Ad fontes

Jeg var på et jobbintervju til en doktorgrad. Etterpå trakk jeg søknaden. Her er forklaringen.

I går var jeg på intervju til en doktorgradsstilling ved en av landets lærerutdanninger. Jeg hadde skrevet en prosjektskisse i jula, og egentlig glemt hele greia, da sakkyndig vurdering landet i innboksen min for noen uker siden. Til min store overraskelse ble prosjektet mitt rangert på topp sammen med to andre.

Jeg var overrasket - positivt overrasket - fordi prosjektskissen min lignet lite på de utallige artiklene med nyere norsk skoleforskning jeg hadde lest da jeg tok master i norsk.

Disse artiklene er nesten alltid basert på større eller mindre datakorpus fra elever og lærere. Det kan være deltagende observasjon, intervjuer, spørreskjemaer, og lignende. Datagrunnlaget varierer fra noen få informanter til storskalastudier som LISA og PISA.

Det er ikke noe galt med slike studier. Spørsmålet er likevel om all skoleforskning skal være sånn. Når det kommer til generativ KI i skolen, som jeg skulle skrive om i doktorgraden, er paradokset klart og tydelig: Hvis vi bare skal ha studier av hvordan elever bruker KI i skolen, er valget om å bruke det allerede tatt.

Min påstand er at vi trenger grunnforskning som forsøker å forstå hva generativ KI ER. Hva vil skje i grensesnittet mellom chatbot og elev? Hvordan påvirker en teknologi som produserer ytringer uten avsender oss mennesker?

Vi må da våge å spekulere til en viss grad.

For eksempel: Hvilket menneske kommer til å sitte på skolebenken om fem-ti-tyve år?

For eksempel: Er det et menneske som eier sitt eget språk, eller som har tapt språket til globale tech-selskaper?

Ingen av de store forskningsprosjektene jeg kjenner til som skal ta for seg generativ KI, stiller grunnleggende spørsmål om hva teknologien vil gjøre med oss. UiO har de store prosjektene LAT og FIKS. På Høgskolen i Østfold studerer de KI og vurdering for læring i KI4VfL. (Akronymer er kanskje den enkeltfaktoren som gir prosjektssøknader høyest suksessrate hos Forskningsrådet?)

Skjermdump fra UiO

Hvordan opererer disse prosjektene? Jo, LAT samarbeider for eksempel med Asker kommune som har masseintegrert Google Workspace i alle skolene sine. KI er allerede i flittig bruk og man ønsker å se effekten. KI4VfL har utviklet en egen KI-programvare sammen med et lokalt firma som de tester på elever i Halden-området.

Dette er fint. Og jeg mener det er viktig. Men vi trenger også annen forskning.

Jeg ønsket derfor å gå inn før bruken er et faktum og spørre hva vi kan forvente at generativ KI vil gjøre med elevene, basert på hva vi vet fra forutgående medierevolusjoner.

I presentasjonen på intervjuet sa jeg blant annet dette:

I doktorgradsprosjektet mitt vil jeg undersøke i hvilken grad skolens planverk – og planverkets underliggende visjoner og idealer – kan stå imot i stormen av ny KI-teknologi ved å sammenligne vår tid med en annen medierevolusjon: boktrykkerrevolusjonen. Ideene som oppsto den gangen – om individets og tankens frihet, blant annet – er fortsatt fundamentale i forståelsen vår av hva som skal til for å bygge et godt samfunn. Men sikrer læreplanene disse verdiene mot generative språkmodellers eksplosive utbredelse? Hvor blir tankens frihet av hvis norske elever ikke kan skrive eller tenke uten støtte av globale teknologiselskaper?

Prosjektet bygger på en hypotese om at vi lever i en brytningstid der det er vanskelig å få oversikten over hva som egentlig foregår. Maktkritiske analyser som Soshanna Zuboffs The Age of Surveillance Capitalism viser ambisjonene blant andre Microsoft og Google har om å sikre verdensdominans på bekostning av enkeltmenneskets frihet.

I prosjektskissen hadde jeg oppgitt mediteoretikere som Marshall McLuhan og Walter Ong, som begge bruker boktrykkerrevolusjonen som et brennpunkt i teoriene sine, og skoleforskere som Paulo Freire og Hilary Janks. Om Freire sa jeg blant annet:

I banking-metaforen sammenlignet Freire skolen med en bank, der lærerne var bankfunksjonærer som deponerte kunnskap i elevene på vegne av samfunnseliten. Selv om skolen har endret seg og vi ikke lever i et fattig klassesamfunn i Brasil, kan bildet likevel være relevant. For selv om læreren i dag er på lag med eleven, i det minste delvis, kan KI potensielt ta banking-metaforen til et nytt nivå, idet teknologiselskapene deponerer et fremtidig behov for tjenestene de selger i elevene, ved å gjøre dem avhengige av dem for å kunne bruke sitt eget språk.

Jeg visste at jeg skulle forsvare prosjektet mitt på intervjuet. Og det var jeg forberedt på. Det er helt klart problemer med det, som jeg ikke har løst godt nok.

Men det var særlig to ting jeg ble overrasket over, og som jeg synes peker mot at lærerutdanningen er på feil spor.

Det første var en innvending fra professoren som var de akademisk ansattes representant. Hun mente at jeg ikke kunne vite noe om skolens verdier og formål, og hvordan disse kunne overleve en invasjon av KI-teknologi, ved å studere skolens planverk. For å finne ut noe om det, måtte jeg ut i skolen og hente autentiske data.

Altså det samme som absolutt alle andre skolestudier gjør.

Hvorfor mener denne professoren at jeg ikke kan finne ut noe om motstandskraften i verdiene og formålene vi ønsker at skolen skal ha ved å se på skolens plandokumenter? Jeg tror det må skyldes at den hermeneutiske tekstnære tradisjonen i humaniora har spilt fallitt i lærerutdanningene. Man stoler ikke på at tekst har kraft i seg selv. Man stoler ikke på tekstenes betydning.

Og det er krise etter min mening, fordi det er i disse langsomme fortolkningsarbeidene vi ofte kan få en dypere forståelse av hva som faktisk foregår.

Det er da også en alvorlig mistillitserklæring til skolemyndighetene å insinuere at styringsdokumentene de lager ikke betyr noe.

Det andre som gjorde at jeg trakk søknaden, var et spørsmål fra institutlederen. Hun ba meg forklare hva forskningsprosjektet mitt ville bidra med til lærerutdanningen: Hvorfor skulle kommende lærere kunne noe om det jeg skulle forske på?

Spørsmålet er relevant, og jeg synes da også at jeg svarte greit på det. Jeg viste blant annet til at kompetanse i generativ KI ikke bare handler om å vite hvordan man skal bruke det, men også om hva teknologien ER og GJØR.

Men så kom det en utdypning fra instituttlederen som gjorde meg paff. Hun sa at skoleutdanningen er under press om å levere konkrete råd til skolene om bruk av KI, og siden det blir ansatt folk i doktorgrader om KI overalt i disse dager - hvorfor skal skoleutdanningen bruke ressurser på slik grunnforskning som jeg ville gjøre?

Jeg måper litt av dette spørsmålet. Det er ingen manko på stipendiatstillinger på skoleutdanningene. Tvert imot, de florerer. Hvis ikke de skal forske på grunnleggende spørsmål, hvem skal gjøre det da?

De to innvendingene jeg møtte på intervjuet på dette unevnelige instituttet på en unevnt lærerutdanning, gjør meg oppriktig bekymret for tankefriheten ved landets skoleutdanninger.

Så hvorfor trakk jeg da søknaden? Hvorfor lot jeg den ikke stå med forhåpningen om tross alt å bli innstilt til en av de fire stipendiatstillingene?

Og så utgjøre den forskjellen jeg etterspør her selv?

Fordi jeg skjønte at prosjektet mitt ikke ville kunne bestå innenfor lærerutdanningens rammer. Under trykket av veiledere, fagfeller og medstipendiaters forestilling om hva som var verdige data, hva som var nyttig skoleforskning, hvordan en monografi eller fagartikkel skulle se ut, ville jeg tape stadig nytt terreng, før jeg til slutt ville ha endt opp med å bruke tre år på å skrive noe jeg ikke så behovet for eller betydningen av.