Overgangsperioden: Fra gårsdagens samfunn til morgendagens
Kapittel 19 i "For sent i tide: Hånd- og hodebok for fellesskap og omstilling i krisenes tid"
Se innholdsfortegnelse og klikk deg inn på kapitlene som alt er publisert her.
Les om “For sent i tide”-føljetongen i innledningen til første kapittel her.
Alle kildene til kapitlene i Håndboken ligger nederst i Del 2: Håndboken.
Overgangsperioden: Fra gårsdagens til morgendagens samfunn
Selv om du og jeg vil måtte bidra med mye i det lille samfunnet vårt, er det viktig at privatlivets fred respekteres. Du skal få være i fred i huset eller leiligheten din. For meg føles det helt avgjørende for at jeg kan være med på noe sånt. Som jeg skrev innledningsvis i Håndboken, er jeg livredd for å ta det første steget. Men jeg fryder meg samtidig ved tanken. Hvis jeg bare kommer i gang, tror jeg at det kan bli mitt livs eventyr. Men det krever at jeg samtidig kan trekke meg tilbake og få være i fred. Jeg må ha mulighet til å fortsette med det jeg elsker å drive med: lese, skrive, undervise og trene.
Vi må kort og godt ha takhøyde for hverandre. Hvis jeg ønsker respekt for mine særheter, må jeg også akseptere andres «diller».
Det er også viktig å være åpen for å inkludere nye «medborgere» hele tiden. Samfunnet vi ønsker å skape vil i begynnelsen kanskje bestå av spredte venner eller andre likesinnede, på eiendommer som ikke ligger i umiddelbar nærhet til hverandre.
Dersom vi, de første borgerne, klarer å spre «kulturen» på åpne arrangementer eller ved å snakke med folk i nabolaget, kan det bli interessant for stadig flere å være med, særlig ettersom kriseforståelsen øker. Det skal være lett å komme inn i folden, og vi vil gjerne tette de åpne feltene mellom eiendommene som fra før er med. Jo tettere, desto bedre.
Vi kan imidlertid ikke forvente den samme kriseforståelsen hos alle, og det må være rom for å være med i initiativet av andre grunner enn at man frykter en natur- eller samfunnskollaps. En like god grunn til å vise sin interesse, kan være at man savner fellesskap og fellesarenaer.
En uventet gevinst ved omstillingen til et mer jordnært liv er frigjøringen fra teknologiens kontinuerlige krav på oppmerksomheten vår. Når hendene er opptatt med jordbruk, når sinnet fokuserer på praktiske utfordringer, når vi er til stede i meningsfulle sosiale sammenhenger, vil behovet for den digitale dopamin-belønningen gradvis forsvinne.
Mange som har tatt steget mot en mer selvforsynt livsstil beskriver en følelse av å «våkne». Hugh Wilson, som jeg skrev om i Hodeboken, har brukt livet på å hjelpe naturen med å hele seg selv i Hinewai-reservatet på New Zealand. Han sier det slik:
Vi prøver å fjerne alt som hindrer naturen i å gjøre jobben sin. Alt det seriøse arbeidet blir gjort av naturen her.
For Wilson har det langsomme, praktiske arbeidet med jorda gitt livet hans mening, undring og tilstedeværelse.
Slik er det for mange som bryter med forbruket og normene som dyttes på oss.
På en gård i Sörmland i Sverige har Johanna Hofring, en tidligere modell og designer, forlatt motebransjen i New York og Stockholm for å leve nærmere naturen. Hofring sier at livstilen ikke handler om å bryte med verden, men å finne tilbake til den. Skogen rundt småbruket, som hun lengtet etter i byen, går hun i hver eneste dag.
Men du trenger selvsagt ikke være hippie eller hipster for å ønske å leve annerledes.
I et vanlig boligstrøk i Molde har Maria Berg Hestad forvandlet tomta til en kjøkkenhage som forsyner familien med det meste av grønnsakene de spiser. Hun sier:
Jeg føler meg sterk som klarer å lage så mye av maten vår.
Det er inspirerende. Mange i middelklassen søker en selvforsynt og bærekraftig livsstil gjennom hagebruk og lokal matproduksjon.
Hva skjer med oss når kveldene ikke tilbringes med endeløs skrolling, tv-serier vi knapt nok husker neste morgen, eller stressende overtidsarbeid på jobben vi uansett ikke bryr oss om, men med samtaler, håndverk, eller med å betrakte stjernehimmelen?
Barna leker ute. Vi drar på stranda og bader etter en dag med arbeid. Sosiale medier erstattes av sosiale relasjoner. Alle sanser er i bruk, og den menneskelige kontakten er ekte.
Tenk hvor fint det kan bli?
Denne frigjøringen er ikke vår første målsetting, men en bieffekt. Oppmerksomheten vender tilbake til oss selv, som en trekkfugl som kommer tilbake etter en lang vinter.
Fra isolerte individer til fellesskap
Jeg må innrømme at tanken på å bli selvforsynt og isolert i et øko-hus langt ute i skogen hadde sin romantiske appell en gang. Faktisk bodde jeg alene på øya Gullholmen i Oslofjorden i et helt år, med de depressive omkostningene det hadde.
Etter å ha vært mutters alene den ene vinterstormene etter den andre, har jeg innsett at vi alle er avhengige av hverandre på godt og vondt. Det er som energieksperten Jean-Marc Jancovici sier i den sterke dokumentaren Once you know:
Før mente jeg at de som hadde knekt koden var fangstmenn i Canada. Gutta som stilte opp med foran hytta si, med beverskinn og sånt. Men så gikk det opp for meg at hvis tusen byfolk dukker opp på dørstokken deres og sier: «Flytt dere, det er vår tur» … Det beste sikkerhetsnettet i denne situasjonen er å ha folk rundt deg for å hjelpe deg. Det er bedre enn å gjemme seg med en rifle, American-style.
Ingen overlever alene i lengden. Og hvem er det egentlig som ønsker det?
Fremtiden vi nå står foran, krever at vi bygger sterke, åpne, og inkluderende fellesskap. Vi må erkjenne at naboene våre, selv de vi kanskje ikke liker, er en ressurs vi ikke har råd til å takke nei til.
Rob Hopkins, som startet Transition Town-bevegelsen, påpeker at overgangen fra dagens fragmenterte samfunn til motstandskraftige lokalsamfunn skjer i faser. Han lister ikke opp fasene skjematisk, men oppsummert kan vi tenke oss noe slikt:
Bevisstgjøring: Skape forståelse for behovet for endring
Samling: Finne likesinnede og bygge kjernefunksjoner
Visjon: Skape et positivt bilde av en mulig fremtid
Praktisering: Begynne å leve deler av visjonen i dag
Nettverksbygging: Koble gruppen sammen med andre grupper
Dypere omstilling: Transformere grunnleggende strukturer
I den første fasen vil lokalsamfunnet være fragmentert. Kanskje vil det bare være noen få husholdninger som samarbeider. Det er helt greit. Kanskje er det nettopp slik det må være, for at noe i det hele tatt skal skje?
Etter hvert som tilliten bygges og gevinstene blir synlige, vil flere bli interessert. Hold døren åpen for nykommere, men vær tydelig på forventningene om gjensidighet. Alle må bidra med noe.
Denne sommer-føljetongen er et forsøk på å ta det første steget. Jeg vil bidra til det Hopkins kaller det første steget: Bevisstgjøring. Slik vil jeg skape forståelse for behovet for endring. Samtidig vet jeg at andre har mer å bidra med i de neste stegene, den praktiske gjennomføringen. Jeg er jo en grønnskolling som ennå ikke har kommet i gang!
Verktøykasse for omstilling
Når endringene kommer, er det verken teknologi eller ideologier som vil bære oss fremover, men det vi kan utrette med hendene, hodene og hjertene våre — sammen.
Her er en oppsummert oversikt over ferdigheter, kunnskaper og ressurser som vil gjøre en forskjell.
Praktiske ferdigheter
Dyrking av mat på små arealer (kjøkkenhage, parsell, balkong)
Kompostering av mat- og hageavfall
Enkel matkonservering (sylting, tørking, fermentering)
Frøsamling og frøbevaring
Grunnleggende snekkerferdigheter
Vedlikehold av klær og sko
Enkle reparasjoner av husholdningsutstyr
Grunnleggende vannrensing (filtrering, koking)
Bygging og vedlikehold av konstruksjoner og enkel teknologi
Sosiale ferdigheter
Konfliktløsning i små grupper
Organisering av arbeidsdugnader
Delingsøkonomi: verktøy, transport, ressurser
Kollektiv beslutningstaking og småskala demokrati
Ritualer og samlinger som styrker fellesskap
Ressurser å bygge opp
Lokale frøbanker
Materiallager for gjenbruk
Felles verksteder og delestasjoner
Vannlagring og regnvannsinnsamling
Solcellepaneler og små batterilagringsløsninger
Du trenger ikke kunne alt. Men jo flere ferdigheter, ressurser og forbindelser vi bygger nå, desto større motstandskraft får vi. Hver plante du dyrker, hver ferdighet du lærer, hver forbindelse du skaper, er en spire for en ny og bedre fremtid.
Hvordan begynne? De tre første trinnene
Første trinn: Gjenopprett forbindelsen til lokalmiljøet ditt.
Kartlegg hvem som bor rundt deg, hva slags ferdigheter og ressurser som finnes. Bygg nettverk på tvers av bakgrunn og interesser. Små, robuste fellesskap er ryggraden i enhver omstilling.
Andre trinn: Begynn å produsere noe selv.
Om det så bare er noen få grønnsaker på en balkong, solceller på taket, eller hjemmelaget kompostjord. Det viktigste er å ta steget fra å være ren forbruker til å bli litt produsent. Selv tre røde tomater vitner om handlekraft, kunnskap og psykologisk styrke.
Tredje trinn: Reduser avhengigheten av komplekse systemer.
Spør deg selv: Hva kan du gjøre for å bli mindre sårbar hvis strømmen, forsyningslinjene eller banksystemet svikter? Små tiltak, som å lagre vann, lære et håndverk, eller etablere lokal byttehandel, bygger uavhengighet og motstandskraft.
Men husk: Ikke la det beste bli det godes fiende.
Vi kan ikke, og skal ikke, bygge knirkefrie kollektivsamfunn over natten. Det beste vi kan håpe å få til er å begynne, prøvende, med det vi har, der vi er. Selv små handlinger kan åpne nye veier. Kanskje oppdager du noe du ikke hadde forestilt deg? Kanskje skyver eksterne hendelser på viljen til å gå videre? Når vi tør å tre inn i overgangsperioden sammen, kan vi oppdage noe langt større enn bare overlevelse: Vi kan finne en ny form for fellesskap, og kanskje også en ny form for frihet.
Om prosjektet
For sent i tide: Fellesskap og omstilling i krisenes tid er resultatet av årevis med lesing, skriving og aktivisme, kort og godt forsøk på å forstå de enorme problemene vi står i.
Men det er også en bok om løsninger. Derfor består den av to deler:
– Hodeboken: om klima, natur, energi, sammenbrudd og systemisk sårbarhet.
– Håndboken: om motkraft, jord, fellesskap, lokal mat, lavteknologi og menneskelig styrke.
Etter mye sort realisme i Del 1, Hodeboken, har vi nå kommet til Del 2, Håndboken. Her får du oppskriften på handlekraft, mening og fellesskap, og ikke minst selvforsyning.
Neste og siste post publiseres 1. august:
Der kan du lese …
Kapittel 20: Avslutning: Visdommen finnes fra før
Abonner på nyhetsbrevet, så får du de neste kapitlene rett i innboksen.
Hvis denne teksten traff deg – del den gjerne videre. Jeg er ikke på sosiale medier, så deling er den eneste måten denne digitale boka kan finne vei til flere.
Husk: Vi er ikke alene. Men vi har dårlig tid.
Forhåpentligvis er det ikke for sent å være ute i tide.