Bernard Ellefsen hevder i forrige utgave av Morgenbladet at Agnes Ravatn, Mikkel Vika og jeg har mistet kontakten med virkeligheten. Alt fungerer nemlig strålende i bokbransjen.
Flott å se at noen skriver om dette. Jeg fikk litt hakaslepp av Ellefsens virkelig enorme arroganse, kombinert med et fullstendig knefall som overlater alle kvalitetsvurderinger til de eneveldige forlagstoppene. Det lukter 1600-tall av det hele.
Har lurt på om forfattere som har partnere eller nære slektninger som jobber i mediene eller forlagshusene, eller selv jobber på disse stedene, har kortere vei til anmeldelser enn oss andre. Dette er kanskje en egen tematikk, som kan undersøkes. Samtidig er det jo mye en kan gjøre selv for å få det til å svinge. Tror mange av oss tenker litt gammeldags: Skriv en bra bok, og så blir den oppdaget, liksom. Jeg tror heller ikke det er slik som Ellefsen sier, at den gode litteraturen på mystisk vis oppdages av seg selv. De aller fleste romaner, noveller og diktsamlinger seiler uanmeldte mot sin stille død i bibliotekene. Om en vil bli lagt merke til, så må det mer til i dag, ser det ut til. Å skrive kronikker jevnlig og være synlig på flere flater, er tydeligvis noe som bærer frukter i form av anmeldelser når en kommer med bok. Ser flere forfattere som lykkes bra med dette. Men det forutsetter jo at en har lyst og interesse for å gjøre akkurat det. All ære til dere som setter av tid til å gjøre det - som deg, Olaug - og Agnes.
Jeg hadde ikke tenkt til å blande meg inn her også, men synes noen må svare: JA, det har mye å si hvem du kjenner. Alle synes best om sine egne, også kritikere og forfattere. Forfattere og kritikere nevner sine venner som yndlingsforfatter offentlig. De inviterer hverandre på festivaler. De tipser kritikere om å omtale hverandre. Og kritiker kjenner ofte forfatter, med alt det innebærer av sympatier og antipatier. Det er ikke noe å lure på, det er et lite miljø. Det litterære råd og vurderingsutvalgene er vel de eneste som må lese alt. Derfor kan forfattere som ikke har mer å by på enn at de skriver godt, få stipend og bli innkjøpt, men likevel bli ignorert av media og arrangementskomiteer. Det hjelper å ha en tydelig rolle/identitet. Være utadvendt, engasjert, ha en personlig historie å legge til boken osv. Mennesker er sosiale vesener, så det er vel noe forståelig i det. Men det burde ikke være nødvendig. Og det burde i alle fall kunne snakkes om.
Og det jeg skriver over har sammenheng med de sterkere markedskreftene og pengestrømmene som Agnar kritiserer, fordi i knappe tider må en hjelpe hverandre, det er solidaritet mer enn vond vilje, en vil hverandre godt. Jeg kom til å tenke på at bibliotekarer også gjør dette, prøver å hjelpe fram mindre kjente forfattere som de synes fortjener mer oppmerksomhet. Og hva synes egentlig ansatte i de store bokhandelkjedene om ensrettingen av litteraturen? Det kan ikke være særlig givende å måtte promotere og selge de samme bøkene hele høsten gjennom.
Veldig betimelig. Jeg skulle også i likhet med Agnar veldig gjerne sett en oversikt over titlene som legges frem i disse bokrådene og hvilke titler som får markedsstøtte. Tenker nok funnene der vil bekrefte Agnars påstander 100%. HELT enig i at det er ytterst sjelden de mindre forlagenes utgivelser blir anmeldt. Norske redaksjoner fremstår som svært ensrettede (mens visse kritikere viser stor vilje til å gjøre overraskende funn, synes f.eks. Even Teistungs Klassekampen-anmeldelser utmerker seg med selvstendighet og risikovilje - han har bl.a. kjempet hardt for å rette søkelyset mot en ufortjent underbelyst forfatter som Arild Vange). Indie-ånden blir ikke verdsatt her på samme måte som i USA og Danmark. Jeg tror nok også det rett og slett kommer ut altfor mange bøker i året for et så lite market (det så jeg tydelig det året jeg jobbet i Kulturrådets prosautvalg og var i berøring med alle det årets utgivelser). Verken media, litterarurarrangementer, lesere, bokhandlere, biblioteker eller medlitterater har kapasitet til å ta innover oss og forvalte flommen av bøker (som øker hvert år!), og de fleste ender opp i lukkede kasser som restopplag for så å bli kremert :-( Det var aldeles hjerteskjærende å se hvor mange perler som gled under radaren i media (men også hvor mange middels bra til dårlige utgivelser som ble innkjøpt).
Flott å se at noen skriver om dette. Jeg fikk litt hakaslepp av Ellefsens virkelig enorme arroganse, kombinert med et fullstendig knefall som overlater alle kvalitetsvurderinger til de eneveldige forlagstoppene. Det lukter 1600-tall av det hele.
Det er ein viktig debatt du har dratt i gang, interessant å følgje. Men kvifor drar du Ellefsens kone inn i dette?
Olaug Nilssen
Der har du rett i, Olaug, jeg ble vel revet med av tonen til Bernhard. Det er slettet.
Har lurt på om forfattere som har partnere eller nære slektninger som jobber i mediene eller forlagshusene, eller selv jobber på disse stedene, har kortere vei til anmeldelser enn oss andre. Dette er kanskje en egen tematikk, som kan undersøkes. Samtidig er det jo mye en kan gjøre selv for å få det til å svinge. Tror mange av oss tenker litt gammeldags: Skriv en bra bok, og så blir den oppdaget, liksom. Jeg tror heller ikke det er slik som Ellefsen sier, at den gode litteraturen på mystisk vis oppdages av seg selv. De aller fleste romaner, noveller og diktsamlinger seiler uanmeldte mot sin stille død i bibliotekene. Om en vil bli lagt merke til, så må det mer til i dag, ser det ut til. Å skrive kronikker jevnlig og være synlig på flere flater, er tydeligvis noe som bærer frukter i form av anmeldelser når en kommer med bok. Ser flere forfattere som lykkes bra med dette. Men det forutsetter jo at en har lyst og interesse for å gjøre akkurat det. All ære til dere som setter av tid til å gjøre det - som deg, Olaug - og Agnes.
Jeg hadde ikke tenkt til å blande meg inn her også, men synes noen må svare: JA, det har mye å si hvem du kjenner. Alle synes best om sine egne, også kritikere og forfattere. Forfattere og kritikere nevner sine venner som yndlingsforfatter offentlig. De inviterer hverandre på festivaler. De tipser kritikere om å omtale hverandre. Og kritiker kjenner ofte forfatter, med alt det innebærer av sympatier og antipatier. Det er ikke noe å lure på, det er et lite miljø. Det litterære råd og vurderingsutvalgene er vel de eneste som må lese alt. Derfor kan forfattere som ikke har mer å by på enn at de skriver godt, få stipend og bli innkjøpt, men likevel bli ignorert av media og arrangementskomiteer. Det hjelper å ha en tydelig rolle/identitet. Være utadvendt, engasjert, ha en personlig historie å legge til boken osv. Mennesker er sosiale vesener, så det er vel noe forståelig i det. Men det burde ikke være nødvendig. Og det burde i alle fall kunne snakkes om.
Og det jeg skriver over har sammenheng med de sterkere markedskreftene og pengestrømmene som Agnar kritiserer, fordi i knappe tider må en hjelpe hverandre, det er solidaritet mer enn vond vilje, en vil hverandre godt. Jeg kom til å tenke på at bibliotekarer også gjør dette, prøver å hjelpe fram mindre kjente forfattere som de synes fortjener mer oppmerksomhet. Og hva synes egentlig ansatte i de store bokhandelkjedene om ensrettingen av litteraturen? Det kan ikke være særlig givende å måtte promotere og selge de samme bøkene hele høsten gjennom.
Veldig betimelig. Jeg skulle også i likhet med Agnar veldig gjerne sett en oversikt over titlene som legges frem i disse bokrådene og hvilke titler som får markedsstøtte. Tenker nok funnene der vil bekrefte Agnars påstander 100%. HELT enig i at det er ytterst sjelden de mindre forlagenes utgivelser blir anmeldt. Norske redaksjoner fremstår som svært ensrettede (mens visse kritikere viser stor vilje til å gjøre overraskende funn, synes f.eks. Even Teistungs Klassekampen-anmeldelser utmerker seg med selvstendighet og risikovilje - han har bl.a. kjempet hardt for å rette søkelyset mot en ufortjent underbelyst forfatter som Arild Vange). Indie-ånden blir ikke verdsatt her på samme måte som i USA og Danmark. Jeg tror nok også det rett og slett kommer ut altfor mange bøker i året for et så lite market (det så jeg tydelig det året jeg jobbet i Kulturrådets prosautvalg og var i berøring med alle det årets utgivelser). Verken media, litterarurarrangementer, lesere, bokhandlere, biblioteker eller medlitterater har kapasitet til å ta innover oss og forvalte flommen av bøker (som øker hvert år!), og de fleste ender opp i lukkede kasser som restopplag for så å bli kremert :-( Det var aldeles hjerteskjærende å se hvor mange perler som gled under radaren i media (men også hvor mange middels bra til dårlige utgivelser som ble innkjøpt).
Takk for kommentar, Hilde Susan! Jeg er enig med alt du skriver, og synes det er spennende med et blikk inn fra Kulturrådets indre gemakker!