Fra arkivet: Dagsrevyen lanserer: NY PETROLEUMSÆRA!
Måske er der blevet for meget med den konsekvente fornægtelse av det videnskapelige?
Husker du klimatoppmøtet i Durban i 2011? Gjensynet med denne teksten fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. For er det ikke omtrent nøyaktig slik norske medier dekker klimaendringene fortsatt?
Jeg publiserer teksten fordi jeg synes den fungerer som et slags historisk dokument, og samtidig blir en målestokk på om mediene overhodet har kommet videre når det kommer sin egen rolle i vår tids viktigste spørsmål: Hva skal vi gjøre for å sikre et trygt og godt klima på jorda?
«Måske er det blevet for meget med hovmodet og den konsekvente fornægtelse af det åndelige,» spør Lars von Trier i Riget. Ja, eller måske er det blitt for mye med den konsekvente fornektelse av det vitenskapelige, må vi som forventet en bred og kravstor dekning av FNs klimatoppmøte i Durban (28. November til 09. Desember) foreløpig konstatere.
Det demokratiske problem
Klimasaken er uten tvil vår tids største utfordring. Samtidig blir det tydeligere og tydeligere at verdens politikere ikke er i stand til å forplikte oss, befolkningen, til kutt som monner. Grunnen er at fokus på miljøvern anses for å være jevngodt med valgnederlag, både i Norge, USA, og de fleste landene i Europa. Jeg forventet derfor ikke det store av politikerne i oppseilingen til klimatoppmøtet i Durban. De siste fesjåene i regi av FN, i København og Cancun, har vist oss det demokratiske problem i sin fulle bredde – den manglende evnen til kollektiv handling. Nå pågår et nytt klimatoppmøte, i Durban i Sør-Afrika, hvor målet er nye bindende avtaler om utslippreduksjon før Kyoto-protokollen utløper neste år. Men hva husker vi nordmenn fra den første ukas forhandlinger i Durban? Vel, om vi har fulgt med på NRK Dagsrevyen: Ingenting annet enn at forhandlingene åpnet med kulturinnslag, og at forventningene er beskjedne. Det var alt som hadde blitt rapportert frem til lørdag 3. Desember.
Såpeopera
Søndag 4. Desember minner riktignok Dagsrevyen oss seere på at det foregår noe i Durban. De har laget to reportasjer, én om øygruppen Maldivene som synker i havet, og én om fattige sør-afrikaneres avhengighet av kull. Alt vi får vite om klimaforhandlingene er at verdens toppledere vil ankomme Durban neste uke. Jeg tenker tilbake på pressedekningen av klimaforhandlingene i København, som minnet om en vaskeekte såpeopera. Fokuset lå på renkespillet mellom de store forhandlingspartene, ikke faktiske resultater – for hvem bryr seg om tall og tørre avtaler! Kan vi igjen stå foran den samme tannløse journalistikken: reportasjer som melder om diverse statslederes ankomst, renkespill og maktkamp, ingenting mer? Tanken blir bisarr når vi samtidig vet at det i bunn og grunn er byråkratenes arbeid som bereder grunnen for eventuelle avtaler når «verdenslederne» ankommer.
Hvorfor kreve noe av media?
Kanskje er det noe i politikernes frykt for å tape makt om de vier seg til miljøsaken? Den folkelige viljen til oppofrende tiltak er langt ifra stor. Derfor mener jeg man må forvente mer av media enn av politikerne – aviser og TV-kanaler må sette trykk på klimasaken, søkelyset må være som en spot, en lyskanon – en sveiseflamme – som ikke slutter å brenne før en tilfredsstillende klimaavtale er i boks. Pressen, og da i særdeleshet NRK Dagsrevyen (som ikke er avhengig av salgstall, men blir finansiert via lisenssystemet), både kan og bør ta mål av seg til å sette agendaen. Fremtiden vil felle dom over våre handlinger, og pressen har alt å vinne på å gå tungt inn i klimasaken. Pressen liker dessuten å briske seg med sitt samfunnsansvar. Likevel har Dagsrevyens seere knapt hørt noen ting fra Durban-møtets første uke. Hvorfor har ikke politikere blitt konfrontert med sin ansvarsfraskrivelse, hvorfor blir ikke byråkrater grillet på harde fakta? Hvorfor har pressen isteden ukritisk videreformidlet det ubehagelig sedate credoet om at det knytter seg små forventninger til møtet i Durban, matter-of-factly, som om det ikke er noe å gjøre med? Man kan få følelsen av at det dreier seg om en bevisst bortvending fra miljøsaken. Eller er journalistene forblindet? Seks dager inn i vår tids kanskje viktigste politiske møte begrenser Dagsrevyens formidling seg til en 30 sekunders reportasje i føljetongen «utenriksstoff i kortform». Samtidig kan jeg sjokkert konstatere at Dagsrevyens dekning av energirelaterte saker den siste uka i stor grad handler om å rehabilitere norsk olje- og klimapolitikk.
Hydro, Statoil og Aker
26. November fikk Hydro-sjef Svein Richard Brandtzæg nærmest uimotsagt advare mot for sterke krav om klimakutt på hjemmebane. 27. November kunne vi høre Lars Sigurd Sunnanå fortelle om norske oljeselskapers suksess i Angola, hvor oljevirksomheten til havs nå er større enn i Norge.1 1. Desember får vi gladnyheten om at Aker Solutions vil legge hovedkontoret for gassvirksomhet i Tromsø, for å være klare til gasseventyret i nord. 2. Desember videreformidler NRK Statoils ønske om omfattende skattereduksjon for å gå inn i Stockman-feltet. 4. Desember, samme dag som Søndagsrevyen melder om at Maldivene er i ferd med å synke i havet, kan journalist Jøte Toftaker melde om fulle ordrebøker i verftsindustrien, grunnet nye petroleumsfunn langs norskekysten og i nord. Heller ikke Aftenposten, VG eller Dagbladet har maktet, eller ønsket, å sette fokus på forhandlingene i Durban den siste uka.
Olje, ikke klima
Istedenfor miljø handler overskriftene her hjemme nå om himmelske gassfunn. Hvorfor? Sånn jeg ser det har finanskrisen i Europa preget norsk presse. Man skulle nesten tro at frykten for å kjenne de dårlige tidene på pungen preger redaksjonelle valg. I hvert fall har finanskrisen fått frem pressens «koselige» ansikt: Den har blitt opportun og samfunnsoppbyggende. Ja, for å holde hjulene i gang lar NRK Dagsrevyen seg mer enn gjerne bruke som mikrofon av Hydro-sjefen. Den siste uka har vi sett et farlig sammenfall mellom politikerinteresser og medieinteresser. Det ensidige og sammenfallende fokuset på petroleum og økonomi innsnevrer meningsutvekslingen, og reduserer den folkelige viljen til å ta miljøutfordringene på alvor.
Våkn opp!
Å ikke handle i forhold til klimatrusselen vil være en katastrofal unnlatelsessynd. Ønsker pressen å være medskyldig for denne synden? Svaret på spørsmålet må bli å utvide nedslagsfeltet. Ønsker vi, det norske folk, å bli lurt til å se en annen vei? Pressen må også tåle å bli stilt til ansvar, på samme måte som de stiller alle andre til ansvar.
Den konsekvente fornektelse
Tv-serien Riget opererer i spennet mellom det okkulte og det vitenskapelige. Handlingen finner sted på det gamle Rikshospitalet i København – på folkemunne kalt Riget. I vignetten hører vi om «blegemennene» som holdt til på plassen før sykehuset ble bygd. De fuktet sine lerreter i vann og «fordampningen innhyllede stedet i en permanent tåge.» Mytologien bak Riget er skremmende aktuell: Blegemennene forsøplet atmosfæren og døde ut. Nå er det eneste som er igjen av blegemennenes samfunn noe mystisk som siver opp gjennom sprekkene i den nye sivilisasjonen – akkurat som miljøkatastrofen kan bli det vi mennesker etterlater oss. «Små tegn på træthed er begyndt at vise sig i de ellers så solide og moderne bygninger. Ingen levende ved det endnu, men porten til Riget er begyndt at åbne sig på ny.»
I dag har vi fasiten: Statoils - eller Equinor - oljeeeventyr i Angola ble en gigantisk korrupsjonsskandale, i tillegg til den åpenbare miljøskandalen.
Bra, Agnar!