Ulikhet og utarming. En giftig miks
Kapittel 9 i "For sent i tide: Hånd- og hodebok for fellesskap og omstilling i krisenes tid"
Se innholdsfortegnelse og klikk deg inn på kapitlene som alt er publisert her.
Les om “For sent i tide”-føljetongen i innledningen til første kapittel her.
Det er ikke bare klimaendringer, naturtap, finanskriser, energimangel eller matmangel som kan føre til samfunnskollaps.
How Everything Can Collapse presenterer to modeller som beregner risikoen for kollaps i komplekse samfunn. Den ene er den viden kjente World3-modellen, som ble brukt til å skrive Limits to Growth.1 Den andre, mindre kjente modellen kalles HANDY.
HANDY-modellen skiller seg fra World3 ved at den regner inn samfunnsmessige forhold, i tillegg til naturressurser. HANDY står for Human and Nature Dynamics, og modellen viser hvordan menneskelige forhold og naturens grenser påvirker hverandre.
Merk at jeg forenkler kraftig i det følgende. Det viktige i denne sammenhengen er konklusjonene HANDY-modellen gir oss. Modellen beregner nemlig at utarming av naturressurser og stor økonomisk ulikhet med nødvendighet fører til samfunnskollaps.
Kombinasjonen av ressursutarming og økonomisk ulikhet viser seg altså å være giftig. Når ressurser utarmes, oppstår det raskt varselsignaler om kollaps. Problemet er at eliten, de som sitter med makten og tilgangen til ressursene, sjelden merker noe til varselsignalene. De lever jo i sus og dus. Livet smiler. De har ikke interesse av å endre på noe.
Mens millioner av mennesker verden over allerede lever i samfunn på randen av kollaps (eller som alt har kollapset), lever andre i ubegripelig rikdom. For de rike menneskene er verden fortsatt helt perfekt.
Krig, som i dag er mer aktuelt enn på mange årtier, er kanskje det mest ekstreme eksempelet på konsekvensene av HANDY-modellens prediksjoner. Jordklodens maktmenn investerer enorme summer i våpenproduksjon og militære operasjoner — og blir enda mer strytrike fordi aksjeporteføljene deres i det militærindustrielle komplekset skyter til værs — mens vanlige folk betaler med lidelse og ødelagte liv.2
Opprustningen som pågår nå, er katastrofal på flere måter.
Idet verdenssamfunnet allerede balanserer på kanten av klimaendringer som ikke kan reverseres, er det galskap å bruke fossile brensler på militærindustrien. Det er verdenshistoriens størst, og mest skjebnesvangre, sløseri. Vi sløser oss til undergang.
Poenget er at det er nettopp slik ulikheten fungerer, ifølge HANDY: De som sitter med makten og pengene, bryr seg ikke. De har jo alt å tjene på situasjonen. De kan ikke forestille seg at kollapsen noen gang vil nå dem. Myriader av mennesker akkumulerer kapital for dem døgnet rundt, uten selv å kunne komme ut av runddansen. Hvilket system kunne tjene dem bedre? Nedvekst? Statlig kontroll og styring? Skulle de betale kostnaden for all giften produktene deres spyr ut? Glem det!3
Ulike grader av kollaps vil ramme enkeltmennesker, men også forme en ny geopolitisk virkelighet. Historien viser at når ressurser som mat, vann og energi blir knappe, følger økte spenninger og konflikt. Det er dokumentert hvordan knapphet driver land og lokalbefolkninger inn i konflikt, noe vi ser i kampene om vann i Midtøsten og Nord-Afrika, og stormaktkonflikter rundt fossil energi og sjeldne mineraler.
Etter hvert som ressursene minsker, vil stormakter antagelig sikre ressurstilgangen på enda mer aggressivt vis. Dette øker risikoen for væpnede konflikter, flyktningstrømmer og destabilisering av stater. Geopolitiske maktskifter blir en sannsynlig konsekvens. Nasjoner som klarer å sikre egen mat- og energiproduksjon kan bli styrket relativt sett, mens nasjoner som er avhengige av import og global handel, mister innflytelse og stabilitet.4
Er vi dermed helt fortapt?
Nei. Flere steder begynner mennesker å organisere seg annerledes. Etter finanskrisen i 2008 opplevde Spania en betydelig økonomisk nedgang, noe som førte til økt arbeidsledighet og sosial uro. I denne konteksten begynte mange å søke alternative livsstiler basert på samarbeid, solidaritet og lokal selvforsyning. Dette resulterte i etableringen av flere økolandsbyer – såkalte ecoaldeas – hvor mennesker sammen skapte bærekraftige samfunn uavhengig av urettferdige økonomiske strukturer.
Å sikre en god fremtid på jorda er ifølge HANDY-modellen avhengig av en mye jevnere fordeling — mellom mennesker, stater, og på tvers av regioner — enn i dag.
I tide – hva kan vi gjøre?
Økonomisk ulikhet og økologisk utarming er den doble heliksen – DNA-et – i den raskt nedadgående spiralen vi befinner oss i. Og fellesskap er kuren.
👉 I Håndboken beskrives hvordan vi kan bryte mønsteret: gjennom deling av ressurser, lokal organisering, nye former for eierskap og beslutningsprosesser der alle har en stemme. Gjenbruk, felleshager og mikrosamvirker styrker samholdet og motvirker avmakt.
Se: «Motstandskraft: Motkraft, bærekraft, samkraft», «Kultur og sosial organisering: Limet i samfunnet» og «Overgangsperioden: Fra gårsdagens til morgendagens samfunn»
Idémyldring: Hva kan deles der du bor, som ingen trenger å eie alene?
Om prosjektet
For sent i tide: Fellesskap og omstilling i krisenes tid er resultatet av årevis med lesing, skriving og aktivisme, kort og godt forsøk på å forstå de enorme problemene vi står i.
Men det er også en bok om løsninger. Derfor består den av to deler:
– Hodeboken: om klima, natur, energi, sammenbrudd og systemisk sårbarhet.
– Håndboken: om motkraft, jord, fellesskap, lokal mat, lavteknologi og menneskelig styrke.
Jeg kommer til å publisere kapitlene med korte intervaller gjennom sommeren. Først får du sort realisme, deretter får du oppskriften på handlekraft, mening og fellesskap.
Heng på!
Neste post publiseres 13. juli:
Der kan du lese …
Kapittel 10: Økologisk overskridelse
Abonner på nyhetsbrevet, så får du de neste kapitlene rett i innboksen.
Hvis denne teksten traff deg – del den gjerne videre. Jeg er ikke på sosiale medier, så deling er den eneste måten denne digitale boka kan finne vei til flere.
Husk: Vi er ikke alene. Men vi har dårlig tid.
Forhåpentligvis er det ikke for sent å være ute i tide.
Ressurser i kapitlet:
Jacobsen, A. (2024). Nuclear war: A scenario. Torva.
Lex Fridman (Regissør). (2024, mars 22). Annie Jacobsen: Nuclear War, CIA, KGB, Aliens, Area 51, Roswell & Secrecy | Lex Fridman Podcast #420 [Videoopptak].
Klare, M. T. (2012). The Race for What’s Left: The Global Scramble for the World’s Last Resources (1st ed). Henry Holt & Company.
Dette kapitlet benytter i tillegg flere kilder som allerede er ført i tidligere kapitler.
World3-modellen beregnet – som mange vil vite – forbruket av ressurser innenfor et finitt arsenal, altså jorda, der business as usual-scenariet førte til kollaps i første halvdel av 2000-tallet. I innledningen heter det, i en herostratisk berømt formulering: «If the present growth trends in world population, industrialization, pollution, food production, and resource depletion continue unchanged, the limits to growth on this planet will be reached sometime within the next one hundred years. The most probable result will be a rather sudden and uncontrollable decline in both population and industrial capacity.»
Graham Turner, professor i fysikk ved universitetet i Melbourne, sammenlignet i 2008 og 2012 faktiske data fra de siste tiårene med prediksjonene i LtG. Han fant da at verden hadde utviklet seg i overenskomst med business-as-usual-scenariet. Tidsvinduet for å unngå kollaps var så å si lukket, var konklusjonen hans.
Dette er i overenskomst med konklusjonen til Dennis Meadows (hovedforfatter av LtG). På en forelesningsturné i 2011-12 sa Meadows, resignert over verdens respons på knipa vi står i: «Det er for sent for bærekraftig utvikling. Forbered dere på sjokk. Bygg små, motstandskraftige systemer så fort dere kan.»
Atomopprustning, som i dag diskuteres i fullt alvor, orker jeg ikke å skrive om. Det blir for dumt. Jeg nøyer meg med å referere hva Annie Jacobsen, forfatteren av Nuclear War – a Scenario svarte da Lex Friedman stilte henne det han kalte et «veldig mørkt spørsmål», nemlig hvor mange som vil dø dersom én interkontinental ballistisk missil med atomstridshode sendes mot USA, hvorpå USA svarer i tråd med doktrinen om gjensidig ødeleggelse, «mutual assured destruction», med det legendariske akronymet MAD. Annie Jacobsen svarte: «Da får du et veldig mørkt svar i retur. Svaret er fem milliarder mennesker.»
Dette er en snill tolkning av handlingsmønsteret til de superrike. En annen tolkning kan du se i dokumentaren The Grab fra 2022. Filmen følger et team av undersøkende journalister fra The Center for Investigative Reporting, ledet av Nate Halverson, mens de avdekker hvordan regjeringer, private investorer og leiesoldater arbeider for å sikre kontroll over mat- og vannressurser globalt. Disse aktørene posisjonerer seg for å dominere fremtidens maktstrukturer ved å kontrollere essensielle naturressurser, noe som potensielt kan forårsake betydelige sosiale og økonomiske konsekvenser for lokale befolkninger.
Jeg lar bevisst være å vise til de grelle eksemplene på hvordan disse mekanismene allerede har formet verden på måter vi ikke kunne se for oss for bare tre eller fem år siden. Hvis du tenker deg, er jeg sikker på at du kommer på en mengde skremmende eksempler selv.