Den store akselerasjonen

Her er åpningsinnlegget mitt til LNUs debatt "Kunstig skriveundervisning". Synes du det er en fruktbar innfallsvinkel, eller er det på viddene? Skriv gjerne en kommentar.

Spørsmålet om hvorvidt vi skal bruke KI i skriveundervisningen koker nesten alltid ned til å vurdere små fordeler mot små ulemper. For eksempel kan vi høre:

«Fordeler med språkmodeller er at de kan hjelpe elever med språkvask, rettskriving, skriverammer, og gi tilbakemelding for videre bearbeiding.»

Ulempene kan vi bli beskrevet slik:

«Elevene jukser, og de lærer ingenting. Jeg har blitt et KI-politi.»

Men denne pro et contra-øvelsen bunner i en snever forståelse av hva skriveundervisning handler om.

En meningsfull diskusjon av fordeler og ulemper med KI i skriveundervisningen, må se på langsiktige konsekvenser, ikke bare på prosessene som skjer i skriveøyeblikket.

Å lære å skrive er nemlig en langsom prosess som man bruker hele livet på – og som jeg, som er forfatter i tillegg til lærer, stadig synes er det vanskeligste man kan gjøre.

Vurderer vi bare kortsiktige perspektiver, speiler ikke vurderingene våre hva som står på spill – og det er ikke hvorvidt en elev kan plassere dobbel-konsonant på rett sted uten hjelp av ChatGPT.

Det er, for å si det dramatisk, døden til en hel kultur vi snakker om.

Hva, om ikke kortsynt digitalisering, er årsaken til at regjeringer stressbevilger penger til skolebøker i mange land akkurat nå? Tenkte ingen på hvor viktig det å kunne lese er i et demokrati?

Kortsiktige perspektiver bringer nesten alltid med seg uønskede og usette konsekvenser. Og det er jeg sikker på at vi også vil få på grunn av KI i skolen, nå som til og med barneskoler ber skolebarn spørre KI-vennen sin om hjelp.

Vi må tenke i mye lengre perspektiver. Men på grunn av at vi lever i en helt utrolig akselerert tid, den raskeste tiden noen gang, holder det å se noen tiår frem.

Hva ser vi da?

Eller for å si det på en annen måte: Er virkelig det grunnleggende dilemmaet hvorvidt KI-verktøy gir elevene en marginalt bedre skriveopplæring, eller ikke?

Svarer vi ja, mener jeg vi er fagidioter fanget i en farlig silotenkning.

Det ekte dilemmaet for skolen, og dermed også skriveopplæringen, er hvordan den skal forberede elevene på å leve i en fremtid der KI er overalt. Hva bør elevene lære? Hvordan bør de reflektere over dette? Hvilke andre risikoer interfererer med KI? Hvordan skal de kunne ta begrunnede avgjørelser om hva det er best for dem å gjøre?

Før jeg kommer til saken, må jeg si noen få ord om hva jeg mener skriving er.

Eller sagt på en annen måte: Hva trenes når vi trener på å skrive?

På et overflatisk nivå er skrivetrening trening i kommunikasjon. Vi lærer å lage en overflate som overfører mening.

Men på et dypere nivå er det trening i å forstå hva du vil kommunisere: Det er trening i å tenke klart.

Skrivetrening er altså en møysommelig og langsom prosess der vi som skriver gradvis oppdager hvem vi er, hva som er vår identitet, hvem vi kan være. For unge mennesker som elevene våre, er skriveopplæringen utrolig viktig – rett og slett en radikal mulighet.

Dannelses-aspektet ved skriveopplæringen er på vikende front i en offentlighet som har utviklet et mer og mer instrumentelt syn på undervisning og skrift.

Visa går omtrent sånn her: «Skole er nødvendig opplæring for at fremtidige voksne kan utføre en jobb.» Eller: «Gode skriveevner er nødvendig i den grad det vil behøves i fremtidens yrker – og det er usannsynlig, siden vi vil ha KI-modeller som skriver supert!»

Men er skrift først og fremst et hensiktsmessig medium for å overføre informasjon – et medium vi benytter oss av inntil det finnes noe bedre, som KI sikkert vil finne opp for oss?

Nei. Skriving er dialogen vi fører med oss selv for å bli de vi er.

Skriving er en pendling mellom å våge å kaste ut en ugjennomtenkt tanke, for deretter å forkaste eller foredle den til noe man kan faktisk stå for.

Så dette er utgangspunktet mitt. Skriving (og lesing, selvsagt), er avgjørende for å kunne tenke selvstendige tanker, som igjen er avgjørende for å kunne tenke ekte kritisk, som igjen er avgjørende for å forberede seg på fremtiden.

Okei. Hva kjennetegner fremtidsutsiktene våre, hvis vi tenker bittelitt lenger frem til neste skriveoppgave eller vårens nynorskeksamen?

Jeg mener fremtidsutsiktene er dystre, og jeg mener debatten om bruk av KI i skriveopplæringen avslører at norske skoleelever knapt får en flik av innsikt i hva som venter dem etter skolegangen.

Før vi spør oss om gevinstene av KI i skriveopplæringen, må vi tenke gjennom mer prinsipielle spørsmål, og via disse, sikre at ikke den kritiske tenkningen taper terreng.

Jeg vil diskutere to aspekter for å vise hvor skoen trykker: energiforbruk og overvåkning.

Klimakrisen raser mot oss i enorm fart. Mens IPCC mener vi må halvere utslippene innen 2030 og være i netto null i 2050, øker utslippene.

Samtidig er KI en bransje det øses investeringer inn i, og som også fossilselskapene integrerer med. Et falskt håp næres av lobbyistene, nemlig at KI skal hjelpe oss med ALT.

Ja. KI skal også løse klimaproblemene.

Men hvor sannsynlig er det? Dette året har det kommet stadig flere advarsler om hvilket strømsluk datasentre er. I Norge kjenner vi til TikTok-senteret på Hamar, som spås å alene forbruke 1 prosent av all strømmen i Norge.  

Men KI skal jo hjelpe oss å effektivisere energiforbruket, sier lobbyistene da.

Ja. Men all erfaring tilsier at gevinsten derfra vil bli brukt til å øke forbruket og skalere opp enda mer.

Klimakrisen blir antagelig verre.

I et energiperspektiv er en enorm og voksende KI-bransje nettopp det vi IKKE trenger.

Men hva vet elevene om det?

Overvåkning er et annet skremmende område. Elevene våre er allerede totalovervåket i den grad at mange av dem er numne og likegyldige. Men betyr det at vi skal akseptere situasjonen?

Mange advarer om at vi står overfor helt nye samfunnsformer når overvåkning med ansiktsgjenkjenning, rom-modellering via wifi-signaler, og de idiotiske sporene vi med viten og vilje etterlater oss døgnet rundt, integreres i totale KI-overvåkningssystemer.

Daniel Schmactenberger mener det fremdeles for en kort stund er mulig for oss å endre fremtidens gang, men at vi snart er ved et punkt der folkelig opprør er umulig.

Yuval Noah Harari hevder i sin nye bok, Neksus, at den eneste relevant sammenligningen med KI er de monoteistiske religionene vi kjenner fra før.

Bare med en viktig forskjell: KI-religionen vil bli mye mektigere enn noen religioner vi har sett før.

KI-religionen vil nemlig, helt ulikt Koranen, Toraen og Bibelen, kunne tolke seg selv og skape nye samfunn, der menneskene, totalovervåket selv i søvne, ikke tar et eneste selvstendig valg.

Jeg kunne ha gått inn på mange flere skremmende scenarier som KI setter på spissen, men nøyer meg med disse to.

Så blir spørsmålet: Hvordan skal norske elever stille seg til dette?

Jeg mener vi i hvert fall må gi dem muligheten til å ha en kritisk innstilling til fremtidsutsiktene KI tegner opp – vi kan ikke bare la oss blende av markedsføringen.

Dette betyr at dersom vi lærere skal ta stilling til bruk av KI i skriveopplæringen, så bør vi være villige til å tenke mye mer radikalt enn debatten har vist til nå – da ordskiftet stadig er innenfor rammene av skolen slik vi kjenner den.

For at KI i skolen skal gi mening, må vi retenke skrivingens potensial for å utvikle en kompetanse som samtidig dyrker langsiktige perspektiver – og dermed danner kritiske borgere som kan hjelpe oss å verne det vi ønsker å ta vare på i fremtiden.

Bør vi for eksempel droppe karakterer, siden det er en meningsløs øvelse med KI?

Uten karakterer kan bruke null tid på pliktskriveoppgaver som kun skal gi karaktergrunnlag, og jobbe mye mer med skrivingens allmenndannende potensiale.

Da blir det liksom ikke så relevant om ChatGPT kan hjelpe eleven å sette komma på rett plass.

Takk for meg! Gjør klart for debatt.