Fotnoter til innlegg i Aftenposten
Ingen har vel lyst til å skrive om bokhøsten. Men jeg føler at jeg ikke har noe valg.
3. november har jeg et innlegg i Aftenposten. Her viser jeg hvordan noen få utvalgte forfattere har preget kultursidene i landets aviser denne bokhøsten. Jeg hevder at kulturredaksjonene skriver om forfatterne forlagene ønsker de skal skrive om, og derfor bør anses for gratis reklamekanaler.
Det er noen sider ved innlegget jeg har lyst til å utdype. I pressen må man jo være polemisk for å få frem et poeng, og fatte seg i korthet.
Fotnote 1. Markedsavdelingene
Et underliggende premiss for påstanden om at kulturredaksjonene gjør som forlagene ønsker, er at forlagene satser på noen få forfattere. Jeg er ganske sikker på at dette vil bli imøtegått fra samtlige av vårt lands forlags markedsavdelinger. Men jeg mener det er rett.
Ikke rett på den måten at de ikke satser noe på alle titlene de gir ut. Joda, alle titler blir sendt ut i anmeldereksemplar. Alle titler står i katalogen. Alle får en pressemelding, og så videre.
Men sammenlignet med titlene som skal bli årets bestselgere, er dette botsøvelser. Lenge før bokhøsten begynner, er høstens vinnere solgt inn i store kvanta til bokhandlerkjedene, og de har blitt presentert for kulturredaktører i det ganske land. Med strupte kulturbudsjetter, er det ikke plass til stort andre titler enn de forlagene og avisene på forhånd har avtalt at det skal skrives om.
Det har ikke alltid vært slik, men det har blitt slik i tiltagende grad, og de siste årene synes jeg å ha sett en ekstrem ensretting. Slik beskriver en forfattervenn det i en sms: «Bokoffentligheten som den var er død. Bredden fjernes, utraderes. Bare noen få synes. Og hva skjer med hele den norske litteraturen når bredden drepes? Om si, ti år til?»
De dystre fremtidsutsiktene til den litterære offentligheten har gitt bokhøsten et eksistensielt alvor for mitt vedkommende. Jeg har i år skrevet min kanskje mest tilgjengelige bok, Dragen. Dette er en bok om rus i forskjellige former. Personen fortellingen kretser omkring er Henriette, som veksler mellom å være gatenarkoman og nykter. Jeg har prøvd å få frem hvordan rus påvirker henne, men også alle rundt henne. Henriette og fortelleren Daniel har barn sammen. Disse barna er som alle andre barn, men de har også en ekstrem sårbarhet. Mange lever i en lignende situasjon. Rusproblematikken sprer seg som ringer i vannet gjennom hele samfunnet vårt.
Siden boka har et tema som er aktuelt, og også har et narrativt driv, trodde jeg den kunne ha interesse for den litterære offentlighet. I min naivitet innbilte jeg meg at forlaget ville løfte den frem. Jeg trodde at i hvert fall noen aviser ville skrive om den.
Jeg tok feil.
I reklame, på sosiale medier, og andre arrangementer er det de samme bestselgerne som har blitt presentert igjen og igjen. Slik ser det i hvert fall ut utenfra.
Edit 3.11. 16:04. En liten oppklaring: Jeg har hatt en samtale med den personen som har kontakt med kulturredaksjonene på mitt forlag. Hun kjenner seg ikke igjen i virkelighetsbeskrivelsen min, og sier at det hun bruker mest tid på å presentere for avisene, er titler av mer ukjente forfattere. Jeg tror henne absolutt på dette. Hvis jeg innlegget i AP gir uttrykk for at jeg mener at forlagene har allmakt til å sette agendaen, er det nok feil. Likevel mener jeg å ha rett i at mediene dekker de samme store titlene idet de kommer ut. Det er vel kjendislogikken som trumfer alt her også.
Fotnote 2. Et eksistensielt rop
Hvorfor er dette eksistensielt for meg? Og hva mener jeg med det?
Jeg mener ikke at jeg er bedre eller mer verd enn andre forfattere. Men i en winner takes it all-kultur, får jeg rett og slett ikke puste. Jeg synes det er for tungt å jobbe så hardt som jeg gjør, og likevel bare være fyllmassen i en verden av kjendisforfattere.
Jeg debuterte i 2005. Siden da har det bare gått nedover.
Det er nesten parodisk. Dagen etter at jeg hadde krotet ned innlegget som nå står på trykk i Aftenposten, hadde Bokmagasinet i Klassekampen den første (og siste?) anmeldelsen av boka mi. Her beskriver anmelderen Morten Langeland dynamikken jeg prøver å gi uttrykk for med mitt desperate rop: «Lirhus har skrevet velkomponerte romaner før. Dessverre strekker forfatterskapet hans seg over drøye femten år hvor slike bøker har fått gradvis mindre oppmerksomhet. For debuten «Skogen er grønn» fikk han så vidt jeg kan se 13 anmeldelser. Dette er den første av «Dragen».»
Jeg begynner å tenke at det må finnes andre, mer ærefulle sysler, å bruke tiden på.
Fotnote 3. Kjendisforfattere
Hvorfor trekke inn andre forfatterkolleger ved navns nevnelse i innlegget i Aftenposten? Mener Lirhus at han selv er en bedre forfatter enn dem? Nei, overhodet ikke. Faktisk er flere av forfatterne på listen kunstnere jeg selv setter svært høyt.
Samtidig er det ikke slik at enhver ny tittel fra deres hånd, automatisk er sterkere enn alle andre titler det samme året. For at den litterære offentligheten skal leve - for at det skal være vits å bry seg om den utover underholdningsverdien - må det være mulig for verk som kommer fra siden, under-fra, eller hvor-som-helst-fra, å bryte gjennom.
Jeg gjorde dette tankeeksperimentet (som kanskje flere bør gjøre): Hvis landets kulturredaktører fikk alle høstens titler på pulten sin med hvitt omslag og uten forfatternavn - og uten å ha snakket med forlagene - hvilke av dem ville de ha skrevet om?
De samme titlene som de har skrevet om i høst?
Kan hende ville faktisk én redaksjon ha gjort det? Kan hende mener én anmelder virkelig at dette er bøkene vi skal bry oss om i år? Men ville absolutt ALLE mene det?
Jeg tillater meg å tvile.
P.S. For ordens skyld vil jeg opplyse om at jeg ikke har lest en eneste av årets bøker av forfatterne som er nevnt i innlegget i Aftenposten. At jeg nevner dem, skyldes altså ikke en kvalitetsvurdering, men er kun en empirisk iakttagelse og påpekning.
Fotnote 4. Strukturell krise
Jeg tror ikke verken forlag (med unntak av noen få) eller landets kulturredaksjoner ønsker forflatning. Men i bokbransjen og i tradisjonelle nyhetsmedier råder panikken.
Jeg skal nå repetere tall som er godt kjent. Min påstand er at ensrettingen har blitt en uimotsigelig kraft, en økonomisk lov. Har bok- og mediebransjen begynt å dyrke monopolismen? Man kan mistenke det. Det virker som om tanken er: Når kampen er over, står den ene sterke igjen. Slik er det hvert år. Man jakter den ene – bestselgeren.
Her er tallene, slik bare en litterat kan tillate seg å presentere tall: Da jeg debuterte i 2005 var det ikke uvanlig at en tittel solgte et par tusen eksemplarer. Man hadde bestselgere på den tiden også, men i tillegg en god del såkalte mellomselgere. Flestepartene var selvfølgelig også den gangen verstselgere – en kategori bøker en forlagsredaktør jeg snakket med på den tiden smykket seg med å være stolt utgiver av. I dag finnes bare to kategorier: bestselgeren (i entall) og verstselgere (i uendelig flertall).
Økonomiens påbud om akkumulasjon synes å ha blitt enerådende også i litteraturverdenen. Bestselgeren er scoopet. For å oppnå maksimal akkumulasjon på én tittel, må man kaste vrak på resten av lista.
Det er nesten så man kunne være fristet til å akseptere dette, så overbevisende lyder det for oss som har ørene tutet fulle av den slags ideologi. Ja, man kunne slå seg til ro med det, hadde det ikke vært for at både bokbransjen og mediene er fritatt for økonomiens grunnregler. Hvordan da? Jo, både bokbransjen og mediehusene er unntatt MVA, og de mottar også massive støtteordninger. Årsaken er mandatet de har om å opprettholde og bidra til mangfold. Hvor langt kan bokbransjen og kulturmediene gå i ensretting og forflatning, før begrunnelsen for støtten forvitrer?
Fotnote 5. Hva kan forfatterne gjøre?
Den store mengden av forfattere når aldri rampelyset. Det betyr ikke at det de driver med ikke er interessant. Det kan tvert imot være det originale ved skrivemåten deres som er grunnen til at de blir oversett. Disse forfatterne passer ikke inn i den stadig snevrere normen for hva mediene forestiller seg at leserne kan være interessert i.
I så måte tillater jeg meg å komme med noen observasjoner. Solvej Balle mottok 1. november Nordisk Råds litteraturpris for romanserien “Om udregning av rumfang”. Serien har fått gradvis økende oppmerksomhet, også her i Norge. Det jeg imidlertid ikke har sett noen skrive om, er at Balle har forlatt den konvensjonelle forlagsverdenen og publiserer verkene sine på sitt eget forlag, Pelagraf forlag. Slik har Balle hånden på rattet fra A til Å i bokprosessen. På den måten har hun i år skrevet det mest interessante verket i hele Norden, skal man tro juryen.
På den andre siden har vi bestselgerne på Amazon og andre lignende plattformer. Her er det et tiltagende fenomen at de som virkelig soper inn penger, er selvpubliserte forfattere. Disse titlene publiseres utenfor forlagssystemer, og de har heller ikke konvensjonell markedsføring i kulturmedier.
Sist, men ikke minst, kritikken. Jeg deltok på Kritikerseminaret på Lillehammer i år. Avlsutningsvis var det en debatt om kritikkens status og posisjon. Frontene sto mellom en kvalitetsbevisst kritikk som ikke skjelnet til lesertall, og en kritikk som ville tilpasse seg lesernes forventninger til form og innhold. Det kunne virke som om debattpanelet mente oppdraget deres er å overbevise publikum om verdien av litteratur.
Men panelet kunne bare klikket seg inn på Goodreads - eller fulgt en Booktook-kanal, for den saks skyld - for å innse at folk leser som bare det. De diskuterer litteratur også. De er bare ikke interessert i å bli fortalt hva de skal mene av en litteraturkritiker.
Den konvensjonelle litteraturverdenen, med store forlagshus og hegemoniske kritikere, er presset fra alle kanter. Da gjør de seg selv en bjørnetjeneste ved å underlegge seg den økonomiske doktrinen om maksimal akkumulasjon på én tittel, heller enn å satse på mangfold. Og ennå har jeg ikke nevnt bokhandlene!
I dag er det enorme muligheter for å uttrykke seg i skrift. Men fortsatt er de fleste forfattere forbausende lojale mot den gamle dynamikken der forlag og medier i samråd bestemmer om tekstene de skriver er noe å bry seg om. Vi forfattere gir villig fra oss råstoffet vårt, og så folder vi hender, før vi ber vårt stille og forsagte amen.
Jeg hadde gjerne sett at flere forfattere deltok i kampen om definisjonsmakten.
En liten oppklaring, som kan hende trengs: Jeg har hatt en samtale med den personen som har kontakt med kulturredaksjonene på mitt forlag. Hun kjenner seg ikke igjen i virkelighetsbeskrivelsen min, og sier at det hun bruker mest tid på å presentere for avisene, er titler av mer ukjente forfattere. Jeg tror henne absolutt på dette. Hvis jeg har gitt uttrykk for at jeg mener at forlagene har allmakt til å sette agendaen, er det feil. Likevel mener jeg å ha rett i at mediene dekker de samme store titlene idet de kommer ut. Det er vel kjendislogikken som trumfer alt her også.
Hei Agnar, bra du tar opp skjevfordelingen og får den til nyhetene på NRK! Jeg skrev en lengre kommentar her tidligere, men slettet den fordi den ble for personlig (tok for mye plass). Dessuten hadde jeg en lignende frustrasjon på trykk i Morgenbladet 21. oktober. Der la jeg vekt på poesikritikken. Fordi: Mitt syn er at dette gjelder hele litteraturfeltet, ikke bare de største avisene og bestselgerbøkene. Jeg ser det samme i nisjeavisene. Jeg ser det samme når det gjelder hvilke poeter som blir invitert til litteraturfestivaler og andre tilstelninger, prosjekter, antologier. Noen få navn går igjen, mens andre konstant blir oversett. Det begynner ofte tidlig, noen få debutanter blir heiet fram, mens andre blir glemt. Og hvem sitter i tidsskriftenes redaksjoner og festivalenes kunstneriske råd og velger ut? Det er jo gjerne poeter selv! Sammen med andre forfattere, kritikere, litteraturkjennere. Problemet er ikke bare den tabloide og pengestyrte delen av litteraturfeltet. Det er trangt overalt. Personlig føler jeg meg mest oversett av mine egne, for det er dem jeg forventet oppmuntring fra, trodde jeg hørte til. Likevel føler jeg meg ikke mislykket, selve skrivingen er alltid givende, og jeg har fått noe usynlig oppmuntring gjennom årene, i form av arbeidsstipend og anerkjennelse fra enkeltpersoner. Stå på :)