Ressursforvaltning

Kapittel 15 i "For sent i tide: Hånd- og hodebok for fellesskap og omstilling i krisenes tid"

Se innholdsfortegnelse og klikk deg inn på kapitlene som alt er publisert her.

Les om “For sent i tide”-føljetongen i innledningen til første kapittel her.

Alle kildene til kapitlene i Håndboken ligger nederst i Del 2: Håndboken.

Ressursforvaltning

Et viktig formål for små lokale samfunn er å utnytte ressursene så godt det lar seg gjøre. Vi bør forsøke å være mest mulig selvforsynt, for selv om det ikke er nødvendig i dag, kan kollapsen ramme raskere enn vi liker å forestille oss, slik jeg blant skrev om i kapittelet Matkrise. Et scenario. Brått kan vi befinne oss i en farlig ressursknapphet.

I opprettelsen av små, selvforsørgende samfunn er det viktig å unngå en logikk der de som fra før eier mest, også skal få mest. De som har størst eiendom og mest ressurser per i dag, må være innforstått med at det lille samfunnet også er en forsikring for dem. I vårt samfunn skal alle få nok til at de klarer seg, og ingen skal plyndre og stjele.¹

Det finnes også en annen grunn til at de som har ressursene og kreftene til det, bør forsøke å bli mer selvberget allerede i dag. I økonomiske nedgangstider, og med mindre energi og ressurser tilgjengelig, som konkret tilsvarer mat, strøm, medisiner, vann, osv., vil offentlige institusjoner oppleve økt press. Også i dag ønsker myndighetene at folk skal ta ansvar for egen sikkerhet de første dagene i en krisesituasjon. På den måten kan myndighetene rette hjelpen mot de som trenger det mest.

Materiallagring, deling og gjenbruk

Fyringsved vil være et knapphetsgode. Samfunnet bør alliere seg med skogeiere, eller få tillatelse til å drive skog av myndighetene. Vi vil gi gjenytelser for fyringsveden vi hugger, og hjelpe til med å røkte skogen. Vi vil ikke ta ut mer ved enn skogen kan reprodusere.

Vi må lære oss å gjenvinne materialer. Ingen metaller, byggematerialer eller andre ressurser kastes. Alt samles i et felles depot, der en gruppe av kyndige vurderer hva som kan gjenbrukes, og hva det ikke er annet å gjøre med enn å kaste det. Det blir ikke mye!

I en verden med knappe ressurser blir gjenbruk av materialer avgjørende. Historisk har hele samfunn blitt bygget fra ruinene av tidligere bebyggelse. Et eksempel er Colosseum i Roma. Det enorme teateret ble brukt som steinbrudd i middelalderen.

Det er ikke lenge siden gjenbruk var en selvfølge også i dagens fossil-rike Norge. Da jeg var liten, tror jeg ikke jeg hadde nye ski, skistøvler eller fotballsko en eneste gang. Hver høst og hver vår var det byttedager på skolen, der faren min tok med utstyret vi ikke hadde bruk for lenger, og byttet det inn i nye ski, skistøvler og fotballsko.

Slik vil det måtte være i fremtiden også. Bytting, reparasjon og utlån er unngåelig. I lokalsamfunnet bør det derfor etableres et materialbibliotek. Her skal det blant annet være:

• Byggematerialer: Tre, metall, glass, murstein, isolasjon

• Mekaniske deler: Skruer, bolter, beslag

• Elektriske komponenter: Ledninger, brytere, batterier, solceller, vekselrettere

• VVS: Rør, koblinger, ventiler

• Bil og transport: Ett lokalsamfunn trenger antagelig ikke mer enn én bil.

• Maskiner: Datamaskiner, jordbruksmaskiner, forskjellige verktøy

• Utstyr til sport og fritidsaktiviteter, men også musikkinstrumenter og bøker

Når økonomien endrer seg radikalt — som kan skje i dag eller om hundre år — vil lokalsamfunnet vårt dra nytte av å ha utviklet alternative økonomiske løsninger. En bytteøkonomi hvor varer og tjenester utveksles direkte, eller en egen lokal valuta til bruk oss i mellom, vil gjøre oss mindre sårbare og sørge for bedre ressursutnyttelse.

En lokal økonomi fristiller oss fra globale systemer, og gjør oss mindre utsatte for ressurs- og finansskjelvene som allerede i dag herjer på verdensscenen.

For god ressursforvaltning trengs enkle, men klare systemer og regler:

• Inventarlister over hva som finnes hvor

• Utlånsregler (som prioriterer livsviktige behov)

• Vedlikeholdsrutiner for å holde materialer brukbare

Antropologen James C. Scott har vist hvordan tradisjonelle samfunn hadde sofistikerte systemer for fellesressurser. Disse systemene var ofte mer bærekraftige enn moderne eiendomsrett. Vi bør studere gamle modeller for allmenninger og felleseie for å lære.

Innenfor et lokalsamfunn vil ressursene aldri være helt jevnt fordelt. Noen har større tomter fra før, andre har spesielle ferdigheter, andre igjen har verktøy eller materialer. Kunsten er å skape et system der alle bidrar med det de har, og mottar det de trenger.

Noen prinsipper for smart ressursfordeling:

• Bruksrett fremfor eiendomsrett: Fokuser på hvem som best kan benytte en ressurs, ikke bare hvem som eier den

• Deleordninger: Etabler systemer for deling av sjelden brukte verktøy og utstyr

• Dugnad: Organiser fellesarbeid der mange hender gjør store prosjekter mulig

• Kunnskapsoverføring: Systematiser opplæring så ferdigheter spres i fellesskapet

• Avfallshåndtering: Vi må få et nytt syn på avfall. Organisk avfall er ikke søppel, men en ressurs. Annet avfall kan inneholde materialer det vil være umulig å få tak i fremover.

Materialer som ikke kan produseres lokalt (som metaller og elektronikk), må samles og gjenbrukes systematisk. Objektene vi omgir oss med inneholder nemlig verdifulle komponenter. En mobiltelefon består for eksempel av gull, sølv, kobber og sjeldne metaller som ofte kan gjenbrukes. Bruk-og-kast-æraen er herved ugjenkallelig over.

Dette perspektivskiftet gjelder ikke bare høyteknologiske varer som mobiltelefoner, datamaskiner og metaller det krever høy energiintensitet å produsere. Sårbarheten i moderne samfunn skyldes at vi har brutt naturlige kretsløp. I en storby blir maten transport inn i kolonner av trailere, før avfallet — avføring og urin — spyles ut av byen igjen i rør. Resultatet er at mulig matjord i byen ligger død og brakk, men også at etterlatenskapene som skulle skapt grøde, ender som høykonsentrert og giftig avfall.²

Det trenger ikke å være sånn. Ikke hvis vi lærer å bli del av naturens kretsløp igjen.

Gjødsel og kompostering

Hvilket bringer oss til gjødsel og kompostering.

Kompostering er en tilfredsstillende måte å ta del i jordas naturlige kretsløp på. Når vi komposterer, forvandler vi det vi før kalte «avfall» til livgivende jord. Vi reduserer ikke bare mengden søppel som må fraktes bort og håndteres, vi skaper selv ny grøde, akkurat slik naturen alltid har gjort. Å kompostere er å tre inn i et eldgammelt samarbeidsprosjekt med mikrober, meitemark, sopp og bakterier, og oppdage hvordan liv aldri egentlig forsvinner, men bare endrer form. Det finnes få ting som er så konkret og oppløftende som å se hvordan matrester og hageavfall omdannes til næringsrik jord som nye matplanter vokser i. Mange som komposterer opplever en følelse av mening, av å høre til på jorda, ikke bare som forbruker, men som medskaper.

Det finnes flere enkle måter å komme i gang på:

• Kaldkompostering: En åpen eller lukket binge der hageavfall og matrester brytes ned naturlig over tid. Denne metoden krever lite annet enn tålmodighet.

• Varmkompostering: En isolert beholder som holder høy temperatur, slik at også kokt mat og animalske rester kan komposteres trygt og raskt. Her må du passe på å få forholdet mellom nitrogen og karbon rett, og være flink til å lufte massen.

• Bokashi-kompostering: En fermenteringsmetode i lukkede bøtter med tilførte mikroorganismer. Luktfri, effektiv og egnet for både store og små boformer. Denne metoden har blitt veldig populær de senere årene.

• Meitemarkkompostering (vermikompostering): Små beholdere der meitemark omdanner matrester til jord. Perfekt for leiligheter og små hjem.

Mitt eget kaotiske komposthjørne for varm- og kaldkompostering.

Kompostering er allerede en populær syssel i mange hjem. Hiv deg på! Det er lett å få til. Når du er i gang, har du allerede skiftet tankegang fra bruk-og-kast til gjenvinn-og-forbedre.

Det er vakkert. I naturens kretsløp blir ingenting borte: alt har en plass, en betydning, en funksjon. En kuruke på en jordplett tiltrekker mikrober og meitemark som lufter og blåser liv i jorda. Stoffene i kuruka er næringen vekstene trenger for å vokse. Vi må lære oss hygienisk og luktfri sysselsetting av restproduktene våre. Utover matavfall, karbonrik pappkartong, gressklipp og annet hageavfall, må vi innse at også vår egen urin og avføring er næringsbomber som skaper nytt liv. Dritt er livets hjertepumpe!

Dette er ikke en radikal tanke. Det er heller slik at vi moderne mennesker er fremmedgjorte fra livsprosessen, og derfor synes alt som råtner eller lukter litt, er ekkelt.

På renseanlegget i Stange i Vestfold renser de kloakken fra mennesker og omskaper den til gjødsel. Hans Emil Glestad, sivilingeniør i fysikk, sier at mennesker produserer nok næringssalter i avføringen og urinen til å brødfø seg selv med dyrket mat. Eureka!

Men dette visste onkelen til samboeren min alt på 70-tallet. Han var med i Gröna Vågen, bølgen av miljøbevisste mennesker som hadde lest Limits to Growth, Silent Spring og bestselgerne til Georg Borgström. Inspirert av tanker herfra bygde onkel Are selvrensende kloakksystem i huset. Fra dassen til hagen. Egen gjødsel til egen mat!

Vannsikkerhet i et urolig klima

Det moderne vannforsyningssystemet er avhengig av kompleks infrastruktur og konstant energitilførsel. Pumpestasjoner, renseanlegg og distribusjonsnettverk er sårbare punkter. Samtidig gjør klimaendringer vannforsyningen mindre pålitelig, med lengre tørkeperioder og kraftigere nedbørshendelser.

Et motstandskraftig vannsystem må derfor ha flere kilder og metoder:

• Regnvannshøsting: Samle vann fra tak og andre overflater. En tommelfingerregel er at 1 mm regn på 1 m² takflate gir 1 liter vann. Et tak på 100 m² kan altså samle 100 liter vann fra bare 1 mm nedbør. I Norge, der man har mellom 500-1500 mm årlig nedbør, avhengig av hvor man bor, representerer dette en enorm ressurs.³

• Grunnvann: Boring eller graving av brønner er en investering med lang levetid. Selv grunne brønner kan gi tilgang til rent vann hvis grunnvannet ikke er forurenset. Husk at elektriske pumper er sårbare. Installer en manuell backup-pumpe.

• Overflatevann: Bekker, elver og innsjøer kan være gode vannkilder, men krever rensing. Lær enkle filtreringsmetoder og bygg systemer for langsom sandfiltring.

Vannlagring: Vurder hvor mye vann du trenger for å overleve en krise. Minimum er 3 liter drikkevann per person per dag. For en familie på fire i en måned trengs minst 360 liter bare til drikke. Legg til vann til hygiene og matlaging, og behovet kan øke til 1000 liter.

Vannkvalitet er like viktig som kvantitet. Lær minst tre metoder for vannrensing:

• Koking: Enkel, men energikrevende

• Filtrering: Keramiske filtre eller sandfiltre

• Desinfeksjon: UV-lys (soldesinfisering) eller kjemikalier som jod eller klor

I en tid hvor vannforsyningen blir stadig mer sårbar, peker økologen John Todd på en sikrere og mer bærekraftig vei enn å installere tekniske dingser for å rense det dyrebare vannet vårt: å samarbeide med naturen i stedet for å kontrollere den.

John Todds såkalte «øko-maskiner» er levende systemer som renser vann ved hjelp av planter, mikroorganismer og naturlige prosesser, uten kjemikalier eller høyteknologisk utstyr. I stedet for å betrakte avløpsvann som et problem, ser Todd det som en ressurs som kan transformeres på nesten magisk vis gjennom biologisk mangfold og det kan kaller økologisk intelligens.

Øko-maskinene til Todd har vist seg effektive i alt fra urbane kanaler til industrielle avfallsområder, og demonstrerer hvordan naturens egne mekanismer gir bærekraftige løsninger på moderne utfordringer.

En tidlig prototype av økomaskinen. Bildet er fra Guardian. Les mer om den uhyre visjonære oppfinneren her: https://www.theguardian.com/global-development/2025/apr/10/scientists-john-todd-eco-machines-pollution-technology-ships-oceans

Ved å bruke økologiske prinsipper i vannsystemene, bygger vi løsninger som ikke bare er funksjonelle, men også regenerative, og ikke minst vann- og naturbesparende. Tenk deg et drivhus hvor vannet sirkulerer gjennom et mangfold av planter og mikroorganismer, og kommer ut rent og klart — ikke som et resultat av mekanisk filtrering, men som et produkt av et levende, selvopprettholdende økosystem.

Dette er ikke bare en visjon for fremtiden, men en praktisk tilnærming som har blitt gjennomført med suksess flere steder i verden. Ved å omfavne slike løsninger, kan vi bygge vannsystemer som er hardføre, tilpasningsdyktige og i harmoni med naturen.

Konklusjon: Samtidig som vi kvalitetssikrer og forsterker gamle ressursløsninger, bør vi også forske på og utvikle skånsomme og varige løsninger, som Todds øko-maskiner.

---

Om prosjektet

For sent i tide: Fellesskap og omstilling i krisenes tid er resultatet av årevis med lesing, skriving og aktivisme, kort og godt forsøk på å forstå de enorme problemene vi står i.

Men det er også en bok om løsninger. Derfor består den av to deler:

– Hodeboken: om klima, natur, energi, sammenbrudd og systemisk sårbarhet.

– Håndboken: om motkraft, jord, fellesskap, lokal mat, lavteknologi og menneskelig styrke.

Etter mye sort realisme i Del 1, Hodeboken, har vi nå kommet til Del 2, Håndboken. Her får du oppskriften på handlekraft, mening og fellesskap, og ikke minst selvforsyning.

---

Neste post publiseres 25. juli:

Der kan du lese …

Kapittel 16: Praktiske ferdigheter: Den virkelige rikdommen

---

Abonner på nyhetsbrevet, så får du de neste kapitlene rett i innboksen.

Hvis denne teksten traff deg – del den gjerne videre. Jeg er ikke på sosiale medier, så deling er den eneste måten denne digitale boka kan finne vei til flere.

Husk: Vi er ikke alene. Men vi har dårlig tid.

Forhåpentligvis er det ikke for sent å være ute i tide.

1. Jeg siterer fritt etter hukommelsen en historie jeg leste av en kinesisk-amerikansk blogger. Bestefaren hennes hadde vært en styrtrik industriherre i Kina i første halvdel av 1900-tallet. Så rik hadde bestefaren vært, at han eide sitt eget fly! Men da kulturrevolusjonen bygde seg opp, leste bestefaren tidens tegn og donerte flyet til revolusjonen. Dette reddet livet hans og livene til resten av familiemedlemmene, men det reddet ikke formuen deres. Etter kulturrevolusjonen måtte bestefaren jobbe på jordene, han som alle andre. Man kan tolke denne historien som man vil. Jeg vil uansett mene at også for de rike vil det være en investering i fremtiden å bidra til å dyrke nåde og medmenneskelighet, for det som under alle omstendigheter er sikkert, er at de aller rikeste alltid står lagelig til for hugg når historien kaster om på seg.

2. Nitrogen er for eksempel en av hovedårsakene til at Oslofjorden strupes. Nitrogenet kommer fra avrenning fra jorder, og fra kloakken som spyles ut i fjorden uten god nok rensing. Men lokal bruk av avføring og urin, med lokale komposteringsmetoder, gjør energi- og ressurskrevende rensing overflødig.

3. Dette regnestykket klarte jeg ikke å gjøre selv. Det er ChatGPTs verk. Jeg står altså ikke inne for at det er helt korrekt, men klarer heller ikke å dobbeltsjekke det.