Utdanning og helse: To grunnpilarer
Kapittel 18 i "For sent i tide: Hånd- og hodebok for fellesskap og omstilling i krisenes tid"
Se innholdsfortegnelse og klikk deg inn på kapitlene som alt er publisert her.
Les om “For sent i tide”-føljetongen i innledningen til første kapittel her.
Alle kildene til kapitlene i Håndboken ligger nederst i Del 2: Håndboken.
Utdanning og helse: To grunnpilarer
I en fremskreden kollaps kan sentrale institusjoner som sykehus, helsevesen, og skoler og barnehager forvitre.1 Derfor er det fullt tenkelig at også helse, skole og barnepass blir tjenester som det lille samfunnet vårt må tilby.
Vi må i fellesskap enes om et relevant pensum for den nye tiden, og dessuten finne ut hvordan vi kan gi trygghet for helse og omsorg til gamle og syke. Personer med medisinsk kompetanse og omsorgsevne vil være viktige i samfunnet vårt. Alle må være innstilt på å hjelpe de som er svake og syke. Ingen i samfunnet skal «ofres».
Opplæring i motstandskraft
Dagens utdanningssystem forbereder barn på en verden som allerede forvitrer og forsvinner. Dette er en erkjennelse som allerede sirkulerer i samfunnet, men som utdanningspolitikken ikke makter å ta konsekvensene av.2
Dagens skoleelever trenes nærmest utelukkende i cerebrale sysler, men har ikke håndlag med noen ting når de er ferdig på skolen. For å vise til denne bokens tittel, så er hodeboken full etter tretten år på skolen, mens håndboken er tom.
Ivan Illich hevdet i Deschooling Society at skolen ikke primært driver med kunnskapsformidling, men fungerer som et ritualisert system for å innpode lydighet, konkurranse og avhengighet av ekspertise i elevene.3 Skolen utdanner dermed ikke frie borgere, men konsumenter av læring, der læringsprosessen er løsrevet fra det virkelige liv. I stedet for å gi elevene tilgang til reelle ferdigheter og selvstendig tenkning, reproduserer skolen et system der læring er noe elevene mottar, ikke noe de gjør.
Paulo Freire kalte dette «banking», en pedagogisk modell der læreren «setter inn» kunnskap i elevene som om de var tomme kontoer. Denne formen for undervisning undertrykker kritisk tenkning og støtter opp under den rådende samfunnsordenen. Samfunnseliten former elevene, særlig de fattige, til å akseptere den rådende orden, som er til de elitens fordel. Ifølge Freire må frigjøring begynne med å gjøre utdanningen dialogisk. Lærer og elev må få delta som tenkende, handlende mennesker.
Et eksempel på skolens passive rolle som teknologiforsterker og opprettholder av klasseskiller og urettferdighet ser vi i møtet med kunstig intelligens. Da KI-chatboter kom, var skolen en av de første institusjonene til å ta dem i bruk. Det fantes ikke systematisert motstand eller føre-var-holdning. Slik gjør teknologiselskapene små barn avhengige av produktene sine resten av livet, simpelthen for å kunne tenke og ytre seg.
For å kunne møte fremtiden jeg beskrev i Hodeboken, må skolen vende seg mot fremtiden, og ikke være en institusjon som først og fremst insisterer på alt blir som det var.
Et motstandskraftig utdanningssystem må balansere teoretisk kunnskap med praktiske ferdigheter.
For barna i lokalsamfunnet bør utdanningen inkludere:
Grunnleggende akademiske ferdigheter: Lesing, skriving, matematikk og vitenskap forblir essensiell kompetanse
Praktiske ferdigheter: Dyrking, matlaging, håndverk, reparasjon
Sosiale ferdigheter: Konfliktløsning, samarbeid, empati, kunst og musikk
Økologisk kunnskap: Forståelse av lokale planter, dyr, jordtyper og økosystemer
Læreren John Taylor Gatto har studert hvordan utdanningen av barn og unge foregikk før industrialiseringen festet grepet om storsamfunnet. Da besto opplæringen av en kombinasjon av formell læring, lærlingeordninger og praktisk deltakelse i voksenverdenen. Inspirasjon herfra bør brukes for å reformere skolen, mener Gatto.
Noen skoler eksperimenterer allerede i dag i større eller mindre grad med alternative opplæringsmodeller, for eksempel Steinerskolen. Her kan vi blant annet se:
Uteskole der læring skjer i naturen
Prosjektbasert læring der barn løser reelle problemer
Læring mellom generasjoner der eldre deler kunnskap med unge
En enkel modell vi kan se for oss i fremtiden er «4-dagers skolen»:
2 dager brukes til grunnleggende akademiske ferdigheter
1 dag til praktiske prosjekter og håndverk
1 dag til natur- og feltstudie
Resten av uka leker barna og hjelper til med konkrete oppgaver i lokalsamfunnet.
En slik variasjon gir en balansert utdanning. Både voksne og barn må utvikle stadig nye ferdigheter, enten for å produsere livsmidler, eller undervise barna. Vi må organisere «læringsgrupper» der voksne og barn samles og utvikler nye evner sammen.
Helse uten høyteknologi
Moderne medisin har gitt oss enorme fremskritt, men er avhengig av kritiske ressurser, høyteknologi og komplekse forsyningskjeder. I en verden med mindre av alt, må vi bygge et lavteknologisk helsevesen.
Etabler et lagdelt helsesystem i lokalsamfunnet:
Forebygging: Fokuser på ernæring, hygiene, trening og stressreduksjon som første forsvarslinje
Førstehjelp: Sørg for at alle har grunnleggende førstehjelpskunnskaper
Lokalbehandling: Identifiser personer med medisinsk erfaring, og støtt dem med ressurser
Urtemedisin: Dyrk og lær om tradisjonelle medisinplanter med dokumentert effekt
Lokalsamfunnet bør etablere medisinlager med nødvendige medisiner og utstyr. Vi bør prioritere:
Antiseptika og desinfeksjonsmidler
Antibiotika (med strenge retningslinjer for bruk)
Smertelindrende midler
Bandasjemateriell og suturutstyr
Grunnleggende diagnostisk utstyr (termometer, blodtrykksmåler, m.m.)
For kronikere med livsviktige medisinbehov bør lokalsamfunnet vurdere:
Langtidslagring av kritiske medisiner
Utforskning av alternative behandlinger der det er mulig
Etablering av kontakt med andre lokalsamfunn for byttehandel og gjensidig hjelp
Where There Is No Doctor av David Werner er et eksempel på praksis for lavteknologisk helsehjelp. Boka er skrevet for områder med begrenset helsetilgang, og gir praktiske råd for mange tilstander. Både du og jeg bør kunne håndtere potensielt livstruende tilstander, som dehydrering, alvorlige blødninger, og bakterielle og virale infeksjoner.
Om prosjektet
For sent i tide: Fellesskap og omstilling i krisenes tid er resultatet av årevis med lesing, skriving og aktivisme, kort og godt forsøk på å forstå de enorme problemene vi står i.
Men det er også en bok om løsninger. Derfor består den av to deler:
– Hodeboken: om klima, natur, energi, sammenbrudd og systemisk sårbarhet.
– Håndboken: om motkraft, jord, fellesskap, lokal mat, lavteknologi og menneskelig styrke.
Etter mye sort realisme i Del 1, Hodeboken, har vi nå kommet til Del 2, Håndboken. Her får du oppskriften på handlekraft, mening og fellesskap, og ikke minst selvforsyning.
Neste post publiseres 30. juli:
Der kan du lese …
Kapittel 19: Overgangsperioden: Fra gårsdagens samfunn til morgendagens
Abonner på nyhetsbrevet, så får du de neste kapitlene rett i innboksen.
Hvis denne teksten traff deg – del den gjerne videre. Jeg er ikke på sosiale medier, så deling er den eneste måten denne digitale boka kan finne vei til flere.
Husk: Vi er ikke alene. Men vi har dårlig tid.
Forhåpentligvis er det ikke for sent å være ute i tide.
Dette kapitlet vil kanskje virke fremmedgjørende på enkelte siden det kan fremstå som radikalt, men jeg tror det er verdt å våge seg ut på noen mer dristige tankeeksperimenter om hva som kan skje i fremtiden. På tross av at det kanskje føles sånn når du står opp om morgenen og får barna av gårde på skolen, er det ingenting ved skole- og helsesystemet vårt som er hugget i stein. Tvert imot, de er i aller høyeste grad knyttet til vårt historiske NÅ.
Debatter om KI, yrkesfag, skjermbruk og russetid vitner om et ubehag, en fornemmelse, av at skolen ikke passer overens med fremtiden som raser mot oss. Den mest kritiske unnlatelsessynden i skolen er imidlertid er at den helt ukritisk formidler til elevene at vårt historiske NÅ vil vedvare inn i deres egen voksentid. De såkalte “grunnleggende ferdighetene” lesing, skriving, regning og IT, er lite verdt uten økologisk forståelse.
Avhengighet av KI, herunder tech-mogulene, er en enorm risiko nå som disse chatbotene er i bruk i omtrent alle klasserom rundt omkring. Produktplasseringen i skolens klasserom er et kjent fenomen, som går tilbake til innføringen av datamaskiner og skjermbrett. I NOU-en “Ditt personvern — vårt felles ansvar”, står det: “I norske skoler tas det i bruk digitale verktøy i utstrakt grad. Disse verktøyene er ofte levert av private aktører. I mange tilfeller er disse aktørene store internasjonale teknologiselskaper, hvor skoleadministrasjonen og kommunene har få eller ingen muligheter til å påvirke selskapenes behandling av personopplysninger. Utdanningssektoren er et attraktivt marked for disse selskapene, blant annet fordi det gjør det mulig å skape tidlige forbrukerrelasjoner med elevene.”