Kretskort - ny bok i trykken
Kretskort - ny bok i trykken
I dag sender jeg diktboka Kretskort i trykken. Samtidig spør jeg meg hvor jeg står etter fjorårets bokbransjedebatt. Hva er status?
I 2014 ga jeg ut Hva var det hun sa? sammen med Rune Markhus, en illustrert diktbok bygd på langdiktet Alfabet (1981) av Inger Christensen. Hva var det hun sa? har siden blitt en gjenganger på universitetskurs, i økokritiske forskningsartikler, og i den offentlige samtalen om klimalitteratur.
Les mer om Hva var det hun sa? på Audiatur
I Kretskort vender jeg tilbake til metoden fra Hva var det hun sa?, men denne gangen med en annen favoritt under lupen, Indre krets (1999) av Arne Ruste. Med Kretskort vil jeg formidle Indre krets til nye lesere, men også undersøke hvordan forståelsen av miljø, dyreliv og samfunn har endret seg fra den gangen boka ble gitt ut, og til nå.
Som forfatter og menneske er jeg inne i en periode der naturtilstanden, med klimakatastrofe, tap av artsmangfold, økonomiens herjinger med ressursgrunnlaget, føles umulig å overse - og dermed også umulig å ikke forvalte i litteraturen jeg skriver.
Å skrive i dialog med forfattere som arbeider i de samme tematiske nedslagsfeltene blir en trøst, men også en måte å overraske meg selv på, i tillegg til at det gir et klart rammeverk å jobbe innenfor. Å arbeide intimt med Indre krets har blitt en måte jeg kunne forholde meg til alle de skremmende tegnene jeg ser rundt meg, som ikke bare er mørk og truende, men også inneholder et slags inspirasjonens og håpets lys.
Tingenes verden
«Barnet i meg kjenner seg igjen i Indre krets, men mitt voksne jeg lever i en annen verden, der den selvsagte plassen til elg, oter og rødstrupe ikke kjennes selvsagt lenger,» står det i etterordet i Kretskort. Den som har lest Indre krets vil forstå hva jeg mener. Dyrene befolker (!) boksidene med den største selvfølgelighet, selv om også Ruste er klar over deres truede posisjon. Blikket som ser verden i diktene til Ruste, og blikket jeg selv leser dem med i dag, føles som før og etter et paradigmeskifte.
Indre krets ble skrevet før særlig mange hadde kunnskapen om at vi lever i den sjette masseutryddelsen. Å vite om artsdøden som akselerer rundt oss i dag, mellom 100 og 1000 ganger raskere enn normalt, gjør noe med hva og hvordan jeg tenker når rådyene knasker tulipanskudd i hagen min. Samtidig har en annen viktig erkjennelse vokst frem: Tingene våre, hus, veier, flyplasser, søppel, tar plassen til det levende i verden.
For å tydeliggjøre hvordan den verdenen jeg vokste opp i, har skilt lag fra den verdenen jeg ser rundt meg i dag, har jeg erstattet dyrene i diktene til Ruste med menneskeskapte ting: hageslanger, datamaskiner, hus, granater.
Slik forsøker jeg å formidle opplevelsen av hvordan artefakter og andre objekter har est ut på bekostning av naturen.
Som det het i en nyhetssak på forskning.no for noen år siden: «Menneskenes ting veier nå mer enn alt levende på jorda.»
Det får være nok om Kretskort for denne gang. Vil du vite mer, så les etterordet. Og forhåndsskjøp gjerne boka, eller bestill et anmeldereksemplar dersom du er anmelder.
Utgivelsesdatoen er 6. juni. Jeg vil da ha lansering i Oslo sammen med Espen Stueland og en (eller flere) hemmelig(e) gjest(er).
Jeg skal også presentere og selge boka på Lyse Netter i Moss.
Vær oppmerksom på at Kretskort ikke vil bli trykket i nye opplag i sin nåværende form. Når førsteopplaget er solgt ut, er det slutt.
Så over til bokbransjen.
Kapitalens klamme omfavnelse
Jeg tar forbehold om at jeg kan ha lest meg blind på klimaendringer, tap av artsmangfold og landareal, m.m. den siste tiden, og hvordan alt dette er knyttet til KAPITAL, men jeg klarer ikke fri meg fra å se det samme mønsteret i bokbransjen.1
Når man først begynner å tenke sånn, kommer spørsmålene på løpende bånd: Hvem bestemte egentlig at fremtiden for litteraturen var strømming og bokhandlerkjeder? Hvem tok avgjørelsen om at det beste var å ha noen få store eierskapskonstellasjoner, som kjøper opp småforlag og bokhandlere fortløpende? Hvem har funnet ut at vi trenger skyhøye direktørlønninger for å tiltrekke de rette menneskene til bokbransjen?
Kan man si det såpass drøyt at det pågår en masseutryddelse i litteraturen? Kapitalen har slått kloa i biotopen vår, det økologiske flettverket vi er del av, og jobber for harde livet med å utvinne ressursene. Foreløpig spirer det som aldri før, bokhyller langstrakte som åkre i Midtvesten, der bøker om instakjendiser, treningsdagbøker og realistiske romaner tilsvarer det monokulturelle jordbrukets standardplanter: hvete, soya og mais. Enn så lenge går produksjonen på høygir, forlagene pumper ut produkter en masse, gjødslet av støtteordninger og pengeoveføringer fra staten.
Flåsete, jada. Men hva er egentlig strømming for noe annet enn ytterligere akkumulasjon på råvarer som allerede er “utvunnet”? Hvilket ansvar for litteraturen tar Storytel når eierforlaget CappelenDamm prioriterer og promoterer egne titler, slik at eieren bak, Egmont, sitter igjen med null risiko og hundre prosent fortjeneste?
Eller hva med lønnsfesten i toppen av forlagsbransjen, der Sunniva M. Roligheten beregnet at direktøren i forlaget hennes hadde en årslønn som tilsvarte honoraret for 27 bøker?
Andreas Malm skriver i How to Blow up a Pipeline forbilledlig klart om hvordan styrtrike mennesker har fått oss ut i uføret det blir vanskeligere og vanskeligere å se hvordan vi skal komme oss ut av. Trenger vi grådighet i litteraturen?
Nei. Grådighet har for eksempel den konsekvensen at de få uavhengige forlagene som fortsatt eksisterer blir flådd på distribusjon av storforlagene. Over halvparten av krona i enhver solgte tittel ender hos storeierne, slik jeg skrev om i Reptilene overlever!
Erkjennelsen jeg sitter igjen med etter bokdebatten, er at det er de uavhengige aktørene - ikke forlagssjefen som skjenker cava på julebordet - som er forfatternes allierte. Disse uavhengige aktørene lever fra hånd til munn, akkurat som forfatterne.
Enkelte har pantsatt huset for å kunne utgi bøker de har en nærmest uforståelig tro på, mens andre er avhengig av at ektefellen tar regningene.
Dette er menneskene som er forfatternes ekte allierte, som vet hvordan det føles å ikke vite om boka di vil bli noe av, eller om du har lønn neste år.
Selvsagt kan ikke forfatterne forvente at alle som arbeider med bøker er villige til å drive som mångsysslare (Thure Erik Lunds begrep) uten fremtidsutsikter. Men vi kan erkjenne at den typen usikkerhet er en elementær betingelse for produksjon av litteratur. Og dermed alliere oss med dem som er med på å splitte risikoen.
Et lite tankeeksperiment
Her er et tankeeksperiment: Hvis staten la ned innkjøpsordningen og fjernet momsfritaket, hvem ville fortsette å leve livet sitt i den litterære institusjonen?
Ikke mange redaktører. For de er jo vant til, og sikkert avhengig av, gode lønninger. Så de måtte bytte jobb. Kanskje de kunne tekste tv-serier? (Nei, den jobben tar ChatGPT.)
Heller ikke menneskene i markedsapparatet ville bli, men for dem er saken enkel, de kan jo jobbe som PR-rådgiver i et departement. (Eller tar ChatGPT de jobbene også?)
Kritikerne? De trenger vi ikke bry oss om, for de forsvinner av seg selv uansett, etter noen år med smuler fra de rikes bord. (Mediekonsernene som eier avisene de skrev i.)
Hva med alle agencyene som poppet opp som paddehatter da Norge skulle til Frankfurt? Svar er unødvendig.
Men sjefene, eller mer presist eierne, stikker ikke av, for endelig kan de flytte hele sulamitten (gammel backlist, bestselgere, treningsdagbøker, instakjendisbiografier, osv.) over til strømming og annen lukrativ innholdsproduksjon på digitale flater.
Og der blir de til ressursene er uttømt.
Reptilene overlever!
Tilbake står de som fra før av levde på et eksistensminimum, de som var vant med å skaffe penger andre steder, og som ikke klarte å se for seg å drive med noe annet. Et skjørt, lite apparat som lever og ånder for litteraturen - ikke pengene i litteraturen.
Det er på bakgrunn av denne analysen jeg utgir Kretskort på det uavhengige forlaget H//O//F. Det er også derfor boka kun vil være å få kjøpt hos uavhengige bokhandlere.
Skal du ha Kretskort, nytter det altså ikke å gå til Norli eller Ark, du må besøke Tronsmo i Oslo, Camino i Fredrikstad, Boksalongen i Bergen, for å nevne noen, eller selvsagt Audiatur/House of Foundation i Moss. Forhåndsbestill den der nå!
Sterke eiere
Men bokbransjen trenger kapital for å kunne konkurrere med tunge kommersielle aktører som Netflix og dataspill, er den åpenbare innvendingen til analysen min.
Tja. Mediekonsernene som eier bokbransjen ser det i hvert fall slik, siden det er innbygd i deres purpose (og forventet av aksjonærene) at de skal konkurrere med f.eks. Vanguard Group Inc., en av hovedaksjonærene i Netflix, gode for 8 billioner dollars.
Eller hva med den mer nærliggende parallellen Bertelsmann AG (gode for 32 milliarder euro, ifølge en beregning), et mediekonsern med 75 000 ansatte og eierinteresser i 63 land, som blant annet har kontrollen over Orwells gamle forlag Secker & Warburg. Forlaget har gått gjennom en tornado av oppkjøp og fusjoneringer, som kanskje kan oppsummeres slik: De ble Harvill Secker, så ble de kjøpt opp av Penguin, som ble kjøpt opp av kjempeforlaget Random House, før Bertelsmann slo til.
Når skal Bertelsmann kjøpe opp Egmont eller Bonnier, eller ta byrden fra Nygaard-familien og overta driften av Aschehoug og Norli, m.m?
Og ennå har jeg ikke nevnt Amazon … 2
En glad amatør
Den glade amatør, har jeg begynt å kalle meg. Kanskje er det innstillingen som skal til for å komme ut av klørne til storkapitalen? Kanskje må forfattere i den nye tida som uvegerlig vil komme, slå seg til ro med å være litt konsulent og språkarbeider, litt stipendmottager, men mest lærer, eller noe annet bra, og samtidig skrive som best hen kan?
Da gjenstår bare en siste oppfordring om å lese etterordet, og helst også forhåndsbestille boka på Audiatur.
Anbefalt lesning er Degrowth-økonomen Timothée Parrique, den heterodokse og delvis monomane og krakilske økonomen Steve Keen (som mener mainstream-økonomien er religion, ikke vitenskap), samt podcasten The Great Simplification, der mange av vår tids store utfordringer undersøkes i dybdeintervjuer med eksperter på det gjeldende feltet.
Av bøker anbefaler jeg blant annet Big World, Small Planet av Johan Rockström og Matthias Klum, How to Blow Up a Pipeline av Andreas Malm, samt eviggrønne Prosperity Without Growth av Tim Jackson.
Jeg er klar over at Bokloven har kommet siden debatten i fjor høst. Der finnes den såkalte avansereguleringen, som betyr at det er et tak på hvor store rabatter bokhandlerne kan forhandle frem, det eneste forsøket på å demme opp for akkumulasjonen av kapital i de store eierstrukturene i bokbransjen. Jeg kan ikke se at bokloven vil endre særlig mye på det jeg har beskrevet, men muligens forhindre ytterligere forverring - en stund, i hvert fall.