Solid og forutsigbar panikk

Med utlysningen av 92 NYE olje- og gassblokker i den nye TFO-runden, er det offisielt: Norsk politikk er fra nå av at mirakler, ikke våre egne valg, skal redde oss fra klimaendringene.

Tilfeldighetene ville ha det til at jeg for noen uker siden så gjennom sakene jeg hadde skrevet om fossil-Norge og klimaendringene for litt over 10 år siden. Blant dem var et innlegg om at selskapet som den gangen het Statoil hadde gjort funn i Barentshavet. Innlegget mitt handlet om navnene Statoil ga reservoarene: Drivis, Havis og Skrugard.

Jeg sammenlignet navnene med newspeak, det berømte språket fra George Orwells fremtidsroman 1984. I newspeak betyr ord det motsatte av hva man forventer at de betyr. Mest kjent er slagordet War is peace.

Hvor er vi om 15 år?

Kan hende har kloke hoder siden den gang sett det absurde i navnepraksisen. (Har jeg nevnt Snøhvit?) Skrugard har i hvert fall byttet navn til Johan Castberg, og sammen med Drivis og Havis utgjør feltet grunnlaget for beslutningen om å bygge Johan Castberg-anlegget, som etter planen skal åpne for drift i 2024. Utlysningen av lisensene var i 20. konsesjonsrunde i 2008. Femten år har gått mellom utlysning og drift.

Disse femten årene slo grelt mot meg, da jeg i går leste regjeringens pressemelding om utvidelsen av det såkalte TFO-området med 92 nye blokker i Barentshavet. (Jeg skal ikke gå inn på diskusjonene om sårbare områder her, selv om også det er relevant.)

15 år tok det altså fra området der Drivis ble funnet ble lyst ut til plattformene (antagelig) er oppe og går. Dersom vi skal legge den samme tidslinjen til grunn, kan vi se for oss at de eventuelle olje- og gassplattformene som kan komme ut av gårsdagens utlysning, vil stå klare for utvinning i 2038. Det er tolv år før verden i ifølge IEA må ha nådd netto null utslipp. I IPPC-rapporten som kom tidligere i år kreves det enorme fall i klimagassutslippene allerede før 2030.

IPPC skriver: «There is a rapidly closing window of opportunity to secure a liveable and sustainable future for all».

Konklusjonen av gårsdagens utlysning må bli at Norge nå har brutt med Paris-avtalen.

Enten det, eller at norsk politikk fra nå av offisielt er å håpe på mirakler.

Månelanding eller mageplask?

Men antagelig vil vi tvert imot få det evinnelige svaret om at vi er i rute med å nå klimamålene og at teknologi er løsningen. CCS (carbon capture and storage) er gjengangeren i fossilkretser. I Norge har vi hatt gjentatte eksesser innenfor feltet, med Stoltenbergs månelanding på Mongstad – eller mageplask – som den best kjente.

Er det overhodet noe hold i dette? Ikke som monner. For bare en måned siden ble Oslo kommunes prestisjeprosjekt, karbonfangstanlegget på Klemetsrud, lagt på is på ubestemt tid. Ennå er vi ikke i nærheten av en teknologi som kan bøte på problemet.

Vår eneste mulighet for å nå Parisavtalen er å senke utslippene dramatisk NÅ.

Det er typisk norsk å være best – i dobbeltmoral

Norske politikere er blindet av oljehistorien og den sløvende velstanden den har medført. Det er kanskje ikke rart at fossilbransjen er en hellig ku ingen våger å røre her i landet. Vi har gått fra å være en av Europas fattigstater til et av verdens mest vellykkede land, både i politisk og økonomisk henseende, i løpet av hundre år.

Men grunnen til denne utviklingen – olje og gass – kan også bli årsaken til kaos og elendighet. En ting er klimakatastrofer som vil komme på løpende bånd. En annen sak er at Norge kan bli en paria ingen andre land vil ha med å gjøre.

Det er ikke umulig at Norge kan bli saksøkt av land som lider under klimaendringene, siden vi har beriket oss på deres bekostning. Å late som om vi ikke visste om konsekvensene utvinning av olje og gass ville få etterslektene, og fattige mennesker her og nå, kommer vi ikke langt med. Bevisene tårner seg opp på alle bauger og kanter.

Stadig flere stiller dessuten spørsmål ved hvor lenge Norge kan spille på to hester. Hvor mange flere år kan Norge ankomme FNs klimatoppmøter med dresskledde delegasjoner, med ønsker om det beste – mens vi fortsetter å tjene oss søkkrike på status quo?

Danmark har bedt Norge sette sluttstrek for ny oljeleting for flere år siden.

Men i Norge er det en større sak når en frustrert klimaaktivist kaster maling på Monolitten, enn når staten utvider livsfarlig olje- og gassvirksomhet på ubestemt tid.

Gårsdagens TFO-utlysning medførte kun noen notiser her og der.

Hvor mange fantasillioner?

Det virkelig utrolige er at det heller ikke er sikkert at vi vil tjene særlig mye på kriminaliteten vi utøver mot fremtiden. Trolig deler vi ut oljefelt mest av gammel vane, ikke fordi kalkylen tilsier at vi dermed kan kjøpe oss eiendom på New Zealand når krisen inntreffer, slik Silicon Valley-mogulene driver med.

Investeringer i Johan Castberg-feltet var frem til 2020 på 40 575 millioner kroner. Investeringene fra 2021 og fremover er anslått til å bli på 23 150 millioner kroner. Det har allerede vært spekulasjoner på om feltet overhodet kommer til å bli lønnsomt.

Berit Kristoffersen ved UiT mener staten i Barentshavet subsidierer ulønnsom oljevirksomhet. Sigmund Hanslien, tidligere letesjef i Equinor, skrev følgende i en kronikk om planene om å utvide TFO-området mot nordvest: «Forslaget om økt oljeleting i Barentshavet er et veddemål på at vi ikke når klimamålene.»

Den norske staten tar ufattelig høy økonomisk risiko ved olje- og gassleting. 78 prosent av leteutgiftene blir refusert av norske skattebetalere. Det til tross for at Equinor, Shell og BP ikke akkurat står i kø på fattighuset.

Årsak? Historien har vist at vi får igjen i fullt monn når utvinningen begynner.

Det er dette norske politikere ikke har fantasi til å forestille seg at ikke kan fortsette – selv om verden allerede står på randen av klimakatastrofe.

Har ikke Norges olje- og energiminister Terje Aasland lest om tørken i Sør-Europa, der mat- og vannmangel virker som et plausibelt scenario allerede i sommer?

Vet han ikke at verdenshavene i 2023 har hatt et skremmende hopp i temperatur, slik at det forventes voldsomme herjeringer når værfenomenet El Niño setter inn, forsterket med kryptonitt av klimaendringer?

Har han ikke lest artikkelen om hvordan havstrømmene rundt Antarktis er i hurtig endring?

Jeg kunne ha fortsatt. Og fortsatt. Og fortsatt.

Newspeak på repeat

I TFO-utlysningen regjeringen sendte ut 10. mai, nesten tigger regjeringen oljeselskapene om å stille opp og lete etter mer olje- og gass. Olje og energiministeren sier: «Jeg har nå en klar forventning om at de mest sentrale selskapene i Barentshavet er sitt samfunnsansvar bevisst.»

Hvorfor er han så spak? Er det fordi han innerst inne vet hvor håpløst det hele er?

Var det sikker gevinst i dette, ville vel oljeselskapene logre ved døra til ministerens kontor?

Snart er det bare norske politikere som fortsatt innbiller seg at det er store summer å tjene på olje og gass langt inn i klimakrisens sene fase.

Begrepet newspeak ringer i ørene så jeg nesten blir svimmel når jeg leser videre i pressemeldingen.

For hva mener ministeren med modne områder? Er det blåbær og multer vi snakker om? En mer sannferdig bruk av ordet ville være å si at norsk petroleumspolitikk er moden for skraphaugen.

TFO er et akronym for Tildeling i Forhåndsdefinerte Områder. Noen må hjelpe meg å forstå hvordan man kan legge nye områder inn i forhåndsdefinerte områder? Finnes det en egen liste der halvmodne områder nomineres, for siden å bli med i de modne og forhåndsdefinertes gode selskap?

Poenget med TFO-ordningen var å sikre forutsigbarhet. Slik burde vi ha kunnet beregne oljealderens slutt: Når alle de forhåndsdefinerte områdene var delt ut. Å legge inn nye områder er det motsatte av forutsigbar og gjennomtenkt politikk. Det minner mer om panikk.

«Årlig tildeling av leteareal er en del av de gode, forutsigbare og stabile rammevilkårene vi har i Norge», heter det i pressemeldingen. Men det man legger opp til er det motsatte av stabilitet og gode rammevilkår, siden det blir en stadig større avgrunn mellom petroleumspolitikken og de biofysiske realitetene her på jorda.

Før eller siden smeller det, og resultatet vil være ytterst ustabilt og uforutsigbart.

Norsk petroleumspolitikk er økonomisk panikk, for å si det på newspeak.

Å skyte ufo med sprettert

Norge har i flere tiår insistert på at våre fossile brensler er «renere» enn andre lands fossile brensler. Iveren har vært stor etter å etablere denne «grunnplanken» i debatten om norsk olje og gass, slik Anne Karin Sæther skriver om i den fremragende boka «De beste intensjoner».

Analysebyrået Rystad Energy skrev i fjor en rapport på bestilling fra Olje- og energidepartementet. De kom frem til at myndighetene burde fortsette å utvinne norsk olje og gass (Rystad Energy er, forståelig nok, oljebransjens favorittbyrå).

Vista Analyse fikk imidlertid det samme oppdraget fra blant andre Greenpeace, WWF og Naturvernforbundet, og kom til motsatt konklusjon: Etter deres beregninger forverrer også norsk olje og gass til klimaendringer - utrolig nok!

Hvor marginal denne diskusjonen om norsk og olje og gass er renere eller skitnere enn annen olje og gass, sier mye om desperasjonen etter å beholde status quo i det politiske Norge.  

Med klimakrisens enorme proporsjoner i bakhodet, der konsentrasjonene av klimagasser i atmosfæren er langt over hva de noen gang har vært i mennesketens historie, blir det å debattere om norsk olje og gass er ren eller skitten som å skyte – ikke spurv med kanoner, men ufoer med sprettert.

Her i Norge har vi havnet i den absurde situasjonen at vårt beste håp er at oljeselskapene selv bestemmer seg for å avslutte det norske oljeeventyret.

For selv om olje- og energiministeren kaster penger etter dem, er det ikke fortjeneste i det.

Det er det jeg kaller solid og forutsigbar panikk!