Portvokterne

Er det rett at hemmelige bokråd bestemmer hva det norske folk skal lese?

7. november var jeg på Dagsnytt 18 og Kveldsnytt for å diskutere ensrettingen i bokbransjen med Sigrid Hvitsten fra Dagbladet. Jeg har fått mange kommentarer på innleggene og debattene jeg har deltatt i så langt. Både suksessforfattere og mindre kjente forfattere har gitt meg sin virkelighetsbeskrivelse av forfatterlivet. I denne oppsummerende kommentaren beskriver jeg det jeg mener er gode sider, men også fundamentale problemer, i dagens institusjon – og jeg kommer med en mulig løsning.

Som gammel fan av Ketil Mosleth, og med hans krøssklepping av “menn i dress og slips med en flokk sauer”, foreslo jeg at vi skulle kryssklippe Lykke og Faldbakkens bokstabelsignering med at jeg signerte min ene stusslige bok. Den gang ei.

FEM LEDD I RYGGRADEN

Ledd 1: Innkjøpsordningen

Aller først vil jeg si noe om hva som fungerer. Det har ofte med rette blitt hevdet at vi i Norge har en enestående god litteratur. (We punch above our league, som en forlagsredaktør skrev til meg etter å ha lest Aftenposten-innlegget.) Det er sant. Vi har flere forfattere i verdensformat, overraskende mange folketallet tatt i betraktning.

Årsaken er den gode litteraturpolitikken. Kronjuvelen i litteraturpolitikken er Innkjøpsordningen som ble etablert i 1965. Den sikrer at hver skjønnlitterær utgivelse, forutsatt at den har litterær kvalitet, går i null økonomisk.

At denne ordningen de siste årene har vært under sterkt press, blant annet med uforutsigbare avkortninger på utbetalingene, styrker min påstand om at fundamentale sider ved vår fantastiske litteraturpolitikk kan endres raskere enn vi liker å forestille oss.

Ledd 2: Bibliotekene

Jeg har de siste årene oppdaget noe vidunderlig. Jeg har gitt ut tre barnebøker. Ingen av dem har fått nevneverdig presse. Likevel får jeg stadig henvendelser om disse titlene. Jeg reiser rundt og møter elever på skolebiblioteker. Jeg har til og med mottatt en obskur pris jeg aldri hadde hørt om.

De som har holdt liv i disse bøkene er bibliotekarene. Jeg har innsett at bibliotekarene står for en helt annen bokoffentlighet enn den vi ser i media. Bibliotekarene leter utenfor opptråkkede spor, og deres mandat er formidling. Slik jeg ser det, står bibliotekarene for den typen bred litteraturformidling som jeg har etterspurt i pressen.

Ledd 3: Forlagene

Som jeg sa i Dagsnytt 18: «Vi forfattere er på forlag fordi vi trenger redaktører.» Stort sett elsker vi redaktørene vi har. Vi kan være triste i årevis hvis redaktøren vår slutter. Vi skjønner nesten ikke at det finnes mennesker som tar det vi driver med så seriøst som redaktøren vår. Vi vet at vi trenger en leser.

Vi er ikke på forlag fordi vi trenger hjelp til å trykke boka. Å trykke en bok er lett. Vi er på forlag fordi vi ønsker å skrive gode bøker. Det er vanskelig.

Min siste bok «Dragen» hadde aldri blitt så god som den ble, hvis det ikke var for det utrettelige arbeidet til min kjære redaktør Øyvind Ellenes. En del av den boka er hans.

Men forlagene har et ganske vrient mandat. De skal utvikle litteraturen, la smale titler blomstre, for å svare for Innkjøpsordningen og momsfritak. Samtidig er de kommersielle selskaper. Det gikk et skjelv gjennom bransjen da en mann med gullepåletter og cowboystøvler brøytet seg inn og skrek: «Endelig mandag!»

Stordalen stjal bestselgerforfattere her og der, forfattere som forlag hadde brukt lang tid på å bygge opp, og som var enormt viktige for budsjettbalansen. Mannen bedyret sine gode intensjoner, men tre år senere hadde han solgt seg ut med solid overskudd.

Jeg tror Stordalens salattråkk er et traume bransjen ennå sliter med å riste av seg. Enn si vite hvordan de skal forholde seg til. Svakheten i systemet ble så altfor tydelig.

Mens forlagene før drev etter en gentlemansavtale om ikke å stjele hverandres forfattere, kan alt skje nå (og de har for så vidt drevet litt med det selv).

Å blåse opp et forlags verdi med å lokke til seg bestselgere – og så ta ut fortjenesten, ikke på boksalg, men på den antatte verdien av forfatterne i stallen, var også nytt.

Samtidig har forlagene en lei tendens til ikke selv å forstå – eller etterleve – sitt mandat. Dersom de ikke i deler av forlagssystemet forvalter en politikk som først og fremst er kulturelt bærekraftig, ikke økonomisk, hvorfor skal de særbehandles da?

Tidsskrifter er et godt eksempel. At de store forlagshusene ikke forstår å forvalte rollen som kulturinstitusjoner, har de blant annet demonstrert med å selge tidsskrifter.

Redaktøren i Vagant, Audun Lindholm, skriver på Facebook:

Så kommer det absurde: Samtidig som forlagene dag for dag ser at den avisbaserte delen av den litterære offentligheten svekkes, har de hatt tilgang til redaksjonelle miljøer av idealister som kan litteraturen ut og inn, som er i generøs og idéutviklende dialog med forlagenes forfattere (og potensielle forfattere), som ofte er de som spørres om å gjøre forfatterintervjuer på festivaler og litteraturhus, som får til enormt mye med små ressurser, og utgjør rekrutteringeringsgrunnlaget både for aviskritikken og deres egne redaksjonelle miljøer. Hva gjør de? Jo, de sparer seg til fant ved enten å kutte trossene til eller nedprioritere disse miljøene, der den litteraturkritikken de sier at de ønsker seg, faktisk blomstrer.

Ledd 4: Stipender

For forfatterne er stipender den aller viktigste delen av litteraturpolitikken. Stipender muliggjør tid til kunstnerisk utforsking og skriving.

Det skal ikke være noen andre kriterier for å motta stipend enn litterær kvalitet. Men de som forvalter det, må gjøre det med klokskap, slik at det ikke kan stilles spørsmålstegn ved kriterier og habilitet.

For også dette systemet har vist hvor lite utsatt det er, og hvor fort det kan ødelegges. Forfatterforbundet gikk til retten for å overta en del av stipendpotten – og vant frem.

Stipender er den eneste potten i det milliardstore økonomiske kretsløpet som går rett til forfatterne. Likevel utgjør de bare en liten del av totalsummen i litteraturøkonomien.

Ledd 5: Avtaleverket

Vi forfattere elsker normalavtalen og alle andre kollektive avtaler som Forfatterforeningen har forhandlet frem . Vi elsker normalavtalen fordi den sikrer oss i det minste 100000 kroner for tittelen vi gir ut, en tittel de fleste av oss har arbeidet i minst to år med. Likevel elsker vi den. Vi elsker den, fordi vi vet alternativet er så mye verre.

Vi elsker Forfattersentrum, som passer på at vi får betalt for oppdrag, og som med nebb og klør arbeider for å holde satsene oppe - og som til og med fakturerer for oss!

Vi elsker også bokavtalen, som krever at bokhandlere tar inn ett eksemplar av boka vår. Riktignok får de 70% rabatt, så boka er egentlig mest for en gave å regne. Likevel elsker vi avtaleverket, fordi vi vet at vi hadde blitt knust uten det.

Så over til det som ikke fungerer, slik jeg ser det.

DET TREHODETE TROLLET (UTEN RYGGRAD?)

Bokhandlerkjedene

Bokhandlene har sluppet ufortjent billig unna i kritikken min så langt. Men etter min mening er bokhandlene de som i aller minst grad bidrar til det felles spleiselaget kulturpolitikken vår er. Man kan derimot være fristet til å hevde at de er den viktigste faktoren til det synkende mangfoldet i bokbransjen.

En svært kjent forfatter skriver til meg i en sms om de såkalte bokrådene, der forlag og bokhandlere møtes for å bestemme hvilke titler som skal kjøpes og selges:

«På det grunnlaget gjør kjedene sine valg om hva de skal satse på. Deretter spiller de samme kjedene inn disse titlene, som pressen deretter logrer etter – fordi det jo er disse kommer til å «vekke oppsikt» (...) Tro meg, jeg har vært på begge sider av dette; jeg drar store fordeler når de velger meg, men er helt ute når de ikke velger meg.»

Bokrådene har den forutsigbare og høyst tvilsomme funksjonen at når en bokhandlerkjede bestemmer seg for å kjøpe inn mange eksemplarer av en tittel, medfører dette en stor investering. Forlaget trykker opp mange eksemplarer av boka, mens kjedene lager reklamemateriell og rydder plass i butikken.

Forlagenes og bokhandlenes felles investering medfører at boka MÅ selges. Derfor rettes alt fokus mot titlene som er kjøpt inn sentralt, noe som skaper et spinn mediene hiver seg på.

Jeg skrev i et tidligere innlegg om hvordan man da jeg debuterte ikke bare hadde verstselgere og bestselgere, men også mellomselgere. I artikkelen «Synk eller svøm» i Prosa 3/2022 står det

I 2021 var det bare sju såkalte bestselgere (...) mot 27 i 2010.

At bestselgerfokuset har dratt seg til, er altså ikke noe jeg finner på.

Jeg har videre latt meg fortelle av gode kilder at det totale bokvolumet som blir solgt har økt med 10-15 prosent i og med bokhandlenes vridning mot færre og større bestselgere (hvis noen har de eksakte tallene, send meg gjerne).

Gevinsten for å satse på bestselgere framfor mangfold har vært lukrativ. Og hvem sitter igjen med pengene? Jo, det er de store forlagshusene, som har bukta og begge endene i bransjen. Bokbransjen er nemlig så absurd at de store forlagshusene også eier bokhandlerkjedene. De tar ut gevinsten fra bokmarkedet i begge ender.

Taperne er blant andre mangfold og små, litterære forlag.

OBS. Jeg tar forbehold om tallene i avsnittet over. Men om de ikke skulle være hundre prosent korrekte eller etterprøvbare, strider de uansett ikke med observasjonene av at både forlag og bokhandlere er store kommersielle organisasjoner som går godt, mens mangfoldet forvitrer i offentligheten.

Hvorfor er dette et problem?

Mens det tidligere var redaksjonene i forlagene som bestemte hvilke bøker man skulle prøve å skape blest om (merk ordet: prøve), bestemmes dette i dag i møter der det er helt andre kriterier enn de litterære som får gjennomslag - nemlig økonomisk gevinst.

Portvokterfunksjonen er flyttet. Slik har vi fått en ny dynamikk i bransjen, der begrepet litterær kvalitet er kjekt å ha i festtaler og lobbymøter på Stortinget, men ellers mest til bry.

Man kan spørre seg om en stor forfatter som Thure Erik Lund overhodet kunne ha blitt oppdaget i dag. En interessant forfatter som Vegard Sæteren har gitt ut tre bøker, men aldri fått en eneste anmeldelse. Salgstallene er nok til å gråte av.

Slangen bet seg i halen da de nominerte til Bokhandlerprisen 2022 ble offentliggjort. Dette er for det meste de samme titlene som bokhandlerkjedene bestemte seg for å kjøpe inn i store kvanta og gjøre til bestselgere for et halvt år siden. Med nominasjonene gir bokhandlerne sine egne investeringer et ekstra puff inn mot julehandelen.

Men de trenger ikke være nervøse. De vet jo at det blir full klaff.  

Og vips - med det er den absurde ourobourus-logikken som gjennomsyrer hele bokbransjen fra forlag via bokhandel til presse sluttet for i år.

Kan vi leve med at menneskene som sitter i bokrådene, ikke svarer til noen?

Vi vet ikke engang hvem de er. Det eneste vi kan være sikre på, er at de aldri kommer til å melde seg på i denne debatten.

Mediene

Det er jo mediene som foreløpig har mottatt mest kritikk. Jeg ser ingen grunn til å gjenta den her, men viser til innlegget i Aftenposten og gjentar min oppfordring: Enhver kulturredaksjon bør ha som mål å bygge en profil publikum kan kjenne igjen.

Det bør ikke være irrelevant om man leser litteratursidene til Dagbladet, NRK eller Aftenposten. Er det for mye å forvente at kulturredaksjonene hvert år kan løfte frem en bok ingen andre har oppdaget ennå?

NRK har for eksempel fire fast ansatte litteraturkritikere og fem fastlansere. Hvordan setter de da aldri agendaen? Hvorfor oppdager aldri NRK den forfatteren du bare MÅ lese?

Forlagene

Forlagene har jeg skrevet om over. På sitt beste er de fantastiske. På sitt verste fremstår de som en laksearving som ikke klarer å stave ordet a n s v a r.

Jeg vil likevel trekke frem enda et eksempel på hvordan jeg mener forlagene feiler i sitt samfunnsoppdrag, for med det å antyde omfanget av problemet.

De siste årene har buzzordet i bransjen vært strømming. Det rapporteres om bratt økende inntekter, og det enorme mediekonsernet Bonnier har tråkket inn i bok-Norge med sine finansielle muskler (som sjelden er godt nytt for oss forfattere). Halleluja-stemningen har fått bre seg uten særlig motstand. Men hvem er strømming bra for?

Arne Svingen, som er en forfatter med mange titler som lydbok, har skrevet hvor lite han tjener på det. Strømming er ikke noe å leve av. Og det til tross for at Svingen strømmes mye.

Fattig på strømming?

På den andre siden har vi sånne som meg, og vil jeg tro, den store majoriteten av forfatterne i Norge. Med unntak av barnebøkene mine, har jeg ikke en eneste tittel i strømmetjenestene. Jeg, og mange med meg, er aldri utgitt som lydbok.

Hvordan skal vi tjene noe på strømming? Det er åpenbart at strømmetjenestene først og fremst er en metode for ytterligere akkumulasjon på bestselgere. I tillegg kan forlagene nok en gang kapitalisere på eldre titler.

(Og nå har jeg ikke engang nevnt hvordan forlagene prioriterer sine egne titler i strømmetjenestene, helt i gråsonen av lovverket.)

Er idealisme en mulighet?

Forfattere og kritikere er sørgelig alene. Vi sitter på hver vår tue og skriver mens vi lurer på hvordan vi skal få tak i penger neste år – eller kanskje allerede neste uke. Å stille krav til et konsern som omsetter for milliarder føles ikke helt lett.

Når jeg har satt i gang denne debatten, føler jeg meg mest som mauren under skoen.

Samtidig er det slik at det er forfatterne og kritikerne som skaper litteraturen og den offentlige samtalen om litteratur. Uten oss er bokbransjen bare et tomt skall.

Alle som skriver trenger en redaktør, som jeg skrev over. Men vi kan være redaktører for hverandre, hvis det er det som skal til. Vi kan trykke bøker, vi kan skape vår egen offentlighet, hvis bokbransjen ikke bryr seg om mangfold lenger.

Dette vet jeg, fordi jeg har gjort det selv. I 2010 var jeg med å starte det idealistiske forlaget H//O//F. Dette forlaget er bygget opp rundt en kollektiv redaksjon av idealistiske forfattere. Mange av landets viktigste stemmer har deltatt i redaksjonsarbeidet i H//O//F, for eksempel Gunnar Wærness og Monica Aasprong.

Selv har jeg gitt ut to bøker på H//O//F. Begge disse er diktbøker, og dermed per definisjon uselgelige, i hvert fall hvis man spør bokhandlerkjedene.

Men diktene mine er ikke uselgelige for H//O//F. Mine to diktsamlinger er de eneste bøkene jeg har gitt ut som har kommet i flere opplag. Med godt kunstnerisk og redaksjonelt arbeid og kjærlighet til litteraturen kommer man altså et stykke på vei.

Det jeg snakker om nå er idealisme. Vi som har jobbet i H//O//F gjør vårt beste og håper at bøkene blir kjøpt inn av Innkjøpsordningen, hvilket de heldigvis ofte blir. Bøkene selger vi hovedsakelig i forlagets egen bokhandel Audiatur, og andre uavhengige bokhandlere. Pengene som kommer inn, fordeler vi søsterlig.

Synes du dette høres absurd og lite sannsynlig ut?

Da anbefaler jeg å vende blikket mot Danmark. Der har landets uten sidestykke viktigste forlag i kulturhistorisk sammenheng kollapset, mye på grunn av ensidig markedsfokus. Har dette tatt knekken på litteraturen? Tvert imot, kan det se ut som. Årets vinner av Nordisk litteraturpris, Solvej Balle, har gitt ut den eksperimentelle vinnerboka “Om udregningen av rumfang” på sitt eget forlag. Jonas Eika, landets forrige prisvinner, tok prisen hjem for “Efter Solen”, utgitt av indieforlaget Basilisk.

Det er mulig jeg er desillusjonert, men slik jeg ser det står det norske bokbransjen overfor to enorme utfordringer. For det første hvordan man skal forholde seg til Innkjøpsordningen. For det andre samrøret mellom bokhandlerkjeder og forlagshus.

Sakprosaforfattere stiller for eksempel et legitimt spørsmål når de undrer hvorfor skjønnlitterære titler automatisk kjøpes inn til bibliotekene, mens sakprosatitler har en selektiv ordning. En selektiv ordning vil si at bøkene blir vurdert for innkjøp fra en begrenset pengepott. Alle i bransjen vet at en sakprosatittel derfor er mye vanskeligere å få kjøpt inn til bibliotekene. I 2020 ble 1 av 3 titler kjøpt inn.

Det kan også vanskelig benektes at automatisk innkjøp av skjønnlitteratur har medført at det utgis for mange titler. Dette er kanskje en av grunnene til at det har blitt mulig å flytte portvokterfunksjonen over til de anonyme bokrådene. De kan med rette hevde at det er umulig å formidle alle titlene som gis ut.

Over tid ser jeg ikke hvordan den automatiske innkjøpsordningen kan opprettholdes dersom ikke antallet skjønnlitterære titler synker.

Samrøret mellom bokhandlerkjeder og forlagshus er etter min mening det verste. Det driver bestselgerfokus og utrydder mangfold, og gir med hele sin eksistens bokinstitusjonen et mistenksomhetens skjær. Berettigede mistanker om at man i bokbransjen meler sin egen kake, er noe man bør gjøre sitt ytterste for å unngå.

Men neida. Bokbransjen selv tror det holder å bruke det fancy ordet vertikal integrasjon for at folk ikke skal skjønne hva de driver med.

Har vi forfattere gitt dem grunn til å tro at vi er så dumme med føyeligheten vår?

Faller Innkjøpsordningen, vil forlagsbransjen som vi kjenner den mest sannsynlig kollapse. Vi vil antagelig få konkurser og masseoppsigelser.

Hva skjer da?

Kanskje Amazon eller en annen mediegigant ser sitt snitt og tar over hele sulamitten? Dermed er kvalitetslitteraturen ute i kulda og har per definisjon blitt en subkultur.

Det vil jeg påstå er en katastrofe for allmennheten.

Det er fremdeles mulig for forlagsbransjen å være forutseende og ansvarlig nok til å tenke kvalitet fremfor gevinst. Det er fortsatt mulig at de selv innser hvordan selskapsstukturene med strømmetjenester, bokhandlerkjeder og innviklede eierskapsstrukturer i en salig røre ser ut fra utsiden - og endrer det.

Forlagene må tenke hardt på hvordan de skal forholde seg til dette. Det holder ikke å trekke pusten etter jul, for så å hive seg på Kappløpet 2023, med håp om også i år å få med en bestselger i karusellen. Bruk seminaret i januar til noe viktigere enn å spinne neste års snakkis.

Utfordringen aktørene i bokbransjen står i i dag, er å skape en like god litteraturpolitikk for vår tid, som visjonærene bak Innkjøpsordningen gjorde i sin tid.

Hva må gjøres hvis dette feiler?

Dersom bokbransjen fortsetter å sette stadig høyere inntjening foran mangfold og en levende offentlighet, bør myndighetene heller kanalisere den økonomiske støtten andre veier, for eksempel til idealistiske prosjekter som det jeg beskrev over.

Direkte støtte til forfattere og kritikere, samt støtte til idealistiske prosjekter som oppretter levende plattformer for kunst og ideer, gir mer igjen for pengene enn vi får i dag.

Aller sist, hva kan du som leser gjøre for å bidra til det litterære mangfoldet?

1.     Kjøp bøker i uavhengige bokhandlere. Audiatur, Camino, Tronsmo og Sagene bokhandel er noen forslag.

2.     Ta en sjanse og bestill en bok utgitt av et idealistforlag. Mitt forslag er Arabisk Apokalypse av Etel Adnan.

3.     Abonner på et tidsskrift. Vagant og Samtiden er noen muligheter.

4.     Hvis ikke noe av dette frister: Velg i det minste å gi en annen bok i julegave enn titlene du har sett tusen ganger allerede denne høsten.