O, evige innsikt (Blindern, 2003)

Jeg ville skrive en analyse av Arne Borges kommentar om litteratursynet til Brageprisjuryen. Men Priya Bains kom meg i forkjøpet.

Heldigvis. For Priya Bains forklarer det mye bedre enn jeg kunne ha gjort. Les nyhetsbrevet hennes her.

Jeg vil likevel komme med et supplerende poeng.

Men først en kort oppsummering av argumentene som er i spill.

Arne Borge mener den litterære offentligheten fremhever bøker som handler om viktig temaer, fremfor bøker av litterær kvalitet. Han bruker årets Brageprisnominasjoner som eksempel. Tre av de fire nominerte bøkene er, etter hans mening, ikke god litteratur, og må være nominert på grunn av temaet de handler om.

Faren med dette er, slik jeg leser Borge, at litteraturen mister sin egenart, og dermed relevans. Hvis bøker først og fremst blir lest på grunn av temaet de behandler, vil litteraturen tape kampen mot andre uttrykk, som kan behandle temaene mer effektivt.

Greit nok. Jeg er ikke uenig i det.

Men spørsmålet er hvorvidt Borges litteratursyn er så evig som han tror det er.

Borge er, til hans forsvar, åpen om sine mulige blindsoner. Han kaller seg “en hvit, frisk og rask fotballgutt på 38 år, med en litteraturforståelse utmeislet på Blindern for 20 år siden.”

Likevel konkluderer han:

Jeg tror fortsatt at en for sterk vektlegging på aktualitet i litteraturen, i lengden risikerer å gjøre det motsatte. Nemlig at litteraturen blir mindre aktuell fordi den ikke gir de skjellsettende estetiske opplevelsene den gir når den er virkelig god

Priya Bains forklarer forbilledlig hvor problematisk det er når utgåtte majoritetsstandarder presses nedover andre forfatteres genuine forsøk på å gi språk til sine erfaringer, sitt liv.

Livet som minoritet, med alt det kan innebære av fremmedgjøring, marginalisering, tap av kultur og språk – erfaringer som tross sine fellesnevnere på kryss og tvers også alltid har sin historisk partikulære kontekst – reduseres her i en håndvending til «aktualitet».

Heri leser jeg at enhver erfaring og ethvert samfunn ikke nødvendigvis kan formgis innenfor de evige idealene Borge inkorporerte på Blindern på tidlig 2000-tall.

Og hvorfor skulle de det?

Som Bains skriver: “Er en forfatters evne til å belyse det som hittil ikke er blitt speilet i litteraturen, ikke også en litterær kvalitet?”

Og, vil jeg legge til for egen regning: Er ikke forfatternes evne til å finne nye litterære former til nye tider og samfunn, det litteraturen trenger for å ha verdi?

Med andre ord, kanskje problemet heller er motsatt av hvordan Borge fremstiller det:

Blir litteraturen irrelevant fordi den lukter støv og møllkuler?

Å tro at man besitter et evig litteratursyn er i beste fall historieløst. De estetiske kriteriene Borge, og med ham så å si hele litteratur-Norge, opererer etter, oppsto i modernitetens kraftfulle strømninger, og fikk momentum fra slutten av 1800-tallet.

Først skulle litteraturen “sette problemer under debatt”. Så, med modernismens oppløste former, tematiserte litteraturen fremmedgjøringen. Ikke før i de søkkrike vestlige demokratiene etter andre verdenskrig fikk vi den komplett interesseløse litteraturen som er alle tings målestokk, ifølge Borge.

Den interesseløse estetisk orienterte litteraturen er med andre ord også et resultat av samfunnsendringer, nemlig de vestlige demokratienes tilnærmede totale frihet, både politisk og økonomisk, for majoritetsbefolkningen.

Hva burde vi ha lært av dette? Jo, at all tekst, all litteratur, alle estetiske mål, er preget av sin tid.

Problemet i dag, som det ikke ser ut til at særlig mange i litteraturverdenen har tatt innover seg, er at den historiske æraen da de vestlige liberale demokratiene dominerte verden fullstendig er over.

Dermed er antagelig også - i det minste om vi skal tro historien - litteratursynet som oppsto i dette samfunnet klart for historiens skraphaug.

Her er et eksempel:

Mitt store tema er klima- og naturkatastrofen vi alle befinner oss midt oppi. Jeg har med større og større vantro observert at livsbetingelsene våre ikke nedfeller seg i en litteratur som speiler de ufattelige endringene vi står overfor.

Fortsatt, midt oppi en polykrise med et marerittaktig momentum, der vi for eksempel hører at AMOC, omveltningssirkulasjonen i Atlanterhavet, kan kollapse i løpet av tiår, og etterlate oss i et Norge der isbreer vokser i gatene, er det stort sett realistiske romaner om middelklassefamilier, med sitt middelklassestrev, som preger boklistene.

Årsaken er kanskje at litteraturen fremdeles befinner seg i en verden av i går?