En liten oppklaring, som kan hende trengs: Jeg har hatt en samtale med den personen som har kontakt med kulturredaksjonene på mitt forlag. Hun kjenner seg ikke igjen i virkelighetsbeskrivelsen min, og sier at det hun bruker mest tid på å presentere for avisene, er titler av mer ukjente forfattere. Jeg tror henne absolutt på dette. Hvis jeg har gitt uttrykk for at jeg mener at forlagene har allmakt til å sette agendaen, er det feil. Likevel mener jeg å ha rett i at mediene dekker de samme store titlene idet de kommer ut. Det er vel kjendislogikken som trumfer alt her også.
Hei Agnar, bra du tar opp skjevfordelingen og får den til nyhetene på NRK! Jeg skrev en lengre kommentar her tidligere, men slettet den fordi den ble for personlig (tok for mye plass). Dessuten hadde jeg en lignende frustrasjon på trykk i Morgenbladet 21. oktober. Der la jeg vekt på poesikritikken. Fordi: Mitt syn er at dette gjelder hele litteraturfeltet, ikke bare de største avisene og bestselgerbøkene. Jeg ser det samme i nisjeavisene. Jeg ser det samme når det gjelder hvilke poeter som blir invitert til litteraturfestivaler og andre tilstelninger, prosjekter, antologier. Noen få navn går igjen, mens andre konstant blir oversett. Det begynner ofte tidlig, noen få debutanter blir heiet fram, mens andre blir glemt. Og hvem sitter i tidsskriftenes redaksjoner og festivalenes kunstneriske råd og velger ut? Det er jo gjerne poeter selv! Sammen med andre forfattere, kritikere, litteraturkjennere. Problemet er ikke bare den tabloide og pengestyrte delen av litteraturfeltet. Det er trangt overalt. Personlig føler jeg meg mest oversett av mine egne, for det er dem jeg forventet oppmuntring fra, trodde jeg hørte til. Likevel føler jeg meg ikke mislykket, selve skrivingen er alltid givende, og jeg har fått noe usynlig oppmuntring gjennom årene, i form av arbeidsstipend og anerkjennelse fra enkeltpersoner. Stå på :)
Takk for melding, Juliane. Ja, det er hardt å stå i dette over tid. Det er vel dit jeg har kommet nå. At tanken på å gi slipp føles mer givende og spennende enn å samle seg å prøve på nytt. Stå på du også! Beste hilsen Agnar
Ville bare berømme deg igjen for å holde ut. Du får heldigvis masse støtte. Og møter også en del vranghet og mistolkning, ser jeg. Jeg blir sliten bare av å følge med på debatten, eller bare av å tenke på den. Og du gir vel ikke opp som forfatter nå som du har satt i gang disse bevegelsene. Det var veldig fint å lese Portvokterne, der du skiller klart mellom hva som fungerer og hva som ikke gjør det.
Takk, Juliane. Ja, jeg hører det er en del sjikane på FB. Hvis forfattere ønsker å holde dette på et nivå hvor det handler om hvor dårlig forfatter jeg er, så sier det vel mest om a: hvor gode lesere de er, b: om det analytiske nivået de befinner seg på, c: hvordan litteraturfeltet utvikler seg til en alles kamp mot alle når markedskreftene får rå.
Det er helt tydelig at det er systemet du kritiserer. Og at forfatternavnene bare er eksempler, ditt og mitt også. Fordelen ved å stå utenfor (og å bli eldre) er at en blir mindre redd, det betyr liksom ikke noe hva andre tenker og tror. Samtidig har jeg forstått verdien av samhold de siste årene, og at det fins mennesker som er genuint opptatt av litteratur. Det skriver du jo om. Så det er vel noe med å få nok folk til å reagere. Jeg tenker uansett fortsette med å skrive hva jeg vil framover, så får den dagsaktuelle offentligheten seile sin egen sjø.
Her var det mye fint, Agnar. Skriver under på det meste. Men ble også litt fortvilt og lei meg: For du skriver at du har skrevet din mest tilgjengelige bok, du beskriver hvordan du har tilpasset deg i håp om å bli formidlet av forlaget, om å nå fram, du beskriver smerten over at du likevel ikke når fram, at dette har framkalt et eksistensielt alvor, hm, her ble jeg litt skuffet, hvorfor skal du tilpasse deg, hvorfor skal du krype, det er vel ikke markedskreftene som skal avgjøre hvordan du skriver romanene dine, kan du ikke bare nekte å tilpasse deg, klage og sutre må du gjerne, det gjør jeg også, noe sånn inn i helvete, og hvorfor er du i det opprinnelige innlegget så nedlatende mot såkalte virkelighetsforfattere, er de dårligere enn andre forfattere, tar de oppmerksomheten fra «dere andre»? Beste hilsen fra Stig
Haha, takk for kommentar, Stig. Jeg synes du har kjørt en imponerende kompromissløs linje. I utgangspunktet er jeg helt enig, og jeg har tenkt til å prøve fra nå av, men sånn jeg har blitt vant til å jobbe, så snakker jeg mye med redaktør, og selv om vi kanskje snakker om litterær kvalitet, så tror jeg det ligger et sideblikk til hvordan andre vil lese det under også. Og så har jeg følt mer og mer på det meningsløse i å skrive bøker ingen bryr seg om. Det går opp og ned, og nå som jeg ikke er i siget på noe, presser spørsmålet seg på om hvorfor i helvete jeg skal prøve å komme dit - en gang til liksom. Jeg nærmer meg de femti. Jeg har kanskje en tredjedel av mitt liv som noenlunde oppegående igjen. Jeg lurer på om det er bedre ting å bruke tiden på - og skrive mine egne ting for meg selv, helt på siden av alt, kanskje utgi det rett på nett, til den store tystnaden som uansett råder.
Jeg glemte å svare på det med virkelighetsforfattere. Er jeg nedlatende? Når jeg mener at debatten var på sin plass, var det fordi det begynte å bli parodisk å høre forfattere gjemme seg bak fiksjonen, mens alle andre tenkte: hallo! Jeg har lest mange av disse bøkene med stort utbytte.
God kronikk. Jeg tror en litt ubehagelig sannhet er at folk leser mindre nå enn før. Samtidig har det kommet mange flere forfattere. Selskapene som lager appene på smarttelefonene våre omsetter for hundrevis på milliarder av dollar. De bruker forskningsbaserte midler på å holde oppmerksomheten vår festet mot sosiale media og bilde+lyd-kanaler. Jeg har jobbet i bibliotekbransjen i mange år og er også forfatter på et «kulturbærende» norsk forlag. De fleste bibliotekarer synes det kommer altfor mange bøker (for voksne) og er jevnt over mindre interessert i dem enn før. Jeg leser mindre selv også og må jobbe med meg selv for å fortsette å skrive. Det er ikke lett. Men det er lett å gripe til mobilen.
Dette er helt klart et viktig moment, og en av de viktigste drivkreftene bak at jeg forestiller meg at litteratur vil ha en helt annen plass i samfunn om skremmende få år. Slik jeg ser det, kommer litteratur til å være for de interesserte og forlagene vil være små og basert på idealisme - bortsett fra noen enorme giganter som pusher ut bestselgere. Grunnen til at jeg har gått ut slik som jeg har gjort nå, er at jeg har fått en sterk fornemmelse av at tidspunktet for å legge dette til grunn for mine valg fremover har kommet. Å operere i et landskap der man egentlig ikke er ønsket, det føles ydmykende, uten ære, for nedverdigende når man nærmer seg de femti.
En liten oppklaring, som kan hende trengs: Jeg har hatt en samtale med den personen som har kontakt med kulturredaksjonene på mitt forlag. Hun kjenner seg ikke igjen i virkelighetsbeskrivelsen min, og sier at det hun bruker mest tid på å presentere for avisene, er titler av mer ukjente forfattere. Jeg tror henne absolutt på dette. Hvis jeg har gitt uttrykk for at jeg mener at forlagene har allmakt til å sette agendaen, er det feil. Likevel mener jeg å ha rett i at mediene dekker de samme store titlene idet de kommer ut. Det er vel kjendislogikken som trumfer alt her også.
Hei Agnar, bra du tar opp skjevfordelingen og får den til nyhetene på NRK! Jeg skrev en lengre kommentar her tidligere, men slettet den fordi den ble for personlig (tok for mye plass). Dessuten hadde jeg en lignende frustrasjon på trykk i Morgenbladet 21. oktober. Der la jeg vekt på poesikritikken. Fordi: Mitt syn er at dette gjelder hele litteraturfeltet, ikke bare de største avisene og bestselgerbøkene. Jeg ser det samme i nisjeavisene. Jeg ser det samme når det gjelder hvilke poeter som blir invitert til litteraturfestivaler og andre tilstelninger, prosjekter, antologier. Noen få navn går igjen, mens andre konstant blir oversett. Det begynner ofte tidlig, noen få debutanter blir heiet fram, mens andre blir glemt. Og hvem sitter i tidsskriftenes redaksjoner og festivalenes kunstneriske råd og velger ut? Det er jo gjerne poeter selv! Sammen med andre forfattere, kritikere, litteraturkjennere. Problemet er ikke bare den tabloide og pengestyrte delen av litteraturfeltet. Det er trangt overalt. Personlig føler jeg meg mest oversett av mine egne, for det er dem jeg forventet oppmuntring fra, trodde jeg hørte til. Likevel føler jeg meg ikke mislykket, selve skrivingen er alltid givende, og jeg har fått noe usynlig oppmuntring gjennom årene, i form av arbeidsstipend og anerkjennelse fra enkeltpersoner. Stå på :)
Takk for melding, Juliane. Ja, det er hardt å stå i dette over tid. Det er vel dit jeg har kommet nå. At tanken på å gi slipp føles mer givende og spennende enn å samle seg å prøve på nytt. Stå på du også! Beste hilsen Agnar
Ville bare berømme deg igjen for å holde ut. Du får heldigvis masse støtte. Og møter også en del vranghet og mistolkning, ser jeg. Jeg blir sliten bare av å følge med på debatten, eller bare av å tenke på den. Og du gir vel ikke opp som forfatter nå som du har satt i gang disse bevegelsene. Det var veldig fint å lese Portvokterne, der du skiller klart mellom hva som fungerer og hva som ikke gjør det.
Takk, Juliane. Ja, jeg hører det er en del sjikane på FB. Hvis forfattere ønsker å holde dette på et nivå hvor det handler om hvor dårlig forfatter jeg er, så sier det vel mest om a: hvor gode lesere de er, b: om det analytiske nivået de befinner seg på, c: hvordan litteraturfeltet utvikler seg til en alles kamp mot alle når markedskreftene får rå.
Det er helt tydelig at det er systemet du kritiserer. Og at forfatternavnene bare er eksempler, ditt og mitt også. Fordelen ved å stå utenfor (og å bli eldre) er at en blir mindre redd, det betyr liksom ikke noe hva andre tenker og tror. Samtidig har jeg forstått verdien av samhold de siste årene, og at det fins mennesker som er genuint opptatt av litteratur. Det skriver du jo om. Så det er vel noe med å få nok folk til å reagere. Jeg tenker uansett fortsette med å skrive hva jeg vil framover, så får den dagsaktuelle offentligheten seile sin egen sjø.
Her var det mye fint, Agnar. Skriver under på det meste. Men ble også litt fortvilt og lei meg: For du skriver at du har skrevet din mest tilgjengelige bok, du beskriver hvordan du har tilpasset deg i håp om å bli formidlet av forlaget, om å nå fram, du beskriver smerten over at du likevel ikke når fram, at dette har framkalt et eksistensielt alvor, hm, her ble jeg litt skuffet, hvorfor skal du tilpasse deg, hvorfor skal du krype, det er vel ikke markedskreftene som skal avgjøre hvordan du skriver romanene dine, kan du ikke bare nekte å tilpasse deg, klage og sutre må du gjerne, det gjør jeg også, noe sånn inn i helvete, og hvorfor er du i det opprinnelige innlegget så nedlatende mot såkalte virkelighetsforfattere, er de dårligere enn andre forfattere, tar de oppmerksomheten fra «dere andre»? Beste hilsen fra Stig
Haha, takk for kommentar, Stig. Jeg synes du har kjørt en imponerende kompromissløs linje. I utgangspunktet er jeg helt enig, og jeg har tenkt til å prøve fra nå av, men sånn jeg har blitt vant til å jobbe, så snakker jeg mye med redaktør, og selv om vi kanskje snakker om litterær kvalitet, så tror jeg det ligger et sideblikk til hvordan andre vil lese det under også. Og så har jeg følt mer og mer på det meningsløse i å skrive bøker ingen bryr seg om. Det går opp og ned, og nå som jeg ikke er i siget på noe, presser spørsmålet seg på om hvorfor i helvete jeg skal prøve å komme dit - en gang til liksom. Jeg nærmer meg de femti. Jeg har kanskje en tredjedel av mitt liv som noenlunde oppegående igjen. Jeg lurer på om det er bedre ting å bruke tiden på - og skrive mine egne ting for meg selv, helt på siden av alt, kanskje utgi det rett på nett, til den store tystnaden som uansett råder.
Jeg glemte å svare på det med virkelighetsforfattere. Er jeg nedlatende? Når jeg mener at debatten var på sin plass, var det fordi det begynte å bli parodisk å høre forfattere gjemme seg bak fiksjonen, mens alle andre tenkte: hallo! Jeg har lest mange av disse bøkene med stort utbytte.
God kronikk. Jeg tror en litt ubehagelig sannhet er at folk leser mindre nå enn før. Samtidig har det kommet mange flere forfattere. Selskapene som lager appene på smarttelefonene våre omsetter for hundrevis på milliarder av dollar. De bruker forskningsbaserte midler på å holde oppmerksomheten vår festet mot sosiale media og bilde+lyd-kanaler. Jeg har jobbet i bibliotekbransjen i mange år og er også forfatter på et «kulturbærende» norsk forlag. De fleste bibliotekarer synes det kommer altfor mange bøker (for voksne) og er jevnt over mindre interessert i dem enn før. Jeg leser mindre selv også og må jobbe med meg selv for å fortsette å skrive. Det er ikke lett. Men det er lett å gripe til mobilen.
Dette er helt klart et viktig moment, og en av de viktigste drivkreftene bak at jeg forestiller meg at litteratur vil ha en helt annen plass i samfunn om skremmende få år. Slik jeg ser det, kommer litteratur til å være for de interesserte og forlagene vil være små og basert på idealisme - bortsett fra noen enorme giganter som pusher ut bestselgere. Grunnen til at jeg har gått ut slik som jeg har gjort nå, er at jeg har fått en sterk fornemmelse av at tidspunktet for å legge dette til grunn for mine valg fremover har kommet. Å operere i et landskap der man egentlig ikke er ønsket, det føles ydmykende, uten ære, for nedverdigende når man nærmer seg de femti.