3 grader varmere. Hurra!

«Alle land kan vente forbedringer i materiell levestandard og livskvalitet, også i en verden som er tre grader varmere.» Dette hevder siviløkonomen Øystein Sjølie i Morgenbladet. Mon det?

De siste ukene har Øystein Sjølie gått sin seiersgang i norske medier, med store intervjuer i Morgenbladet, Nettavisen og Dag og Tid. Imens har Kjetil Rolness tatt rollen som våpendrager på kommentatorplass i Aftenposten, etter først å ha vært konsulent på boka.

Øystein Sjølie lettere henslengt på en pullert. Brukte en oljetanker den sist?

Jo oftere Sjølie og hans medsammensvorne får gjenta at klimaendringene ikke innebærer dramatiske problemer, desto større fare er det for at det setter seg som en sannhet i den offentlige samtalen. En sånn omvei til framtida har vi simpelthen ikke tid til.

For selv om Sjølie er enig i at det vil bli flere hetebølger, og mer flom og tørke i en verden som i gjennomsnitt er 3 grader varmere, koker det hele ned til at velstanden «om 76 år [vil] være 3 prosent mindre enn den ellers ville vært».

Vitenskapelig konsensus?

Sjølies kronvitne er IPCC, altså FNs klimapanel. Der finner han andre «fakta og fremskrivninger» enn offentligheten er vant til å lese om. Og disse faktaene og fremskrivningene får Sjølie til å konkludere stikk i strid med resten av IPCC: «De aller fleste mennesker i de aller fleste samfunn på jorden vil oppleve fremgang i levestandard og livskvalitet, selv med en global oppvarming på to til fire grader.»

I en TED-talk forklarer vitenskapshistorikeren Naomi Oreskes hvorfor menigmann bør stole på forskere. Det er fordi vitenskapssamfunnet er bygd på en kollektiv mistro, og enhver påstand må støttes opp av beviser for å bli trodd, og etter hvert bli en «sannhet».

Men så kommer det viktigste poenget: Vitenskapelige sannheter er ikke først og fremst de brå innsiktene til en Einstein eller en Platon, men «the wisdom of the crowd».

Vitenskapelig kunnskap er kunnskap som har stått seg gjennom en lang rekke grundige granskinger av bevisene, gjerne over lang tid.

Oreskes gir med dette en treffende beskrivelse av IPCC. Forskningen til IPCC er den største samlingen av kollektiv kunnskap om ett enkelt vitenskapelig emne noen gang.

Men Sjølie er altså mannen som forstår dataene til IPCC bedre enn IPCC selv.

Og det er rett og slett imponerende, for selv om Sjølie riktignok er siviløkonom og høyskolelektor, har han ikke sittet ved bordet i den lange samtalen om hva som bør bli konklusjonene av dataene som forskerne i IPCC har samlet inn om klimaendringene.

Jeg har heller ikke sittet ved bordet i IPCC, og skal jeg være ærlig, må jeg innrømme at jeg ikke skjønner den avanserte formen for fysikk, kjemi og datasimuleringer de driver med.

Men masteren Sjølie skrev om pengepolitikken til EUs økonomiske og monetære union i 2003 gir ham kanskje guddommelig overblikk?

Og Kjetil Rolness på peer review hjelper selvsagt også på kredibiliteten!

Min stakkars master i norskdidaktikk blekner til sammenlikning.

IPCC neste? Som klimaforsker kan Rolness bidra med positive perspektiver på klimaendringene.

Hvordan ser en 3 grader varmere verden ut?

Derfor var det et lykketreff at boka 3 Degrees More kom ut nettopp i år – så også jeg kan prøve å undersøke saken. Boka er oppdatert med det siste på forskningsfronten, og tar mål av seg å belyse hvordan en verden som er 3 grader varmere kan komme til å se ut.

Og bare så det er sagt: Allerede i forordet slås det fast at det er denne verdenen vi er på vei mot med klimatiltakene vi har iverksatt til nå.

Stefan Rahmstorf, en av hovedforfatterne bak den fjerde rapporten til IPCC, professor ved Potsdam-instituttet, og av mange ansett som en av de virkelig store autoritetene på klimaendringer, beskriver denne verdenen slik (alle oversettelser er gjort av meg):

Værkaos med dødelige hetebølger, ødeleggende monsterstormer og vedvarende omfattende tørke som kan utløse sultkriser over hele verden. Stigende havnivåer som ødelegger kystene våre. Økosystemer som kollapser, utryddelse av arter, brennende og uttørkede skoger, forsurede hav. Stater som har gått i oppløsning, store mengder mennesker på flukt.

Rahmstorf legger til:

Vi må nøkternt innse at forholdene i en verden med tre graders oppvarming sannsynligvis ikke “bare” vil være tre ganger verre enn i en verden med én grads oppvarming, med tanke på de ikke-lineære effektene og vippepunktene.

I samme bok finner vi et kapittel om de økonomiske utsiktene ved 3 graders temperaturøkning, skrevet av Leonie Wenz ved Potsdam-instituttet, og Friderike Kuik, som er ansatt i Den Europeiske Sentralbanken. De to forfatterne poengterer at det er mange usikkerhetsfaktorer når man skal beregne de økonomiske utsiktene i en verden som er 3 grader varmere, men konkluderer slik:

Et felles budskap oppstår til tross for all usikkerhet og ulike metodologier: Det er mye billigere å beskytte klimaet vårt enn å leve med de økonomiske konsekvensene av en verden som er tre grader varmere.

Altså stikk motsatt konklusjon av Øystein Sjølie.

Kjetil Rolness antyder i Aftenposten at debatten om klimaendringene har blitt en slags maskeradeball for godhetsposører. Personlig tror jeg det er motsatt: I et Norge der vi ikke aner hva vi skal leve av etter oljen, er stemmer som tar til orde for status quo, slik Sjølie gjør, befriende velkomne.

Klaus Mohn, rektor ved UiS og professor i samfunnsøkonomi, beskriver tidsånden i Norge nesten motsatt av Rolness. Han mener norske olje- og gassinteresser har svært gode kår, og konkluderer:

Resultatet blir ei forlenging av oljealderen, utsetting av omstillinga, forpurring av klimapolitikken og ein varmare klode.

Jeg kan ikke tro annet enn at det haster

I stedet for å lete med lys og lykter etter kontrære påstander som bryter med konsensus, bør lekmenn som Øystein Sjølie og meg i all ydmykhet forsøke å danne oss et helhetsbilde. Og da må vi stole på summen av forskningen, for eksempel oppsummeringene og de populærvitenskapelige bidragene forskerne i IPCC gir.

Om ikke annet, så fordi føre-var-prinsippet er den eneste fornuftige måten å møte fremtiden på. Med så stor risiko som klimaforskningen tegner opp, er vi nødt til å handle.

En verden som er tre grader varmere, er ikke en verden en med vettet i behold ønsker seg.