Anekdote eller analyse?

Hvorfor ønsker ikke en seriøs kulturavis som Vårt land debatt om hvorvidt det er sunt at bokhøstens vinnere blir kåret allerede våren før de blir utgitt?

Vårt land går på lederplass i rette med mitt innlegg i Aftenposten, der jeg kritiserer landets kulturredaksjoner for omtrent kun å skrive om bøkene til kjente forfattere. Vårt land mener kritikken er ugyldig siden jeg ikke har lest bøkene disse forfatterne har utgitt i høst.

Tvert imot. Jeg mener kritikken står seg bedre når jeg ikke har lest disse bøkene.

Det siste jeg vil dra i gang er en diskusjon om Lykke er bedre enn Aubert, eller om Flatland nå puster Marstein i nakken. Vil Vårt Land at jeg skal ‘dekonstruere’ Nesbø og ‘bevise’ at jeg er en bedre forfatter enn ham? Det hadde jo vært kostelig.

Ja, anekdoten om hvordan Jo Nesbø la den stakkars Agnar Lirhus i grus, kunne ha blitt en slager på julebordene deres i mange år fremover. You can’t argue with success.

Men hvor er analysen?

Merknad: Innlegget har også blitt trykket som tilsvar i Vårt Land i mildt moderert form. Avisa har 8. november forsøkt å ta debatten videre uten å ta fatt i noen av poengene i artikkelen du leser nå. I dette nye innlegget til Vårt Land friskmelder kulturredaktør Thomas Espevik kort og godt hele bokoffentligheten. Det hevdes videre at bokanmeldere ville være korrupte dersom de anmeldte bøkene det er økonomisk lukrativt for forlagene at de vier spalteplass. Påstanden finner jeg ulogisk, all den tid det beviselig er tett kontakt mellom medier og forlagenes markedsavdelinger. Jeg har aldri kalt dette korrupt. De er bare rammet av PR-rådgiver-syken som alle andre firmaer i samfunnet vårt. Jeg finner det lite relevant å følge opp debatten i det sporet Vårt land ønsker å tvinge den inn i. Merknad slutt.

Penger og makt

Ville det blitt en debatt om hvordan markedskreftene skrus til i bokbransjen, slik at vi aner hvordan breddeforleggeriet, og ikke minst den brede floraen av bøker vi har hatt i Norge, kan forsvinne?

Jeg innrømmer selvsagt at innlegget mitt er polemisk. Aftenposten ville jo ikke ha trykket det hvis jeg ikke nevnte disse kjente forfatterne.

Selv i kritikken av kjendisjournalistikken, må man spille på den.

Hvis jeg angrer på noe, er det ikke påstanden om at disse forfatterne har klippekort på spalteplass, men at jeg tok det for gitt at forlagene har mulighet til å påvirke redaksjonene. Jeg har fått justert mitt syn på hvordan i hvert fall mitt eget forlag sliter med å få gjennomslag for de smale titlene hos avisene – og ikke bare de smale titlene, heller. En elsket forfatter som Tove Nilsen har knapt blitt dekket denne høsten.

Jeg sitter igjen med et forsterket inntrykk av noe jeg har hatt på følelsen lenge. Det foregår en dobbel bevegelse i litteraturbransjen. På den ene siden kommer pengesterke aktører inn for å melke kulturbransjen for easy money. De utnytter en kulturøkonomi skapt for helt andre holdninger enn de representerer. På den andre siden blir bredden av forfattere og litterater henvist til irrelevans og marginalisering.

Min påstand er at mediene har valgt å svare på denne problematiske dobbeltbevegelsen med å følge pengene. Kjente forfattere gir klikk, og klikk er penger.

Slik gjør også mediene seg irrelevante.

Når jeg skriver om mediene på denne måten, skriver jeg i første rekke om de store landsdekkende mediene: VG, Dagbladet, Aftenposten, NRK, Dagsavisen. At disse mediene har mer generelle kulturredaksjoner gjør det ikke mindre problematisk at de fremstår som rene reklamekanaler. En reklame på VG er mye dyrere enn i Vårt Land.

Bokhandlerkjedene

Jeg skrev om mediene i mitt opprinnelige innlegg, men jeg kunne like gjerne ha skrevet om bokhandlerkjedene. Disse er, som mange vil vite, eid av våre største forlag.

Det har blitt skrevet mye om de såkalte bokrådene tidligere. Dette er møter der forlagene presenterer bøkene sine for bokhandlerkjedene. Bokrådene der høstens titler kjøpes inn holdes om våren. Som regel er ikke bøkene ferdige på dette tidspunktet. Sannheten er altså at bøkene selges kun på navn – og eventuelt sensasjon.

Jeg sier ikke dermed at forlagene ikke forsøker å selge inn andre titler. Jeg har på bakgrunn av reaksjoner på mitt forrige innlegg innsett at de ofte sliter med at de snakker for døve ører. Resultatet er uansett at bokhøsten er rigget lenge før bøkene er skrevet ferdig.

En forfatter uten et navn har altså ingen sjanse til å selge bøker - eller i hvert fall mindre og mindre sjanse, slik jeg oppfatter trenden.

Her er et eksempel.

I Moss, hvor jeg bor, har vi hver høst et stort arrangement som heter Bokmessa. Bokmessa arrangeres av Moss bibliotek, Moss Avis og Norli. Det er alltid mange kjente forfattere på Bokmessa, og det selges uhorvelig med bøker der - cash i kassa!  

Med på Bokmessa er det alltid en lokal forfatter. I år er det meg.

Siden Norli er med å arrangere Bokmessa, og siden omtrent det eneste argumentet for å ha fysiske bokhandlere, er at de kan gjøre lokale tilpasninger, ville jeg ha trodd at de kanskje skulle bestille noen ekstra eksemplarer av Dragen, tittelen jeg har gitt ut i høst.

Nei da.

Norli i Moss har kun tatt inn det ene eksemplaret av Dragen som Bokavtalen krever at de tar inn. Den ene boka står i hylla sammen med et mylder av andre uaktuelle bøker.

Selv ikke hvis du prøver, vil du finne den.

Titt-tei! Klarer du å se meg?

Svakheten i mitt argument

Svakheten i mitt argument er ikke at jeg ikke har lest alle høstens bøker, men tvert imot at disse forfatterne er de beste eksemplene på at det fremdeles er mulig å ha suksess i bokbransjen. For også de fleste av dem var ukjente da de debuterte. Så plukket noen dem opp. Derfra bygget de statusen sin videre basert på en rekke solide utgivelser.

Min frykt er imidlertid at dette vil skje sjeldnere og sjeldnere. Jeg har ikke snakket med et pressemenneske eller en forlagsansatt som ikke bekrefter det vi alle vet. I større og større grad er det noen få som får all oppmerksomheten. Hvordan skal det neste stjerneskuddet oppdages da?

Hvis ikke forfatterne engasjerer seg i dette, overlater vi distribusjonsapparatet og den offentlige samtalen om litteratur til selskaper som ikke svarer for oss og andre litteraturinteresserte, men første og fremst aksjonærene.

Jeg har med glede registrert at Vårt land ønsker å være et korrektiv til den begredelige tendensen i norsk bokbransje. Avisa har startet et eget bokbilag, og de har flere bokomtaler enn de fleste andre mediene. Kulturredaksjonene deres har en profil, og de har knyttet til seg dyktige kritikere.

Da er det overraskende at de, av alle, ikke ønsker å ta denne debatten.

Ser virkelig ikke Vårt land at dette problemet befinner seg på et helt annet nivå enn den sedvanlige krangelen om hva som er høstens beste bok?