Mønstrenes bok
"Mønstrenes bok" er et essay om kollapsologi og et fremtidsdikt bygd over lesten til "I Ching, forandringenes bok".
Tilfeldighetene ville ha det til at dattera mi kjøpte Ian McEwans siste bok, What We Can Know, i bursdagsgave til meg samtidig som Mønstrenes bok, den nye boka jeg har skrevet, var på vei til meg i posten.
What We Can Know er en bok som umiddelbart begynte å sitre i meg, der jeg, etter at familien hadde sunget bursdagssangen, leste de første sidene, med puta i ryggen i senga. Åpenbart godt tenkt. Godt skrevet. Jeg var i hendene til en mester.
Ian McEwans mesterskap var i seg selv nok til å krølle dyna under føttene og bli i senga på min 48. fødselsdag. Men mens jeg leste forsto jeg gradvis – og til slutt i et rykk – at What We Can Know er et slags speil for mitt eget skriveprosjekt, 2023-2030.1
Handlingen i What We Can Know er lagt til 2119. Fortellingen handler om litteraturviteren Tom Metcalfe, som i arkivstudiene sine jakter på sonettekransen som poeten Francis Blundy ga i gave til kona Vivien i 2014. Sonettene var skrevet på pergament, og de ble kun lest opp én gang: i fødselsdagsselskapet til Vivien.
I bokas nåtid lever diktet videre som myte. Det finnes uendelige mengder data i arkivene: internettlogger, sosiale medier, e-poster, brev, og så videre. Men selve sonettekransen er et vakuum, et tomrom som kan fylles med ideer og mening.
Det var flere ting som fascinerte meg ved tankegodset i romanen. For det første det nesten skinnende håpet ved tanken på at humaniora - interessen for tekst, kunst og litteratur - hadde overlevd katastrofene som hadde utspilt seg mellom 2014 og 2119.
De britiske øyer var delvis sunket, med en mengde nye sund og havner. Det hadde vært en atomkrig, der et interkontinentalt ballistisk missil var kommet ut av kurs og hadde landet nord i Atlanterhavet, hvorpå gigantiske tsunamier sveipet vekk mesteparten av infrastruktur og samfunnsliv på det europeiske kontinentet. Gjennomsnittlig levealder for Tom Metcalfe og hans samtidige hadde falt til 64 år. I Amerika måtte man betale beskyttelsespenger til krigsherrer for å kunne overleve.
Kaoset som fulgte i kjølvannet av klimaendringer og naturtap, fikk tilnavnet “the Derangement”, som må være Ian McEwans hilsen til Amitav Ghosh’ fantastiske bok.
Likevel fantes det altså fremdeles professorer (og studenter) i litteratur, og menneskehetens kunnskap var samlet i arkiver tilgjengelige for allmennheten!2
I lesningen ble jeg også tiltrukket av den mystiske sonettekransen.
Tanken på at en så anakronistisk form som sonettekransen skulle bli det fremtidens litteraturforskere jaktet på fra vår tid - der stringens ikke er tidens tegn - føles ironisk på en lett og morsom, men samtidig sann måte: Vi vet aldri hva som blir stående igjen.
Ikke nok med det. Jeg balet selv med sonetteformen da jeg skrev syklusen Planetens tålegrenser, der jeg utnyttet det regelbundne og anakronistiske som et speil for vår tid.
Mens Tom Metcalfe studerer kildene og gjenforteller historien om “the Second Immortal Dinner” - fødselsdagen til Vivien der Blundy leste opp sonettekransen - forteller han samtidig i drypp om utviklingen av samfunnet, akademia og verden.
I akademia, der Tom Metcalfe altså jobber, tar naturvitenskapene og teknologiutvikling nesten alle ressursene. Bare smuler blir igjen til humaniora. «But historically, these leftovers are almost sufficient, and we do not cost much anyways.»
Det var her, i kapittel 9, parallellen til mitt eget skriveprosjekt ble artikulert klart og tydelig for meg. Den stigende gjenkjennelsen jeg hadde følt på, men også fremmedheten i det lyset Ian McEwan tross alt slapp inn i prosaen sin, ble eksplisitt.
I Ian McEwans fortelling er Tom Metcalfe en slags oppkomling i litteraturvitenskapen, idet han har kjempet frem et helt eget forskningsfelt, “90-30”.
Mens de eldre professorene enten fokuserte på eldre litteratur, det vil si litteraturen vi også i dag anser for høyverdig (hele den vestlige kanon fra Shakespeare til de store modernistene), eller den nye store litteraturen som hadde oppstått etter at Den Store Oversvømmelsen og “the Derangement” var åpenbar for alle («The finest literature belonged to the 2050s and 60s as Mabel Fisk established her ascendance»), ville Metcalfe studere litteraturen som ble skrevet i de ville, idiotiske og energiske tiårene mellom 1990 og 2030, da menneskene kjente til kursen de var på, men ikke endret den.
Om menneskene i perioden 1990-2030, hans spesialområde, resonnerer Metcalfe:
What brilliant invention and bone-headed greed. What music, what tasteless art, what wild breaks and sense of humour: people flying 2,000 miles for a one-week holiday; buildings that touched the cloud base; razing ancient forests to make paper to wipe their backsides. But they also spelled out the human genome, invented the internet, made a start on Al and placed a beautiful golden telescope a million miles out in space. (...) They were big and brave, superb scholars and scientists, musicians, actors and athletes, and they were idiots who were throwing it all away, even as their high culture lamented or roared in pain. We thrill in horror at their feistiness. They were loud, hungry, reckless and free.
I What We Can Know studerer Ian McEwan årene frem til 2030 fra fremtidens perspektiv. Han ser vår tid med ettertidens kunnskap om hva vi visste og ikke visste. Hva vi gjorde og ikke gjorde.
Jeg, på min side, skriver fra innsiden av denne perioden.
Som fange i et labyrintisk og marerittaktig panoptikon ser jeg flimrende skyggespill, muligheter og umuligheter, lysglimt og blysøkker, samtidig som jeg leser uhyre overbevisende rapporter om ressursutarming, klimaendringer, naturtap, m.m.
Slik er bøkene i 2023-2030 levnetsbeskrivelser, litterære rapporter, forvirrede apologier fra en som levde i perioden Tom Metcalfe studerer. Jeg er av disse som «(...) watched amazed as the decades sped by and the Derangement gathered pace, the weapons proliferated and they did little, even as they knew what was coming and what was needed.»
Bøkene i 2023-2030 observerer og kontemplerer over – ikke minst føler på – hvordan verden raser sammen, mens vi på ingen måte handler i tråd med knipa vi står i. Det er bøker som går i dialog med den lange litteraturhistorien og forsøker å se vår tid via perspektiver og erfaringer hentet fra andre tider, der alt ikke kunne løses med en bankoverføring eller et tastetrykk. Det er et forsøk på å trenge gjennom nå-ets tåke.
Den bobla jeg og du og alle vi andre lever i, som Tom Metcalfe studerer fra utsiden.
I følgeteksten til Mønstrenes bok skriver forlaget:
Mønstrenes bok består av to deler, en binær form som hele verket sirkler rundt, i både liten og stor skala. Første del, «Mønsterboken», rommer 64 dikt som i antall og form følger I Ching – en orakelbok fra kinesisk bronsealder. Andre del, prosateksten «Tredjepersons historiografi», handler om norsk-franske Antoine og hans dype bekymring for – og erkjennelse av – at det komplekse samfunnet vi lever i snart vil kollapse: Krig. Forurensning. Brann. Flom. Vannmangel. Hungersnød. Børskrakk. Befolkningskollaps. Peak olje. Peak fosfor. Peak mineraler og sjeldne jordarter. En dag skal Antoine våkne i en helt ny tidsregning. Men når?
Mønstrenes bok er et oppriktig forsøk på en annerledes, men samtidig urgammel lesning av verden og relasjonen vår til den. Boka er skrevet med håp om å åpne opp for å se fortiden som fremtidens speil, for å – inn til beinet – erfare oss selv i den evige gammelnye relasjonen med kloden, vår mor, gjemt i magen på det store verdensrommet.
Jeg nøyer meg med det.
Andre bøker i 2023-2030:
For sent i tide: Hånd- og hodebok for omstilling og fellesskap i krisenes tid.
Les med velvilje! Jeg sidestiller ikke kvaliteten på bøkene, på ingen måte. McEwan er i en annen liga enn meg, men elskere har jo fra tid til annen klart å sjekke «above their league».
Her kan jeg bemerke at i et intervju med Nate Hagens i The Great Simplification, svarte økonomen Steve Keen, idet han ble spurt hva han var mest redd for at vi skulle miste i tiårene som skal komme: Vitenskapen. Den samlede kunnskapen menneskeheten har opparbeidet seg gjennom historien. Det er vel heller dette verdensbildet, denne framtidsfrykten jeg har tillatt meg å dykke ned i i Mønstrenes bok.