Anmeldelse av Kritikerseminaret 2022
Kritikerseminaret på Norsk litteraturfestival besto av to foredrag, åtte svar på spørsmålet “Hvorfor er du kritiker?”, og en oppsummerende panelsamtale.
Leo Robsons åpningforedrag het “On the origins of form: Criticism as research”. Det besto av mumling og en drøss sitater. Robson ble konfrontert av en olm Frode Helmich Pedersen etter foredraget - etter Pedersens mening kom Robson med en diagnose, men ingen medisin. Hva var det han egentlig etterspurte i foredraget sitt? Pedersen stirret intenst på den stakkars briten mens han mumlet frem svaret sitt.
Kritikerne Tom Egil Hverven, Marta Norheim, Bernhard Ellefsen og Maria Horvei fortalte deretter hvorfor de var litteraturkritikere, i hvert sitt 15 minutter lange innlegg. Alle valgte i hovedsak en personlig og subjektiv forklaringsmodell, for som Ellefsen avsluttet: Jeg er kritiker fordi jeg liker å lese, jeg liker å skrive, og jeg liker å være alene store deler av dagen. Hverven fortalte om sitt ønsker om å bruke kritikken til å tenke bedre om naturkrisen. Norheim og Horvei var innom ideologiske innganger, slik som f.eks. minoriteters representasjon i litteraturen og kritikken.
Sistnevnte emne var tema for Sandeep Parmars foredrag “Poetry and race”. Dette var uten tvil det mest interessante innslaget på seminaret. Parmar viste hvordan poesien og poesikritikken i England er et domene for hvite menn, smidd ut av en lang tradisjon med eurosentrisme og kolonialisme. Litteraturen er hvite menn, for å si det infamt. Dette paradigmet gjennomsyrer fremdeles den litterære institusjonen, sa Parmar. Minoriteter må manøvrere innenfor paradigmet for å komme til orde, og forvente å bli lest med rasistiske briller. Et inspirerende moment i foredraget handlet om et mentorprogram Parmar hadde startet for kritikere med minoritetsbakgrunn. Én av deltagerne hadde hadde visstnok gått hen og blitt redaktør i Times. Alle Parmars poenger var overførbare til norske forhold. Norsk litteratur er hvit, om ikke totalt dominert av menn, som sjefredaktør i Gyldendal Kari Marstein sa.
Mon det?
Cathrine Krøger, Susanne Christensen, Carina Elisabeth Beddari og Frode Helmich Pedersen var kritikerne som dag to skulle fortelle om hvorfor de var kritikere. Krøger kom med en godt begrunnet forklaring på hvorfor Dagbladet anmeldte det hun kalte guvernante-bøker, som jeg tror er det samme som jeg kaller løkkeskrift-romaner: Fordi det er disse bøkene Dagbladets lesere faktisk leser. Hvis ikke slike bøker vies kritisk oppmerksomhet, er det ingen som holder forlagene i ørene, sa hun. Det er et poeng jeg kjøper, og som jeg synes de andre kritikerne virket blinde for. Susanne Christensen var den eneste som snakket ut fra et genuint radikalt perspektiv. Hun fortalte om the golden years, da hun og Audun Lindholm lagde fanziner og småtrykk i Bergen. De drømte om en fri kritisk virksomhet, som det ikke virket som de andre kritikerne hadde tenkt på. Vi ville ikke være unge hester i Geir Gulliksens stjernestall, sa Christensen. Carina Beddari snakket om det skjønne i litteraturen, som hun mente litterær kvalitet også kan kalles, og hadde en interessant refleksjon om hennes egen bakgrunn fra Finnmark. Beddari er samisk, men kan ikke språket, og vokste opp et sted der det samiske tok liten plass. Som voksen har hun imidlertid blitt opptatt av den samiske kunsten, og hun har innsett at samisk litteratur må vurderes etter andre kriterier enn norsk litteratur, fordi tradisjonen og verdensforståelsen er så annerledes.
Den avsluttende oppsummeringen ble dominert av Eirik Vassenden og Anna S. Kvam. I tillegg til disse to, satt Abirami Logendran og Kari Marstein i panelet. To hovedmomenter gjennomsyret samtalen. Det ene var at kritikerinnleggene vi hadde hørt betonte den subjektive og personlige grunnen for å være kritiker - implisitt spurte man seg om hvorvidt dette var et problem. Det andre panelet snakket om var den nye mediesituasjonen, der unge knapt leser aviser, og overhodet ikke litteraturkritikk. Ganske raskt kom samtalen inn i dynamikk der det handlet om hvordan man skal få folk til å lese kritikken man skriver. Det slo meg som underlig at dette ikke ble sett i sammenheng med litteraturen selv. Flere ganger på seminaret har den norske middelklasselitteraturen blitt nevnt med forakt. Men hva med den norske middelklassekritikken om den norske middelklasselitteraturen - hvorfor skulle den være mer interessant for folk? Det slo meg som åpenbart at folk ikke vil lese litteraturkritikk hvis de ikke leser litteratur. For å dyrke en litteraturkritikk, må kritikerne altså dyrke litteraturen. Hvordan få til det? Jeg tror mangfold er svaret.
Der jeg satt slo det meg plutselig som åpenbart: Hvorfor skal folk lese litteraturkritikk, når de knapt leser bøker? Spørsmålet er vel heller hvorfor de ikke leser bøker (og ergo heller ikke litteraturkritikk)? Anna Kvam mente her at svaret lå i ny medieteknologi - mediealgoritmene gjorde at unge ikke engang ble eksponert for kritikk - følgelig trengte ikke kritikerne å gå i seg selv. Jeg er usikker på det. Jo mer jeg tenkte på det der jeg satt, desto klarere ble det for meg: Den tradisjonelle litteraturkritikken er like kjedelig som en skolestil - ja, for den er en skolestil. Litteraturkritikkens metode og form er å komme med en påstand og begrunne den i teksten, dvs. beviset. Har du lest én, har du lest alle, tror jeg nok mange vil føle. Hvis kritikkens mål er å treffe bredere kan man jo spørre seg: Er det sannsynlig at en skoletaper, eventuelt en av de utallige elevene som hater norskfaget, skal sette seg ned og lese enda en litterær analyse, til forveksling lik den x-antall lærer har dosert over fra tavla? Svaret gir seg selv. Hva om det kunne finnes et mangfold, ikke bare av perspektiver og mennesker som skriver, men også måter å skrive litteraturkritikk på?
Mens jeg tenkte dette, slo det meg hvor vitale nettsteder som f.eks. Goodreads er. Her skriver unge mennesker om bøker de har lest. Det er som om fraværet av en litteraturkritiker er det som skal til for at folk skal begynne å diskutere litteratur.
Oppsummeringen sporet for alvor av da en kulturjournalist fra Aftenposten tok ordet og sa at han aldri ville orket å skrive hvis han ikke visste hvor mange klikk sakene hans fikk. I Klassekampen fikk visstnok ikke journalistene vite hvor mange klikk sakene deres hadde, noe som sjokkerte Aftenposten-journalisten. Han utfordret kritikerne til å si om de visste hvor mange som leste det de skrev. Jeg hadde regnet med at dette premisset skulle bli avfeid. Jeg er komplett uenig i at en teksts betydning korrelerer med antallet lesere den har. Hvis dette er hovedkriteriet for en teksts status og suksess, ville alle måtte strebe etter å skrive for de største publikasjonene. Men hvor ofte har en epokegjørende tekst kommet fra toppen av hierarkiet? Dette henger sammen med Christensens innlegg, som altså ble totalt forbigått i oppsummeringen, der hennes og Lindholms drøm om fellesskap og frihet i tekstskapingen forutsatte at de var løsrevet fra institusjonene. Uansett hierarkisk posisjon mener jeg at en tekst, også uten en drøss med lesere, kan skape nye prøvende ideer, og disse kan forvaltes og forfines, og kanskje oppstå i nye sammenhenger senere, kanskje den ene leseren forteller dem videre, og slik vandrer ideene videre inn i samfunnskroppen, osv., etc. For meg er Thure Erik Lund et godt eksempel på dette, da hans tekster om sammensmeltingen mellom natur og kultur neppe ble lest av de store horder, men likevel er common sense i dag. Og dette skrev Lund altså på 90-tallet. Å telle klikk vil føre til en forflatning av tanken, fordi skribenten da vil tilpasse seg en form der tanken allerede er styrt av den kapitalistiske mediedynamikken. Form og tanke er ett.
Jeg tror at både litteraturens og litteraturkritikkens mulighet til å bety noe i folks liv vil komme dersom den våger å være seg selv - ikke ved at den tilpasser seg den hyperkapitalistiske mediedynamikken. Kan hende finnes mulighetene på nettet, til å skape uavhengige initiativer som gir ny retning og fremdrift? Kan hende trengs det mange slike, med helt forskjellige målgrupper og forfatter- og kritikertyper? Heller enn å strebe etter strenge formmessige og intelletuelle idealer, må kanskje kritikeren våge å gi uttrykk for en ikke-empirisk fornemmelse, slik Abirami Logendran var inne på. Å bedømme om en bok er god eller dårlig, er vel egentlig heller ingen stor kunst - etter sedvanlige kritikerkriterier? Men å tenke i forlengelsen av boka, å forstå hvorfor den berørte, å skrive en inspirert pastisj eller anti-pastisj, å demonstrere gjennom å gjøre, eller debattere på rim, slik våghalsen Leif Høghaug har gjort, kan åpne rommet.
Tekstene rundt oss må speile verden - det må finnes noen tekster for alle mennesker, hvorfor skulle de ellers lese? Her spiller maktforholdene Parmar fortalte om inn. Makt gjør seg gjeldende langs et mylder av akser, og er så klart noe alle skrivende må tenke nøye gjennom og være seg bevisst på. Jeg tror en lite undersøkt side ved den nye mediesituasjonen, mer enn å eliminere muligheten for tenkning, er at den har synliggjort for folk at de også har rett til å mene noe. Det viktige for kritikere og andre skrivende blir da å bidra til å holde meningsdannelsen åpen og inkluderende, og slik forhindre bunkerstenkning. Hvis folk ikke vil ha en lesning eller et verdensbilde tredd ned over ørene, tror jeg kritikerne må ta dette innover seg, dersom de ønsker å fortsette å være relevante. Kanskje folk heller vil at de skal føre en samtale med dem?
Kritikken er en allmue, åpen for alle, ikke bare professorer i nordisk, og for å bety noe må den springe ut av et reellt ønske om å si noe, ikke ønket om å briljere med sin litteraturfaglige dyktighet. Jo flere meninger og tanker som kommer i spill, desto bedre (og jo mindre kritikken ligner skolestilen, desto bedre). En kritikk som ligner litteratur, er det det jeg spør om? Kan litteraturen og kritikken gli sammen og bli ett?
Seansen sluttet med at enkelte kritikerne følte seg forpliktet til å avlegge regnskap. Vi fikk høre om Klassekampens eventyrlige oppslagsvekst og NRKs satsing på litteraturkritikk, der de bla. skal publisere tretrinnsraketter, det vil si nett-tekster leserne må klikke videre i for å lese mer enn de aller første setningene i anmeldelsen.
Min bestilling: Mindre snakk om algoritmer, klikktall og kvalitative undesøkelser om medievaner, mer snakk om tanker og ideer og mangfold og inkludering.