Samfunnet vårt

Kan vi bygge små, bærekraftige lokalsamfunn?

I 2024 fordypet jeg meg i kollapsologien. Kollapsologi er en tverrfaglig forskningsgren som fra forskjellige perspektiver undersøker bærekraften i ulike, men sammenvevde samfunns- og natursystemer.

Konklusjonen av lesningen min er at det ikke ser lyst ut med tanke på å opprettholde den avanserte og ressurskrevende globale samfunnsordenen anno 2025.

Hvordan og hvorfor det globale samfunnet kan kollapse er imidlertid ikke temaet for denne posten.

Noen få ord må likevel til. Fordi for mange utløser bare ordet kollaps forferdelige bilder av vold, hungersnød og rykende ruiner, som er så ubehagelige at de ikke orker å forholde seg til temaet. Da er det viktig å huske på at mennesket har en tendens til å søke sammen i katastrofer.

Pablo Servigne og Raphael Stevens viser i How Everything Can Collapse til forskning på hvordan mennesker har oppført seg i reelle katastrofesituasjoner:

“When looking at the testimonies of survivors of the attacks of 11 September 2001, the bombings in London, train derailments, plane crashes, gas explosions or hurricanes, they all converge on the fact that the overwhelming majority of those involved remain calm, help each other and get organized. In fact, individuals seek security first and foremost, so they’re not inclined to violence and are unlikely to do wrong to their fellows.”

En viktig forskjell fra forskningen de viser til, er imidlertid at menneskets altruistiske tendens først og fremst viser seg i overraskende katastrofer av begrenset varighet. For å lokke frem menneskets godhet i fremtiden, må vi begynne å tenke på det nå. Vi må øve og organisere oss.

Servigne og Stevens skriver: “Preparing for catastrophe thus means weaving a web of connections around you.”

Under følger mine aller første notater til hva små, motstandsdyktige og selvforsørgende lokalsamfunn vil trenge av kunnskaper og ressurser. Det er min faste overbevisning at jo før vi begynner å tenke i disse banene, desto bedre.

Og hvem vet, med teknologien vi fortsatt kan ha til rådighet i fremtiden, vil dette kanskje bli enda bedre samfunn enn vi har i dag? Jeg drister meg til å håpe på det.

MERK: Å tenke i banene som jeg skisserer under, innebærer ikke et brudd med storsamfunnet. Det er et forsøk på å øke beredskapen og å øve seg på praktiske ferdigheter og kunnskaper og mellommenneskelige relasjoner som kan bli livsviktige raskere enn vi liker å tro det.

Motkraft, bærekraft, samkraft

Grunner til å knytte bånd og samarbeide i små samfunn er mange og sammensatte. De kan komme av nød, men ikke bare nød. En viktig årsak er også av gleden ved å strebe etter en bedre fremtid, med større tro på menneskets uforløste potensial.¹

I småsamfunnene skal vi bygge relasjoner før vi har blitt fiender. Det er mye enklere å bli frender i «fredstid», da kampen om ressursene er liten. Hvis vi kjenner hverandre idet nøden inntreffer, er det mer sannsynlig at vi vil hjelpe hverandre når det trengs.

Gode relasjoner er mye mer forpliktende enn avtaler. Det som får mennesker til å handle for det felles beste i nøden, er at de bryr seg om medmenneskene sine.

Vi vil den giftige mistenksomheten til livs. Vi ønsker at folk har øvd seg på å sette sine egne behov til side for fellesskapet, en naturlig evne som overfloden har utarmet i oss.

Vi trenger MYE kunnskap og MANGE ressurser. Alle bør sikte mot å bygge opp elementære kunnskaper og praktiske evner, vi må bli snekkere, rørleggere, bønder, skrotnisser, mångsysslare, omsorgspersoner, sjelesørgere og venner i nøden alle som én.

Alle vil også måtte utnytte eiendommene sine til matdyrking. Alle vil dessuten måtte investere i fornybar strømforsyning, i den grad de har råd. Det vil ikke være rom for å lene seg tilbake og forvente at fellesskapet ordner opp for deg. Samtidig vil fellesskapet måtte akseptere at evnene og ressursene i samfunnet varierer. Noen har kanskje mindre ressurser i utgangspunktet, kanskje de bor i en leilighet uten dyrkingsmuligheter, eller kan de være syke? Slik ønsker vi at samfunnet vårt skal være.

Det er i samfunnets interesse å vise medmenneskelighet og omtanke. Vi må øve oss på å bli de vi ønsker å være. Og ved å være de vi ønsker å være, skal vi redde oss selv.

Dette trenger vi av KUNNSKAP

• Elektrikere og ingeniører vil være en mangelvare. Mange av systemene som styrer husene våre (og andre ting vi er avhengig av) er komplett uforståelige for de fleste av oss. Vi bør derfor:

  • Unngå app-styring og digitale løsninger, men heller installere teknologi som er mest mulig mekanisk og «hackable», slik at vi kan fikse det selv (for eksempel solceller, vann, varme, m.m.: keep it simple)

  • Engasjere oss i en bytteøkonomi med elektrikere og ingeniører som bor i samme lokalsamfunn som oss, som vil motta andre ressurser (mat, vann, ved, osv.) i bytte mot hjelp til å holde livsviktige driftsystemer i gang.

• Alle er bønder. Vi må lære om og kurse hverandre i regenerativt hage- og jordbruk. Vi bør fra første stund øve oss på å dyrke og fordele egenprodusert mat i samfunnet vårt, og måle og registrere hvor mye vi klarer å produsere. Vi bør hele tiden vurdere hvordan vi kan øke produksjonen. Vi bør lage planer for hvem som dyrker hva, hvor det er best betingelser for hvilke vekster, med tanke på jordkvalitet, vanntilgang, osv. Vi betaler «tiende» til fellesskapet.

  • Vi må bygge felles jordkjellere til lagring av mat.

  • Personer med store hager (dyringsarealer), eventuelt bønder som stiller jorder til rådighet, vil motta arbeidskraft i bytte mot matoverskuddet fra jorda deres.

  • Vi må lage gjødsel av eget avfall.

  • Vi må forvalte egne frø- og knollbanker.

  • Vi må ha et særlig øye for hvordan medlemmene i samfunnet skal få nok proteiner å spise. Hvilke vekster er viktigst å dyrke?

  • Vi må vurdere om vi skal ha dyr. Kanskje til egg og melkeproduksjon?

• Kulturforvaltere og -utviklere. Når storsamfunnet endres, og småsamfunnet samtidig opprettes, vil det oppstå gnisninger. Alle vil stadig måtte oppdatere og utvikle tenkningen omkring hva de er med på, og ikke minst hvorfor de er med. Samfunnet vårt kan ikke være et rent ressursfellesskap, men må i minst like stor grad etablere rom for tenkning rundt hva som er viktig for menneskene i en verden i større eller mindre grad av kollaps. Det vil være et minste felles multiplum at fellesskapet er en størrelse alle ønsker å bidra til og utvikle.

  • Kulturforvalterne vil ha ansvar for å skape felles møteplasser, både for voksne og barn, for å tilby kulturelle arrangementer, og for å dokumentere utviklingen til samfunnet.

  • Når initiativet til å opprette samfunnet vårt blir tatt, er det viktig med allmøter, der man ser hvordan slike initiativer har utstilt seg andre steder, for eksempel via dokumentarfilmer og foredrag, og sammen blir enige om hvilke prinsipper som skal styre i vårt samfunn.²

  • Tradisjonell ideologi bør unngås. Man bør heller jobbe for å bli enige om praktiske kjøreregler og formål. Alle trenger ikke være venner, men alle må ha respekt for hverandre.

• Skole og barnepass. I en mer fremskreden kollaps kan man se for seg at skoler og barnehager forvitrer. Det er tenkelig at også skole og barnepass blir tjenester som samfunnet må tilby. Her kan man tenke seg rullering. Man vil også i fellesskap måtte enes om et relevant pensum for den nye tiden.

• Helse- og omsorgspersoner for gamle og syke. Personer med medisinsk kompetanse og omsorgsevne vil være viktig i samfunnet vårt. Alle vil måtte være innstilt på å hjelpe svake og syke. Ingen i samfunnet vårt skal “ofres”.

  • Hvilke medisiner MÅ samfunnet ha? Ressurser settes av til felles innkjøp.

• Byråkrati. Et minimum av byråkrati vil være nødvendig, for å føre regnskap som kan forsikre innbyggerne om at byrder og goder fordeles etter gode prinsipper, ikke nødvendigvis alltid likt, med etter gode overveielser og overgripende idealer.

Dette trenger vi av RESSURSER

I tett bebygde boområder vil ressursknappheten være stor. Et viktig formål for små lokale samfunn er å utnytte ressursene så godt det lar seg gjøre.

Vi vil alltid ønske å være mest mulig selvforsynt, for selv om det ikke er nødvendig i dag, viser kollapsologien at vi raskere enn vi liker å forestille oss, kan befinne oss i en dødelig ressursknapphet.

I opprettelsen av små, selvforsørgende samfunn er det viktig å unngå en logikk der de som fra før eier mest, også skal få mest. De som har størst eiendom og mest ressurser per i dag, må være innforstått med at det lille samfunnet også er en forsikring for dem selv. I vårt samfunn skal alle få nok til at de klarer seg, og ingen skal plyndre og stjele.

• Jord. Alle hager vil for en stor del brukes til dyrking. Dårlig jord vil først dyrkes opp med jordforbedrende planter. Vi vil gradvis øke produksjonsmengden, og de første årene være i forskningsmodus. Hvor mye klarer vi å dyrke? Hvor er jorden best? Hvor vokser hvilke planter godt? Naboer med tilstøtende hager oppfordres til å rive gjerdene og lage større, sammenhengende åkerlapper mellom husene.

• Vann. Alle vil som et minimum samle regnvann til vanning. Mange vil også måtte lage brønner, enten overflatiske brønner, eller grunnvannsbrønner. Elektriske pumper må kompletteres med manuelle pumper, i tilfelle strømbrudd.

  • Eiendommer med brønner vil være vannstasjoner for de som ikke har brønn.

• Ved. Fyringsved vil være et knapphetsgode. Det lille samfunnet vil søke å alliere seg med bønder med skog, eller få tillatelse til å drive skog av myndighetene. Samfunnet vårt vil gi gjenytelser for fyringsveden det henter ut, og hjelpe til med å røkte skogen. Vi vil aldri ta ut mer ved enn skogen klarer å reprodusere.

• Strøm. Alle husstander må ha minst én fornybar strømkilde. Man bør unngå systemer som styres med app. Mekaniske brytere er å foretrekke.

• Gjenvinning av byggematerialer og andre materialer. Ingen metaller, byggematerialer eller andre ressurser kastes. Alt samles i et felles depot, der en gruppe av kyndige vurderer hva som kan gjenbrukes og hva som skal kastes.

Noen siste merknader. Selv om man vil måtte bidra med mye i det lille samfunnet vårt, er det viktig at privatlivets fred respekteres. Du skal få være i fred i huset eller leiligheten din. For meg føles det er avgjørende for at jeg kan være med på noe sånt.

Det er også viktig å være åpen for å inkludere nye “medborgere” hele tiden. Det lille samfunn vi vil skape vil i begynnelsen kanskje bestå av noen spredte venner eller liketenkende, på eiendommer som ikke ligger i umiddelbar nærhet til hverandre.

Dersom de første borgerne klarer å spre “kulturen” på åpne arrangementer og også snakker sammen i gatene, kan det blir interessant for stadig flere å være med, særlig ettersom kriseforståelsen øker. Det skal være lett å komme inn i folden, og vi vil gjerne tette de åpne feltene mellom eiendommene som er med. Jo tettere, desto bedre.

Vi kan imidlertid ikke forvente den samme kriseforståelsen hos alle, og det må være rom for å være med i initiativet av andre grunner enn at man frykter en samfunnskollaps - kanskje simpelthen fordi man savner fellesskap og fellesarenaer.

Sist, men ikke minst: Denne posten må ikke forstås som en komplett liste, men et første utspill til bearbeiding. Vi vil trenge mye mer kunnskap og ressurser enn dette.

***

Dette er mine første tanker, krotet ned på en time en fredag morgen. Kommenter gjerne, eller send ytterligere forslag på e-post, hvis du ikke vil kommentere i feeden.

1. Hvis du vil undersøke kollapsologien selv - eller tviler på om kollaps er verdt å bry seg med - kan du begynne med How Everything Can Collapse - A Manual for Our Times av Pablo Servigne og Raphael Stevens, eller podkasten The Great Simplification med Nate Hagens. Disse vil vise deg videre til andre bøker og tenkere du kan oppsøke.

2. Man kan for eksempel studere The Transition Handbook av Rob Hopkins.