Svar til Bernard Ellefsen

Bernard Ellefsen hevder i forrige utgave av Morgenbladet at Agnes Ravatn, Mikkel Vika og jeg har mistet kontakten med virkeligheten. Alt fungerer nemlig strålende i bokbransjen.

2. november hadde jeg et polemisk innlegg i Aftenposten. Jeg skrev innlegget fordi jeg mener tida er moden for en diskusjon om fundamentale problemer i bokbransjen. Siden har ordskiftet gått i pressen og på sosiale medier.

Nå vil orakelet fra Fredrikstad legge lokk på debatten. Ellefsen befinner seg i den olympiske posisjon: «Det finnes ingen oversette mesterverk i norsk samtidslitteratur.»

Om bare realitetene sto i forhold til selvbildet. Samme dag som Ellefsens harmdirrende kommentar sto på trykk, brakte Klassekampen fakta som bekreftet mitt inntrykk av en forstemmende ensretting i medienes omtale av skjønnlitteratur. Mer om det under.

En større debatt

Elefanten i rommet er konflikten mellom store statlige støtteordninger og finansiell konsolidering i forlagsbransjen. (Kort fortalt: tunge aksjonærer i forlagshus som eier bokhandlerkjeder og strømmeplattformer). Dette leder til strømlinjeforming og bestselgerfokus ikke bare i kjendisbiografier, men også i skjønnlitteraturen, er min påstand.

Hvis jeg har rett, er det en utvikling vi forfattere må si vår mening om.

Til og med vi virkelighetsfjerne forfattere her nede i sumpen.

Ellefsen burde kanskje ha pustet dypt og lest intervjuet på neste side i sin egen avis. Der beskriver Nordisk råds pris-vinner Solvej Balle hvorfor den konvensjonelle forlagsverdenen for henne ble så irrelevant at hun startet sitt eget forlag.

Om forlatelse

Jeg har begått synden å kalle Trude Marstein, Zeshan Shakar og Matias Faldbakken kjendisforfattere. Det er ikke derfor VG, NRK, Aftenposten, Dagbladet, Dagsavisen m.fl. trykket anmeldelser og lanseringsintervjuer den uka de ga ut bok.

Grunnen er at de er kvalitetsforfattere.

Da gjelder vel det samme for Jo Nesbø, som også ble nevnt i innlegget mitt. Om Nesbø har Ellefsen skrevet. «Jeg [må] nærmest fnisende spørre meg selv: Er det virkelig dette språket, denne måten å fortelle på, som skjuler seg bak alle Nesbø-omslagene som lyser imot meg på pendlertoget?»

Jeg har ingen problemer med å be om forlatelse for at jeg misforstått medielogikken. Avisene skriver om kvalitet. Nå har jeg skjønt det. Ellefsen får gjerne arrestere meg på det.

Men det er dumt hvis tabben min skal bli brukt som unnskyldning for å avfeie en viktig debatt.

Cherry picking

Derfor synes jeg Ellefsen skal spille med åpne kort. Jeg kunne utelatt Marstein, Faldbakken og Shakar fra utspillet i Aftenposten. Det ante meg hvilket styr det ville bli hvis jeg dro dem ned i sumpen med oss vanlige dødelige. Men det ville ha vært uredelig, slik det er uredelig av Ellefsen å bare velge navnene som passer med hans egen argumentasjon.

Navnene jeg ramset opp var nemlig basert på en observasjon av hvem mediene har skrevet om i et gitt tidsrom. Denne observasjonen bekreftes i Klassekampen-saken jeg nevnte over, der flere forfattere trår inn i debatten med interessante perspektiver.

Jeg sa det simpelthen som det er. Det er kanskje det som er så provoserende?

Og når sant skal sies, ville jeg også se hvem som slukte agnet.

Faktaboks: 

Bokråd: Møter der forlag og bokhandlerkjeder avgjør hvilke titler de skal satse på. Disse foregår på våren for høsttitler.

Markedsstøtte: Penger forlag betaler for å være med i bokhandlerkjedenes kampanjer. 

Vertikal integrering: Selskap med samme eier vertikalt i produksjons- og salgskjeden. I Norge finnes det ingen større bokhandlerkjeder som ikke er eid av et stort forlagshus. 

Etterlyst: Kritisk journalistikk

Jeg har etterspurt en klar profil på avisenes kultursider. Morgenbladet har en klar profil. Det er tydelig at avisa har dreid bokseksjonen mot sakprosa, noe jeg har observert og akseptert og forstår grunnen til. De bidrar med mye viktig på dette området.

Når det gjelder skjønnlitteratur, foreslår jeg at leseren selv sjekker forfatternavnene jeg nevner i innlegget i Aftenposten opp mot hvem Morgenbladet har skrevet om denne høsten.

Heller enn å gå rett i skyttergraven, kunne jeg ønske at Ellefsen hadde forsøkt å sette seg inn i forholdene i bransjen han skriver om. Et mål kunne være å undersøke hvilke av de nevnte titlene som ble innkjøpt i bokhandlerkjedenes bokråd, og om bokhandlerkjedene fikk utbetalt markedsstøtte fra forlagene til disse titlene. Hvis vi fikk klarhet her, kunne vi kontrollert opp mot bestselgerlister og anmeldelser.

Slik kunne man enten avkrefte eller bekrefte et mønster. Ingenting ville ha gledet meg mer enn at vi kunne slå fast at det ikke er sammenheng mellom hvilke titler bokhandlerkjeder og forlag sammen bestemmer seg for å satse på, og hvilke som får presseomtale.

For selv om litteraturkritikk er noe annet enn gratisreklame, kunne man jo si det var en fornuftig pengeplassering dersom et forlag betalte en god slump i markedsstøtte i mars, og fikk dobbeltsider i alle landets aviser i november – og i tillegg fikk disse boktitlene i bokhandlerkjedenes kataloger og dandert på salgstorg i butikker over hele landet?

Markedsstøtte. Interessant begrep, egentlig. Når forlagshuset eier bokhandlerkjeden, kan man kanskje si at de bare flytter penger fra en kolonne i Excel-arket til en annen?

Derfor kunne det også være interessant å vite hvilke uavhengige forlag som har nådd gjennom i bokrådene og blitt skjønnlitterære kampanjetitler.

Noen må det vel være? I mangfoldets navn?

Hva så?

Samme det, for skjønnlitteratur selger ikke uansett, mener Ellefsen, og viser til at titler av Johaug og Flesvig nå topper salgslistene.

Poenget mitt er at vi forfattere har et stort problem dersom skjønnlitterære titler sidestilles med slike bøker, og selges inn i bokhandler og får spinn på samme måte som bøkene Ellefsen trekker frem. Da behandles de som kommersielle produkter heller enn kunstneriske verk, akkurat slik jeg advarer om.

Litteraturpolitikken vår er utformet for å støtte skjønnlitteraturen som kunst, ikke som bokhandlernes trumfkort før jul. Hvor lenge holder denne politikken hvis ikke bokbransjen forstår det?

For meg er debattens kjerne dette: Bokbransjen summer av rykter om bokråd, markedsstøtte og ugjennomsiktige beslutninger som følger en bok fra trykkpresse til juletre.

Den retningen det finansielle samrøret mellom forlagshus og bokhandlerkjeder styrer det skjønnlitterære bokmarkedet i skaper et stort problem for oss forfattere, nemlig at grunnlaget for den gode litteraturpolitikken vi er avhengige av blir underminert.

For ordens skyld nevner jeg at romanen Jente, 1983 av Linn Ullmann ble fjorårets fjerde mest solgte bok uansett sjanger. Litt penger må det vel bli av det, Ellefsen?

Stum koloss

Men Morgenbladet synes ikke sånt er interessant. For alt er bra i bokbransjen! Av en redaktør i annen viktig kulturavis har jeg fått vite hvor vanskelig det er å få innsyn i forlagenes og bokhandlernes møter og avtaler.

Men heller enn å svette litt for å finne ut hvilke av forfatterne jeg nevnte i Aftenposten som ble innkjøpt i bokråd og fikk markedsstøtte, og siden gikk sin seiersgang gjennom våre kritiske og kvalitetsbevisste medier, sabler bokredaktøren i Morgenbladet ned noen stakkars forfattere.

Lørdag 12. november skriver Klassekampens Bokmagasin om debatten som ble utløst av innlegget mitt: «Bør man ikke tenke at det eksisterer en vekselvirkning, hvor det man satser på og tilbyr av stoff, også former lesernes preferanser og engasjement over tid? Som Lirhus sa på Dagsnytt 18: De største avisene mangler en klar profil, en overhengende agenda for hva man ønsker med kulturjournalistikken.»

Det er godt det finnes enkelte i mediene som innser at også de må tåle å bli kritisert, og at de faktisk kan tjene på å reflektere over sin egen rolle en gang iblant.

Hvorfor så nedlatende?

Litteraturen får for mye oppmerksomhet, skriver bokansvarlig i Morgenbladet. Mange vil legitimt kunne hevde det. Billedkunstnere, for eksempel. Men at vi forfattere skulle kjempe for mindre stoff på kultursidene, ville nå vært underlig. Ja, selv om bøkene våre har verdi som en fotballkamp “med noen få hundre interesserte”.

Denne nedlatende holdningen er karakteristisk for tonen til Ellefsen. I hans stilling, hvordan kan han tillate seg å legge for dagen holdninger om at de aller fleste norske forfattere er fullstendig uinteressante?