den voksne i rommet.

Da Cottis, Drange og Tveitdal advarte mot konsekvensene av å overstige 2 graders temperaturøkning, avfeide Sjølie nærmest hele problembeskrivelsen: «Når resultatene fra klimaforskningen når avisenes kronikksider, er de ofte kraftig overdrevet»

Har Sjølie rett på tilsvar når noen skriver om klimaendringer?

Av hyppigheten på klimainnleggene Sjølie har i Aftenposten, men også tonen han uttrykker seg i, kunne man tro at Sjølie var avisas egen ekspertkommentator på emnet.

Lite potpurri av klimaytringer fra Øystein Sjølie i Aftenposten

Klimanomene

Sannheten er imidlertid at Sjølie fremstår som en fundamentalistisk markedsøkonom. Det må jo være derfor han stadig setter voksende BNP foran et trygt og bærekraftig klima?

Jeg kaller Sjølie og hans likesinnede klimanomer. De setter økonomi over klima.

Trumfkortet til klimanomene er at fossilt brensel har skapt velstand og økonomisk utvikling i deler av verden. Det er jeg enig i. Vi må likevel kutte utslippene fordi klimaet ikke tåler at vi fortsetter på samme kurs som nå – ikke for å hindre verdens fattige velstand, slik Sjølie insinuerte i motinnlegget sitt til forfatteroppropet Nei til oljeleting.

Undersøker man Sjølies kilder, blir det imidlertid klart at det ikke er global rettferdighet som er den egentlige agendaen hans. To studier fra Stanford og Advancing Earth and Space Science som Sjølie sendte meg, beregner med klar margin at det er vi her i det rike nord som vil tjene på fortsatt utvinning av fossile brensler. Det globale sør vil bli relativt sett fattigere.

Forbildet

Klimanomenes store forbilde er økonomen William Nordhaus, Nobelprisvinner i økonomi¹ og opphavsmannen til den såkalte DICE-modellen (Dynamic Integrated Climate/Economy model). Nordhaus er berømt for å ha konkludert med at optimal global oppvarming, økonomisk sett, er et sted langt over det Parisavtalen har satt som mål.

Nordhaus har imidlertid moderert seg i en ny artikkel fra 2023 (foreløpig til fagfellevurdering). Der ser han blant annet «a major increase in the estimated social cost of carbon».

Hvor nøye har Sjølie tenkt over den sosiale kostnaden av karbon, altså drivhusgassens omkostninger for mennesker og samfunn?

«The intellectual «monocropping» of economics has narrowed the intellectual gene pool of the subject», skriver samfunnsøkonomen Ha-Joon Chang om den markedsfundamentalistiske vendingen i økonomifaget på 80-tallet.

Det markedsfundamentalistiske synet på klimaendringer som jeg har inntrykk av at Sjølie sogner til er ikke faglig nøytralt, men stammer fra en bestemt del av økonomifaget, den nyklassiske økonomien, som har fått svært stort gjennomslag. Det pågår i dag kamp innad i faget om disse perspektivene. Steve Keen, forfatter av boka Debunking Economics: The Naked Emperor Dethroned, og årets vinner av Holbergprisen, Joan Martinez-Alier, er bare noen av representantene for helt andre perspektiver enn Sjølie.

Klimanomenes tenkning fanger ikke opp betydningen av et ressursgrunnlag som er bærekraftig over tid og naturbelastningen ved avfall.

Ideene deres er rett og slett ikke i samsvar med den fysiske verden.

3 grader er greit?

Sjølie er motstander av 1,5-gradersmålet, som han mener blir for dyrt. Han er ikke klimafornekter, likevel skriver han i en av kronikkene sine i Aftenposten: «Det er heldigvis ingen grunn til å frykte noen ‘klimakatastrofe’».

Bjørn H. Samset, medlem av IPCC og en av Norges fremste klimaforskere, skriver i boka 2070 om såkalte vippepunkter:

Vi kan, innen fullt overskuelig framtid, oppleve at naturen forandrer seg så raskt og dramatisk at det vil fremstå som et fullstendig ragnarok. Fartsgrensen ser ut til å ligge ved tre graders global oppvarming – som er akkurat det vi per i dag styrer mot innen år 2100.

Men ifølge Sjølie bør norske myndigheter fortsette å lete etter olje og gass som før. På Twitter skriver han at «det er svært, svært langt fra sikkert at verden blir "forferdelig", selv med 3°.»

Jeg for min del vil gjerne slippe å finne ut om han har rett eller ikke. Sjølie anklager forfatterne som underskrev oppropet for å ha for god fantasi, men enhver kan nok se for seg hvor ulevelig det blir her nord dersom Golfstrømmen stopper opp, et av vippepunktene Samset skriver om, og som en ny studie i Nature ser faretruende tegn til.

Vitenskapelig usikkerhet

Både klimascenariene til Samset og de økonomiske modellene til Sjølie er usikre.

Men hva er verst? Muligheten for en global natur- og samfunnskatastrofe, eller faren for redusert BNP?

Bristen i Sjølies tenkning er at han bryr seg døyten om føre-var-prinsippet og setter økonomi høyere i verdikjeden enn et klima vi og naturen kan utvikle oss trygt og godt innenfor.

Hvordan fungerer verden?

Deler av Aftenpostens klimadekning er forbilledlig. Gjennom flere år har journalisten Ole Mathismoen kjempet utrettelig for å opplyse norske lesere om forskningsfronten og politikken bak klimaendringene.

Det skal i redelighetens navn også nevnes at mange har fått advare om farene ved global oppvarming i Aftenpostens debattspalter.

Men ved å gi mikrofonen til Sjølie ved hver minste anledning, er Aftenposten likevel med på å undergrave muligheten for at Norge kan nå klimamålene vi har undertegnet, som det er stor politisk enighet om – og som de fremste klimaforskerne mener er helt nødvendige.

I motinnlegget til forfatteroppropet forsøker Sjølie å diskvalifisere Maja Lunde, Astrid Nordang, Tove Nilsen og flere andre fra å kunne ha noen mening, tilsynelatende fordi de tidligere har vært på flyreise.

Det gjør det naturlig å spørre hva som er Sjølies formelle kvalifikasjoner for å kunne avfeie kravet vårt om at myndighetene skal avslutte letingen etter mer olje?

Jo, en master i økonomi fra UiO i 2003. Verken i Idunn eller andre forskningsdatabaser finnes det artikler eller bøker som tyder på at han skulle være ekspert på økonomien i klimaendringene.

Når det kommer til studiepoeng og fagkompetanse stiller Sjølie altså likt med storparten av de 159 forfatterne han mente måtte “sette seg inn i hvordan verden fungerer.”

Men på tross av sin marginale posisjon, klarer likevel Sjølie å så den bittelille tvilen som skal til for at vi nordmenn kan lene oss tilbake i sofaen og tenke: De overdriver, de der klimafanatikerne, vi må fortsette å lete etter mer olje og gass.

Det på tross av at selv fossilgiganten Shell har beregnet at nye fossilfelt ikke er forenlig med 1,5-gradersmålet, akkurat slik det sto i forfatteroppropet Sjølie mente var tåpelig.

Fatih Birol, lederen i Det internasjonale energibyrået, har også proklamert at land ikke kan lete etter nye fossilfelt og samtidig hevde at de agerer i tråd med Parisavtalen.

Det vil si nøyaktig det Norge gjør.

Hva mener Aftenposten?

Mener Aftenposten at klimaforandringene bare er en hvilken som helst sak, der forskjellige perspektiver må frem i nøytralitetens navn, samme hvilken faglige tyngde de har? I så fall blir avisa en brems for helt nødvendige samfunnsendringer.

Men kan man nekte klimanomer som Sjølie å ytre seg?

Selvsagt ikke.

Sannheten er likevel at det ligger redaksjonelle vurderinger bak hvert eneste debattinnlegg som kommer på trykk. Tidligere debattredaktør i Aftenposten, Knut Olav Åmås, skal ha sagt at han mottok ti gode kronikker hver eneste dag. Når et debattinnlegg kommer på trykk i Norges største og viktigste avis, er det altså fordi debattredaksjonen mener at dette innlegget er særdeles viktig.

Den engelske avisa The Guardian har en annen tilnærming. I et offentlig løfte til leserne kunngjorde avisa sin holdning til - og ansvar for - klimaendringene allerede i 2019. De ser det ikke som sin plikt å rapportere nøytralt, men har tatt aktivt stilling.

Debatt er selvsagt bra. Men Sjølie er erklært imot 1,5-gradersmålet. Ettersom Aftenposten har gitt ham klippekort på debattsidene, blir spørsmålet: Hva mener Aftenposten om Parisavtalen?

1. Prisen er ikke en ekte Nobelpris, men heter i virkeligheten Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel. Den har likevel svært høy status.