Bokanbefaling: The Great Derangement

The Great Derangement av Amitav Ghosh er en av de mest opplysende (!) bøkene jeg har lest på lenge.

I mange år, og med stadig sterkere intensitet, har jeg følt at litteraturens verktøykasse ikke passer overens med globale katastrofer som klimakrise og naturtap. Å skrive realistiske romaner som samtidig prøver å utforske denne historisk usette tiden, føles som å prøve slå inn en skrue med hammer, eller motsatt, og i mer tilsvarende størrelses- og maktforhold: å forsøke å sage over en jernbjelke med en lakkpensel.

Derfor ble jeg spent da jeg tidlig i The Great Derangement (2016) leste:

I have come to recognize that the challenges that climate change poses for the contemporary writer (…) derive ultimately from the grid of literary forms and conventions that came to shape the narrative imagination in precisely that period when the accumulation of carbon in the atmosphere was rewriting the destiny of the earth.

For ordens skyld, la meg gjøre rede for hvorfor jeg skaffet meg denne boka. Årsaken er nemlig en forfatter som har gjort et utrettelig arbeid for å utvide refleksjonsrommet for krisene vi står i, det skumle som eser rundt oss i tiden vi lever i.

Jeg snakker om Anders Dunker. Dunker deltok på Møllebyen litteraturfestival i august i år, i en paneldebatt med Arne Johan Vetlesen og Audun Lindholm. Den lille festivalens intime karakter gjorde at det var mulig å snakke sammen på kryss og tvers, og jeg snakket en hel del med Anders, og kjøpte den nye boka hans, Ukjent territorium.

I Ukjent territorium - som herved også anbefales - intervjuer Dunker personer som fra forskjellige kanter jobber med klima og natur. Deriblant forfatteren Amitav Ghosh.

The Great Derangement beskriver Dunker som et sakprosa-mesterverk som “diskuterer (…) problemet med å representere klimaendringer i realistisk fiksjonslitteratur og i kulturen som sådan.”

Dermed var det avgjort. Det var på tide å lese Amitav Ghosh.

Tittelen The Great Derangement spiller selvsagt på epoken og idétradisjonen vi kaller The Great Enlightenment - opplysningstiden - som vi er så stolte av her i Vesten.

Andre kaller denne perioden og årene frem til vår tid for The Great Acceleration, et begrep også Ghosh bruker. Det er i disse hundreårene bruken av fossile brennstoffer har endret verdens gang.

I disse hundreårene har vi skapt vår egen skjebne, så å si.

Ghosh viser hvordan romanen har blitt preget av opplysningstidens blindhet i den grad at romanen i dag ikke kan behandle virkeligheten vi står i. Årsaken er at romanens fortellemåter ble preget av den nye vitenskapens ideer om analyse og kausalitet, samtidig som den ble knyttet til borgerskapets sfære.

En roman av i dag må derfor knyttes til hjemmets sfære, og handlingen må følge en gradert rekke av kausale forbindelser. Den seriøse romanen har ikke rom for brå katastrofer - sjokkerende hendelser - slik vi i dag står overfor i den virkelige verden, noe som speiles i munnhellet: “Hadde du lest det i en roman, ville du ikke trodd det.”

Ghosh finner ideologien bak den moderne romanen ufrivillig formulert i en anmeldelse John Updike skrev av Cities of Salt av Abdul Rahman Munif.

Updike skrev:

It is unfortunate, given the epic potential of his topic, that Mr. Munif . . . appears to be . . . insufficiently Westernized to produce a narrative that feels much like what we call a novel. (…) There is almost none of that sense of individual moral adventure (…) which since ‘Don Quixote’ and ‘Robinson Crusoe,’ has distinguished the novel from the fable and the chronicle.

Den moderne romanen handler altså om “individual moral adventure.”

Ghosh analyse av de enorme implikasjonene av disse to ordene, gir nye perspektiver.¹ Individfokuset er selvsagt problematisk, men ikke helt ukjent. Måten Ghosh problematiserer begrepet moral på, var derimot øyeåpnende for meg. Han setter moral i sammenheng med protestantisk kristendom, og viser at måten vi knytter moral til klimaendringene, samtidig gjør dem til et spørsmål om hvordan vi stiller oss til dem, ikke hva vi faktisk gjør. Dermed gjør klimademonstranter seg til et lett bytte for klimaskeptikere og ytre høyre, som lett kan avfeie dem som “moralske posører”. ²

For the body politic, the vision of politics as moral journey has also had the consequence of creating an ever-growing divergence between a public sphere of political performance and the realm of actual governance: the latter is now controlled by largely invisible establishments that are guided by imperatives of their own.

Det er vanskelig å ikke tenke på den norske staten når man leser sitatet over. I Norge produserer vi offentlige utredninger som ber staten stoppe oljeletingen, vi diskuterer klimaforskning opp og ned in mente, samtidig som det stadig deles ut nye letelisenser.

For å underbygge argumentet, viser Ghosh til de enorme demonstrasjonene verden over i forkant av Irak-krigen som et eksempel på hvor lite gjennomslag den moralske politiske aktiviteten faktisk har - krig ble det jo! - og hevder at det er enda verre i dag:

Citicens no longer seriously expect … that politicians will really represent their interests and implement their demands.

Ghosh skriver også om kapitalisme, som han kobler med imperialisme, idet han hevder at imperialismen forklarer klimaproblemene minst like godt som kapitalismen.

Under ethvert COP - og alle andre forhandlinger om klima - ligger den imperialistiske arven. Men spørsmålet om klimarettferdighet er i bunn og grunn uløselig. Skal Asia utvikle seg via fossile brensler, blir det samtidig deres egen bane. Men Vesten vil heller ikke redusere eget forbruk, siden det ville underminere deres politiske makt.³

Ghosh mener at hele nøkkelen til å løse klimakrisa ligger i Asia. Den ene årsaken er at det først var da Asia begynte å ta del i karbonøkonomien på 80-tallet at klimaendringene for alvor skjøt fart.

I et fascinerende parti skriver han om hvordan Gandhis store prosjekt nettopp var å forhindre at India skulle forblindes og sluke av den industrielle og naturblinde gradigheten til de tidligere kolonisatorene.

Ghosh siterer følgende berømte utsagn av Gandhi:

God forbid that India should ever take to industrialism after the manner of the West. If an entire nation of 300 millions [sic] took to similar economic exploitation, it would strip the world bare like locusts.

Den andre årsaken til at Asia for alvor må med i samtalen om klima, er at skadene, døden og smerten klimaendringene vil medføre i Asia, er ubærelige.

(…) the population of Tuvalu is less than ten thousand while the partial inundation of just one island in Bangladesh—Bhola island—has led to the displacement of more than half a million people.

Måten Vesten forholder seg til hordene av flyktninger som er nødt til å komme, er allerede altfor velkjent. Så å si alle vestlige land er godt i gang med å implementere “the politics of the armed lifeboat”, hvilket vil si: “preparations for open-ended counter-insurgency, militarized borders, [and] aggressive anti-immigrant policing.

Jeg lærte meg viktige lekser da jeg leste boka, og siden dette ikke skal være et langt litterært essay, men en kort (?) anbefaling, nevner jeg raskt et par til slutt:

• Overgangen fra kull til olje var ikke tilfeldig. Det var en villet utvikling som kom av at kullarbeiderne hadde vist sin politiske kraft i streiker og demonstrasjoner. Men olje er mindre arbeidsintensivt, så ved å gå over til olje, ble fossil energi løst fra den politiske sfæren. Ghosh siterer Roy Scranton: “No matter how many people take to the streets in massive marches, they cannot put their hands on the real flows of power because they do not help to produce it. They only consume.” Høres det konspirativt ut? Ghosh belegger det godt, idet han skriver om hvordan Churchill ville bruke olje for å løse problemene med streikende kullarbeidere i 1910 og -20-årene, og at Marshall-planen vred forbruket mot olje, noe historikeren Timothy Mitchell forklarer slik: “The corporatised democracy of postwar Western Europe was to be built on this reorganisation of energy flows.”

• Opplysningstiden var ikke var noe særfenomen i Vesten. Mange begynner vel å bli oppmerksomme på at “unikheten” vi i Vesten har blitt innprentet med ikke er annet enn nettopp ideologi, men Ghosh kommer med veldig spennende eksempler på hvor feil det er: “It is now known that the Kerala School of Mathematics anticipated the work of “Gregory, Newton and Leibniz by at least 250 years.” Et annet eksempel er Descartes banebrytende tanker: “So rapid was the circulation of philosophical ideas that Muslim, Jain, and Hindu philosophers were familiar with the ideas of Descartes within “ten years after his death.”

Da gjenstår bare å ønske god lesning på denne underlig varme septemberdagen.

1. Her må det raskt legges til at Ghosh ikke går i fellen å kategorisere absolutt. Han nevner flere eksempler på forfattere han mener har klart å skrive romaner som er på høyde med vår tid, for eksempel Atwood, Kingsolver, Lessing, MacCarthy, T. C. Boyle, “but even if [the list] were to be expanded a hundredfold or more, it would remain true, I think, that the literary mainstream, even as it was becoming more engagé on many fronts, remained just as unaware of the crisis on our doorstep as the population at large.”

2. Da jeg leste dette, kom jeg på at jeg hadde lest lignende tanker tidligere, fra et annet perspektiv, i en bok av Elizabeth Kolbert, der hun intervjuet ingeniøren Klaus Lackner. Han mente det moralske sporet hadde forhindret enhver praktisk løsning på klimaproblemet, og brukte kloakk som eksempel. Hvis vi skulle skammet oss over avføringen vår, heller enn å forsøke å finne praktiske løsninger på problemet, ville kloakken fremdeles ha rent i gatene.

3. Det er skremmende å lese om hvordan militæret i USA er den eneste grenen av offentlig forvaltning som har tatt klimaendringer på fullt alvor, nettopp på grunn av sikkerhetsrisikoen de utgjør. Fossilpolitikken er grunnlaget for de mektiges makt, og derfor er status quo å foretrekke, fremfor en utjevning av ressurser - som ville bety mindre makt.