QST: En kort fabel

I dag publiserer jeg en fabel jeg har klipt ut fra et større manus jeg arbeider med. Manuset heter Gaia, og er en del av det større prosjektet 2023-2030.

Alle som betydde noe i næringen, fra direktørene i familieselskapene langs kysten, til representantene til investorene som hadde kjøpt opp familieselskapene, til fondsforvaltere av strukturerte finansprodukter med store porteføljer innen marin produksjon, i tillegg til produsenter av fiskefôr og -medisiner, men også våre beste menn på NMBU og NIFES og en og annen drifter av et lokalt anlegg her og der, ‘vettet’ på forhånd og hentet dit for å sikre ‘bred’ representasjon, samt de rette politikerne, og selvsagt også de rette havforskerne og fiskehelsebiologene, var samlet på det strategiske strategimøtet på Pers Hotell på Geilo, en deilig helg med putemyk puddersnø i begge ender, der næringen skulle legge fremtidsstrategien mot 2050 (eller var det 2060, eller kanskje 2070, samme det egentlig, saken var at det var et rundt tall som det kort og godt virket smart å ha en strategi for), de fløy inn i private jumbojeter og landet i skyer av snø på rullebaner laget for anledningen i dalbunnen, fra hele Gaia strømmet de til, i hvite Farao-kostymer, brune kaki-skjorter, atter andre i ‘slimme’ italienske dresser, med dokumentmapper under armene, mens sekretærer i lårkorte skjørt hastet etter disse viktigperene, og briefet dem om senaste nytt om senaste nytt. 

Det var knyttet særlige forventinger til foredraget til Tor Skrette, mannen som er denne korte fabelens årsak og fokus. Ideen til Skrette – eller visjonen, som mange heller ønsket å kalle den – var en teknologi som ble døpt ‘lynsedimentering’ på folkemunne, og som innebar at fiskeproduksjon kunne bli «hjertet i fremtidens sirkulære kretsløp», merdene skulle bli «kverner som maler og maler på havsens bunn», til overmål «uten så mye som en fjert i skadelige utslipp». Hva betydde dette? Jo. Avfallet under merdene skulle utsettes for en hurtigprosessering som gjorde dritten til olje og gass. Genialt, ikke sant? Energi skulle bli mer energi! Glem Einsteins energiligning, det var dette som var fremtiden. Prosesser som tidligere hadde tatt millioner av år, naturens magiske solfangst, der solenergi ble fanget i biologisk materiale, som ble spist av drøvtyggere, som deretter ble spist av glupske predatorer, disse fantastiske kroppene som ved slutten av livssyklusen virvlet ned i havdypet der den dype tiden tok over, og tusenårene vasket silt og sand i et stadig tykkere teppe over det som engang hadde blikstet i fortidssola, dypere og dypere ned i havbunnen, utsatt for større og større trykk, innkapslet i kjemiske prosesser med helt spesielle betingelser og en tålmodighet ingenting levende kan unne seg – denne prosessen kunne gjøres på et døgn med maskinen til Skrette. QST kalte han oppfinnelsen sin – Quick Sedimentation Technology. Hva var vel en stakkars lakselus – for ikke å snakke om dustete leppefisk – mot dette? Teknologien var genial, verken mer eller mindre. Brilliant, fremsynt, et foregangseksempel for alle andre næringer. Skrette var ikke nervøs. Han visste at foredraget ville bli en parademarsj, et glansnummer, stemningen var enerådende: Næringen skulle sammen satse på QST-teknologi, og dermed gi Gaias befolkning en gave de knapt hadde fortjent. Gaia kom til å tikke som et sveitsisk ur fra nå av inn i evigheten, natur, samfunn, ingenting ville ha behov for solas livgivende stråler etter overgangen til et lukket energisystem der ingenting gikk tapt. Direktører (og andre) kunne leve på solstrålene som traff jorda i fjor, fra nå av og i all evighet.

Derfor til saken, ad fontes, som det heter på fint. Nå var det egentlig ikke så mye å si om Skrettes foredrag utover at det formidlet en genial idé, eller ‘konsept’, om man vil. Mannen selv var en ganske forferdelig formidler. Fritzøe våget knapt å tenke på de stakkars studentene som måtte høre på ham dagen lang, uke etter uke. De tekniske løsningene, som Skrette gikk gjennom på lysark etter lysark, med ufattelig tålmodighet, var det ingen som forsto noe av. Slik Fritzøe skjønte det var teknologien basert på ‘atomforsterkning’ av allerede eksisterende energi, det vil si ‘slammet’ på havbunnen, altså dritten, og atomforsterkningen, ‘konsentrasjonen’, skapte en slags tidsmaskin, forstått i metaforisk betydning, eller et ‘forstørrelsesglass’, kunne man også forestille seg. Fritzøe tittet rundt seg. Hva var det han så i øynene til delegatene? Dollartegn. Akkurat som Fritzøe visste alle og enhver i dette rommet hvor mange meter dritt som dekket havbunnen omkring øya Gaia. Ikke bare det, som Fritzøe visste de også at søppel og avfall allerede i årevis hadde blitt transformert til profitt, stor profitt. Alt du trengte for å bli rik på søppel var en politiker i en u-landskommune som satset på forbrenningsanlegg. Den slags handel og vandel hadde pågått så lenge det hadde eksistert penger, det vil si ‘subsidiepenger’ – du fant alltid noen som ville kjøpe søppel bare de fikk hederlig betalt. QST tok konseptet til nye høyder. Alt, absolutt alt, i produksjonslinjen ville bli uhyre lukrativt. Det kom ikke til å finnes utgifter lenger, bare inntekter. Fritzøe forestilte seg å trekke gullpartikler ut av løse lufta, en vev av glitrende skimmer, og selge støvet til blodpris. Kong Midas! Skrette var blank i panna der han via nok en innfallsvinkel forsøkte å forklare hvordan QST speedet opp naturlige prosesser mange millioner ganger. Man måtte visst ned på kvarkenivå, og helst ha en viss kjennskap til kvantemekanikk. «Men drit nå i det,» avsluttet han. «Alle vet at Einstein har bevist at tida går saktere i verdensrommet. Men ingen skjønner bæret av det. QST er det samme. Du må tørre å tro på det!» Fritzøe reiste seg fra stolen bakerst i lokalet, han hadde full oversikt og tok ordet før applausen brøt løs. «QST løser alle problemer», sa han. «Ikke bare for næringen vår. Det løser samtidig en rekke andre problemer. QST kommer til å forandre verden, det er det ikke tvil om. Gaia trenger ikke lenger å bygge vindmøller i sårbare områder. Laksenæringen leverer mat OG energi til verden!» Stemmen hans bar godt i foredragssalen. «Strategien fram mot 2050 må derfor være å øke produksjonen. Dramatisk! I fremtiden skal det være en merd på hvert nes. Og best av alt: Vi har forskningen på vår side. For dere hørte hva professor Skrette sa? QST bruker avfall til å produsere energi – og avfallet bare forsvinner! Konklusjonen er enkel. Innen 2050 skal lakseproduksjonen hundredobles. Minst!» Konferansen ble avsluttet med stående ovasjoner. 

Og hva skjedde videre? Jo, QST ble offentlig politikk på Gaia. Staten, som slet med høye energipriser, og ikke minst miljøvernere som ikke forsto sitt eget beste, disse som dynket seg i lakseblod og fiskeskjell i die-in-aksjoner, eller limte seg fast i fiskeridirektoratet med superlim, eller simpelthen klarte å lage mediekjør av død leppefisk! staten på Gaia, som slet med steinbyrden av borgernes stadig økende og mer og mer elleville forventninger, forventninger som ikke var begrunnet i annet enn tidligere innfridde forventninger, det vil si, forventninger de først etterpå, når de var innfridd, forsto hadde vært (rimelige) forventninger, slik at det hadde satt seg en idé i befolkningen om at høye (materielle) forventninger var et demokratisk ideal – Gaia, som altså hadde sitt å stri med, hadde fått løsningen rett i hendene. QST er fremtiden! Og siden QST med ett var fremtiden, ble det en forpliktelse å øke produksjonen. Ikke bare av laks, men av alt. Enhver næring skulle opp i hundregangeren, det ble en forpliktelse, gjerne mer, det var avfall staten trengte, masse avfall, så mye avfall som mulig. Avfall fra marin produksjon, avfall fra husholdninger, kloakken skulle rett inn i store QST-kraftverk som ingeniørene hadde på tegnebrettet (alt var foreløpig på tegnebrettet), det så utrolig bra ut, tallene var så balanserte at økonomene knapt kunne tro det, energiforsyning til hele Gaia i et sirkulært kretsløp, ikke såkalt fornybar energi, som var avleggs – solceller, vindparker, havvind, batterier, hvor var schwungen? Nei, det var sola som falt i fjor, og årene før, vil skulle leve av fremover. Dra til helvete, O Sol! – herfra til evigheten klarer vi oss selv! 

Men så enkelt var likevel ikke. Det finnes jo alltid noen som på død og liv må ødelegge festen. Nymalthusianere og andre ekstremister. De surmagede professorene som trodde de var så mye smartere enn Skrette, og som på for alt i verden ikke ville akseptere tallene hans. Og selvsagt byråkrater som ikke kunne glemme gårsdagens doktriner og høre tidens melodi klinge vakkert for sitt indre, men også olme kjerringer med menn i strikkegensere, umake par med en sur eim av svette etter seg, og gjerne en drøss unger, som helst ville tilbake til middelalderens hest og kjerre, selv om de var avhengig av sjuseter-Caravellen døgnet rundt. Ingen kunne likevel stoppe fornuften. Rasjonaliteten som Gaias verdensorden hviler på, den fulgte vannets strategi og piplet frem i alle sprekker og åpninger, det vil si, med en viss drahjelp. De første årene etter konferansen på Geilo var det når sant skal sies ikke mange som trodde på QST. Men staten lyttet, slik staten hadde for vane, og satte i gang et kjempeprosjekt for å ‘modne’ teknologien, som det het, finansiert med offentlige midler. Fritzøe og andre laksekonger på Gaia pekte ut og donerte av ren godhet et egnet område til prosjektet. Stedet var sentralt plassert, midt mellom alt, og heller enn med skipsfrakt skulle slam fra havbunnen fraktes til anlegget via rørsystemer, en slags støvsugere; rørene sugde i seg slam. Det gigantiske bassenget midt på industriområdet var prosjektets hjerte. Bassenget hadde et høyteknologisk og på en måte hydraulisk lokk som skulle ‘frese’ slammet, som var begrepet Skrette hadde begynt å bruke om transformasjonsprosessen han ønsket å bevirke. Milliardene fosset mellom kontoene omtrent som slammet fosset gjennom rørnettverket på havbunnen. Skrette & co (deriblant Helge Fritzøe Jr., som hadde vært tidlig ute med å kjøpe seg inn i patentet) fulgte rolig med på de offentlige transaksjonene som stadig floket seg i flaskehalser, og derfra kunne en million, eller to, kanskje tre, ta en enklere avstikker til firmakontoene i alpelandsbyene på Gaia. Det var stort. Bent frem enormt. Prosjektet ble sammenlignet med den kinesiske mur (som regel av Skrette selv, som var ansiktet utad). For var det ikke en ambisjon av samme størrelsesorden å rørlegge havbunnen fra fjern til nær, på kryss og tvers? Og var det ikke enda større å lage gull av gråstein, det vil si olje av dritt, medisiner, fôr og kjemikalier på avveie? Filosofien ristet i sine grunnvoller. For det var selve tida som løste seg opp mens fabrikken reiste seg på Utstad, som var industriområdets navn, der man hadde bilde av Kopernikus på porten, mannen som hadde snudd menneskets selvforståelse på hodet, da han hevdet at det var sola som var sentrum i solsystemet, jorda var ikke sentrum – den glitrende himmelen vi så over oss om natta var ikke innsiden av en beskyttende vom, som i morlivet, men en endeløs enorm utside, og her var vi, nede på jorda, fullstendig ubeskyttet. ‘Nå snur vi om på historien på ny,’ var det som om folk tenkte, ikke bare laksekonger, men vanlige folk også, som bare ville leve et vanlig liv, med to biler, hytte ved sjøen og på fjellet, og en tur til Syden når været ble for dårlig, som det alltid ble på Gaia, samme hvor du var. ‘Nå frigjør vi oss fra sola, nå gjør vi jorda til sentrum i universet igjen’, virket det som om ikke bare Skrette, men altså også vanlige folk tenkte i disse strålende årene, da anleggsmaskiner jobbet døgnet rundt ytterst på en av landtungene på Gaia. Hvis olje kunne lages på én dag, betydde ikke det på sett og vis at vi mennesker kunne reise millioner av år bakover i historien? Og trengte vi å bry oss om framtida da, hvis vi kunne flykte bakover i tida dersom verden gikk til helvete? Sånt diskuterte man i avisene ettersom QST ble et begrep på alles lepper. Den offentlige samtalen ble løftet til et nytt nivå. Enkelte døpte årene theNew Enlightenment. Tor Skrette fikk økenavnet Isaac Newton Jr. Og sånn fortsatte det. Skrette med sin offentlige persona – the nutty professor – og Fritzøe med sine bakkanaler, fikk teknologien inn i rapporter og offentlige utredninger, og dermed ble ambisjoner, visjoner og tankeeksperimenter omskapt til strategiske mål, og fiskeriministere, og etter hvert statsministere, kunne si «bred og grunnleggende forskning forteller oss at QST er løsningen!» Så da forsøksanlegget på Utstad ble lagt ned uten å ha produsert en desiliter olje, bare en utrolig rekke med røde tall i statsbudsjettet, betydde det ingenting. For QST var allerede regnet inn i fremtiden. QST var fundamentet energiforvaltningen og næringslivet hvilte på. Man må knuse noen egg for å lage en høne. Fremtiden besto av overflod, overflod, overflod.