Praktiske ferdigheter: Den virkelige rikdommen
Kapittel 16 i "For sent i tide: Hånd- og hodebok for fellesskap og omstilling i krisenes tid"
Se innholdsfortegnelse og klikk deg inn på kapitlene som alt er publisert her.
Les om “For sent i tide”-føljetongen i innledningen til første kapittel her.
Alle kildene til kapitlene i Håndboken ligger nederst i Del 2: Håndboken.
Praktiske ferdigheter: Den virkelige rikdommen
I Hodeboken antydet jeg at en måte å se fremtiden vår på, er ved å studere forhistorien. Dette gjelder særlig hvilke kunnskaper og ferdigheter som gjennom menneskenes historie har vært viktige for å leve i sameksistens med jorda og naturen rundt og i oss.
Ved modernitetens demring på begynnelsen av 1800-tallet var Norge et land av bønder. Nesten ni av ti nordmenn levde direkte av jorda. I løpet av det neste århundret iverksatte industrialisering og urbanisering en radikal omveltning av samfunnet. Allerede rundt år 1900 var andelen bønder halvert, og siden har nedgangen fortsatt i raskt tempo. I dag lever knapt to prosent av befolkningen av jordbruk.
På bare to hundre år har Norge altså gått fra å være en nasjon av bønder til et samfunn hvor bondenæringen nærmest er marginalisert.
Denne utviklingen kommer til å bli snudd på hodet. Med mindre fossil energi tilgjengelig, må vi igjen bruke våre egne kropper for å få jobben gjort.
I samfunnet vårt bør vi øve oss på å dyrke egenprodusert mat, og måle og registrere hvor mye vi klarer å odle fram i løpet av en vekstsesong. Vi bør hele tiden vurdere hvordan vi kan øke produksjonen. Vi bør lage planer for hvem som dyrker hva, hvor det er best betingelser for hvilke vekster, med tanke på jordkvalitet og vanntilgang.
Men bønder har overalt og alltid vært mer enn matprodusenter. Bønder er håndverkere i ordets bredeste forstand. Det er ikke nok å få jorda til å gro. Vi må lære å bruke hendene.
Lær å bruke hendene
Etter at jeg hadde gått på skole og studert sammenhengende fra jeg var sju år til jeg var over tjue år, hadde jeg det vi godt norsk kaller huet i ræva da jeg ble kalt inn til siviltjeneste. Jeg hadde nektet militæret, og var spent på hva jeg ville ende opp med i stedet. Dette var et av lykketreffene som ikke skjer mange ganger i løpet av et liv. Jeg ble nemlig sendt til skoleskipet Christian Radich.
Den vinteren jeg begynte, lå Christian Radich ved et verft i Drammen for å legge nytt dekk. Jeg og den andre sivilarbeideren fikk drittjobbene som det ikke krevde forkunnskaper å utføre: Vi sto brannvakt bak skottene som sveiserne sveiset på, med brannslanger klare til å slukke malingen som flasset av og begynte å brenne. Eller vi pikket av gammel maling med lufttrykksverktøy, for deretter å male på nytt. Vi blandet to-komponentmaling og malte i små rom, på rekkverk, og på skutesiden.
Det var et helvetes slit. Men da skipet var seilklart, og vi hadde eierskap til prosessen — det flotte nye dekket, de nye badene, osv. — kom gleden. Den andre sivilarbeideren hadde vært på Radich lenger enn meg, og kunne seile fra før. Nå forklarte han meg hvilke av de mange hundre tauene som forsvant opp i riggen som gjorde hva. Jeg pugget tampene på naglebenken etter beste evne. Han øvde meg i å klatre i mastene. Hendene mine skalv, men da jeg kom til toppen, skuet jeg innover Oslo sentrum.
Det virkelig magiske skjedde da vi la ut på seiltokt. Nå skulle kunnskapen settes ut i praksis. Etter de første famlende dagene, var jeg inne i det. Sammen med kameraten min løp jeg opp og ned i riggen som en edderkopp, vi pilte over salingshornene, ut på masterærne, der vi hang over skummende sjøsprøyt og brettet seil. Vi ble én organisme. Når vi heiste den tunge merseråa for å sette seil, hev hele mannskapet rytmisk i det tjukke tauet, mens kraftmatrosen ropte: «å hiv, å hiv, å hiv». Kroppen verket, det brant i hendene av friksjonen mot tauet, men jeg frydet meg av glede.
På Radich lærte jeg gleden av å arbeide med hendene. Jeg fikk en respekt for taus kunnskap som skolen ikke hadde lært meg; å vite med kroppen hvordan noe skal gjøres, ikke bare hodet. Denne gleden både kan og bør vi finne tilbake til snarest mulig.
Mens vi har latt oss begeistre av kjøkkenmaskiner, raske biler, smart-telefoner og kunstig intelligens, har vi samtidig glemt hvordan vi høster frø, blåser liv i utarmet jord, reparerer et gjerde eller holder en kaklende hønseflokk i live gjennom en hard vinter. Kanskje ligger nøkkelen til fremtiden hos besteforeldregenerasjonen, som — selv om mange av dem har høy og avansert utdanning — fremdeles vet hvordan man håndterer en hakke, bygger en bod, måker snø, og reparerer en bukse med nål og tråd?
Langt inn i forrige århundre kunne nordmenn ikke bare dyrke mat til egen husholdning, men også lage og reparere klær og verktøy.1 For eksempel ble pulten jeg skriver disse ordene på snekret av oldefaren til samboeren min, ikke fordi han var snekker, men fordi møbelsnekkeri var noe han gjorde selv, av mangel på alternativer.
Dette er ferdigheter som ikke kan lastes ned eller kjøpes (beklager spydigheten), de må læres ved praktisk øvelse. Start med å lære deg å mestre grunnleggende ferdigheter i:
Byggearbeid: Lær å sage, spikre, skru, måle. Bygg enkle konstruksjoner som kompostbinger, hønsehus, redskapsskur og jordkjellere
Reparasjon: Lær deg å reparere, heller enn å erstatte ting som går i stykker. Start med enkle ting som møbler, klær, og husholdningsapparater
Matlaging fra bunnen av: Lær å lage matvarer som brød, syltetøy, saft, syltede grønnsaker, og høst sesongmat fra naturen.
Tekstilarbeid: Lær å sy, strikke, lappe og reparere klær
Den beste måten å lære på, er fra andre som kan ferdighetene. Finn sammen med eldre mennesker i lokalmiljøet, siden mange i den eldre garde fortsatt mestrer tradisjonelle ferdigheter som de gjerne deler. Opprett verksteder der folk kan lære av hverandre.
I tillegg til praktiske ferdigheter, må vi også utvikle mentale ferdigheter:
Observasjon: Lær å følge med på naturens sykluser og mønstre, men også hvordan ting er konstruert og montert.
Problemløsning: Øv på å improvisere med tilgjengelige materialer
Samarbeid: Utvikle evnen til å koordinere arbeid i grupper
Spesialisering vs. allsidighet
I et mindre teknologisk samfunn dukker et viktig spørsmål opp: Bør alle kunne litt om alt, eller bør vi alle spesialisere oss?
Historikeren Yuval Noah Harari har skrevet mye om dette, og ifølge ham kunne det gjennomsnittlige jeger- og samlermennesket langt mer enn det moderne mennesket. På den tiden var man nemlig nødt til å kunne litt om alt. Denne allsidigheten, som gjør deg i stand til å løse situasjoner idet de oppstår, vil være avgjørende i fremtiden.
Historisk sett har lokalsamfunn hatt både generalister og spesialister. Hver husstand kunne det grunnleggende om matproduksjon, reparasjoner og hushold, men landsbyen hadde også sine smeder, snekkere, jordmødre og andre spesialister.
Noen gode råd vil være:
Alle lærer grunnleggende ferdigheter innen mat, vannforsyning, oppvarming og enkle reparasjoner
Hver person velger ett til to spesialområder å fordype seg i, basert på interesse og anlegg
Lokalsamfunnet kartlegger ferdighetsgapet og oppmuntrer til læring der det mangler kompetanse
Den som kan reparere sykler, bygge hus, samle frø, blåse liv i jorda og lokke frem vann i en tørr brønn, skal ikke gå sulten i et lokalsamfunn der alle hjelper hverandre.
Om prosjektet
For sent i tide: Fellesskap og omstilling i krisenes tid er resultatet av årevis med lesing, skriving og aktivisme, kort og godt forsøk på å forstå de enorme problemene vi står i.
Men det er også en bok om løsninger. Derfor består den av to deler:
– Hodeboken: om klima, natur, energi, sammenbrudd og systemisk sårbarhet.
– Håndboken: om motkraft, jord, fellesskap, lokal mat, lavteknologi og menneskelig styrke.
Etter mye sort realisme i Del 1, Hodeboken, har vi nå kommet til Del 2, Håndboken. Her får du oppskriften på handlekraft, mening og fellesskap, og ikke minst selvforsyning.
Neste post publiseres 27. juli:
Der kan du lese …
Kapittel 17: Kultur og sosial organisering: Limet i samfunnet
Abonner på nyhetsbrevet, så får du de neste kapitlene rett i innboksen.
Hvis denne teksten traff deg – del den gjerne videre. Jeg er ikke på sosiale medier, så deling er den eneste måten denne digitale boka kan finne vei til flere.
Husk: Vi er ikke alene. Men vi har dårlig tid.
Forhåpentligvis er det ikke for sent å være ute i tide.
Strikking er et eksempel på en positiv trend. Mange kan i dag fortelle at de finner en særegen ro og tilfredsstillelse ved å holde på med strikketøyet sitt, og ved å bruke klær de har lagd selv.