Nynorsken som forbilledlig eksempel

9. april deltok jeg i en debatt i regi av Fondet for dansk-norsk samarbeid, om KI og skole. Inspirert av settingen tok jeg sats i nynorsken. Her er åpningsinnlegget mitt.

Jeg ble invitert til denne debatten under følgende overskrift: Gir den nordiske dannelsestradisjonen skolene våre et unikt potensial i møte med kunstig intelligens?

Det er et godt utgangspunkt, og langt bedre egnet til å få en opplyst debatt enn, la oss si, hvordan ChatGPT kan brukes i skriveundervisningen, eller til å lage kreative opplegg, eller for å minske arbeidsbyrden til læreren.

Det hekter meg dessuten på tenkningen jeg alt da jeg kastet meg over språkmodeller i slutten av 2022, følte var avgjørende, nemlig: Hva er de sannsynlige konsekvensene av denne teknologien på sikt?

Da jeg høsten 2023 leverte masteroppgaven min, avsluttet jeg nettopp med en refleksjon rundt dannelsestradisjonen, og hvordan den i dag står under et voldsomt press. Etter å ha redegjort for hvordan Utdanningsdirektoratet (UDIR) i kompetansepakken KI i skolen nesten utelukkende fremstilte positive argumenter for bruk, mens den underspilte eller knapt nevnte skyggesidene, viste jeg til allmennskolens opprinnelige mandat: dannelse, like muligheter og fellesskap.

Jeg mente at språkmodeller truer disse verdiene.

En liten avklaring er på sin plass, allerede her i åpningen. Når jeg sier dannelse, mener jeg ikke bare kulturell kapital eller kunnskap om litteratur, eller lignende. Jeg mener evnen til å tenke selvstendig, reflektere kritisk, handle etisk – og delta i det offentlige rom som myndig borger. Det er dette skolen skal fremme. Og det er dette som nå står i fare.

Sagt i svart-hvitt, stiller språkmodeller oss overfor valget mellom en fremtid der alle marsjerer i takt, kontrollert av globale tech-selskaper, og en fremtid der skolen danner enkeltindividet i kompetanse og verdier som gjør det i stand til å foreta individuelle, demokratiske valg.

Før jeg begynner på argumentasjonen, må jeg si litt om min egen erfaring med språk, men også med språkmodeller.

Jeg er, som det står i presentasjonen, forfatter. Det er skriving som er mitt primære virke. Jeg ser meg selv som lærer i forlengelsen av dette, og av den grunn er jeg antagelig i særlig grad opptatt av elevenes skriving.

Selv om jeg er forfatter, var jeg ikke opptatt av, eller særlig glad i, norsk da jeg gikk på skolen. Det var mitt svakeste fag.

Det jeg drev med var musikk. Jeg spilte klassisk gitar, og begynte på musikkhøgskolen. Men det funket ikke for meg. Jeg fikk det ikke til. Jeg ble ikke god nok, etter mine egne kriterier. Så jeg sluttet.

Etterpå begynte jeg ved en tilfeldighet å jobbe ved musikkavdelingen på hovedbiblioteket her i Oslo. Der møtte jeg en kar som var så opptatt av å lese romaner, at han gikk og leste. Om morgenen kunne du se ham tusle nedover Grunerløkka med en bok foran øynene, og det var bare så vidt han stoppet ved fotgjengeroverganger.

Denne karen ble bestevennen min. Og vi begynte å lese sammen. Og så begynte vi å skrive. Flammen var tent.

Det var gjort, rett og slett. Jeg var hekta på språket. Og siden, etter å ha skrevet noe sånt som femten bøker i forskjellige sjanger, etter å ha studert ved Forfatterstudiet, og etter å ha undervist i skjønnlitterær skriving forskjellige steder, har jeg nok lagt ned de berømmelige 10 000 timene med trening i å skrive. Jeg har jobbet mer med språk og skriving enn med noe annet her i livet. Ja, jeg vil si at jeg kan språk. Språket er i meg.

Men også mitt språk er truet av språkmodeller. Også min lesning, min konsentrasjon, min utholdenhet, min vilje til å bruke tid på kilder, er nesten ødelagt på grunn av at jeg slipper å gjøre det.

Jeg kan laste opp en hvilken som helst pdf i ChatGPT og få et avsnitt som oppsummerer artikkelen, boka, diktsamlingen, hva som helst, mer enn bra nok.

Så blir spørsmålet: Hva vil denne teknologien gjøre med en som ikke har jobbet 10 000 timer med språket – men null!

En liten skolegutt som sitter tent på skolebenken, for eksempel.

KI vil frata denne personen språket. Hen vil ikke ha noe språk. Ikke uten OpenAIs hjelp.

Denne konklusjonen synes åpenbar for meg. Bruker elevene KI i skolen, vil de være avhengige av KI for å skrive etter skolen.

Likevel blir de fleste som ønsker en prinsipiell debatt om KI i skolen fremstilt som virkelighetsfjerne drømmere. Man får høre at teknologien ikke kan bli avoppfunnet. Ånden er ute av flaska. Det som trengs er realisme, ikke idealisme. Og så videre.

Men det jeg synes er bemerkelsesverdig er heller hvor fort skolen la seg på rygg for tech-gigantene. Samme måned som teknologien kom, leste jeg om henrykte lærere som allerede var i gang med å bruke språkmodeller. Utdanningsministeren på den tiden, Tonje Brenna, applauderte, og mente skolene og lærerne måtte «omfavne ny teknologi».

Det ble skremmende klart hvor lite prinsipiell tenkning – og ikke minst styring – det var i skolen, for å beholde den stolte dannelsestradisjonen som har gjort skolen vår så bra.

Og det får meg til å tenke: Kanskje er det ikke bare språket, men hele den demokratiske, humanistiske, fellesskapsorienterte tradisjonen som er under angrep.

Men vi har ikke skjønt det ennå. Og institusjonene som skulle beskytte oss virker ikke.

For hva er det vi blir utsatt for? Jeg svarer uten å nøle: verdinivellering. På alle nivåer utraderes verdier og ferdigheter vi har satt høyt, ja, som er hele skolens fundament: lesing, skriving, velbegrunnet tenkning og refleksjon.

Derfor spør jeg: Hvordan verner vi om verdiene som står på spill? Hva slags motstand kan vi reise – og hva har vi gjort før, når verdier har vært under press?

Ett eksempel lyser mot meg. Det handler om språk. Det handler om å være minoritet. Det handler om vilje, organisering – og dannelse.

Det handler om nynorsken.

Nynorsken er et slående eksempel på hvordan språk også er politikk – og hvordan en språklig minoritet gjennom bevisst motstand og organisering kan forme utdanningssystemet og det offentlige rom. Det er mange norsklærere i dette rommet, så jeg skal ikke bruke altfor lang tid på detaljene. Men, som jeg vil påminne våre danske tilhørere om, så lå Norge en gang under Danmark. Vi hadde fått et dansk elitespråk tredd nedover hodene våre, som de norske elitene selvsagt elsket, siden det ga dem makt og privilegier.

I en globalisert verden kan bildet lett overføres til engelsk versus norsk. Eller maskinspråk versus menneskespråk.

Bare at situasjonen er enda mer prekær. For språkmodeller ødelegger ikke bare språkforståelse og språkmangfold, de desimerer også evnen til å lese, skrive, tenke og finne kilder.

Kampen for nynorsken begynte som vi husker med Ivar Aasen, som reiste rundt og samlet dialekter for å bygge et skriftspråk fra folkedypet. De som har lest historien, vil vite hva for en heroisk motstandskamp det var – for ikke å snakke om hvilket språkgeni Aasen var – men også hvilket politisk håndverk det krevde å få gjennomslag for nynorsken mot maktas interesser. Allerede fra dag én forsto og visste nynorskfolket at språk ikke overlever av seg selv. Språk krever institusjoner, politikk og organisert innsats.

På slutten av 1800-tallet begynte lærere, forfattere og bønder å danne mållag for å spre nynorsken og få den inn i skolen. Noregs Mållag ble stiftet i 1906 og fungerte som en politisk og kulturell pressgruppe. Mållaget jobbet strategisk med å få nynorske lærebøker inn i skolene, få lærere til å bruke nynorsk i undervisningen, og påvirke læreplaner og språklover. De tok kampen i kommunestyrer, i Stortinget, i lærerutdanningene og i det offentlige ordskiftet. Dette var en verdikamp, og menneskene som førte den, visste at de stod imot både majoritetsspråket, medienes dominerende bokmålsnorm, og en urbanisering som truet det språklige mangfoldet.

Nynorsk var – og er – en motkulturell størrelse. Den holdt fast ved tanken om at danning ikke betyr å avlære det lokale og kroppsnære for å tilpasse seg eliten og makta. Tvert imot: danning kunne bety å stå støtt i sitt eget språk og sin egen kultur, og derfra møte verden.

Og det virket. Gjennom hele 1900-tallet var det mulig å vokse opp i Norge, med nynorsk som opplæringsspråk, med tilgang til litteratur, aviser og et aktivt kulturliv på eget mål.

Dette er kanskje den viktigste lærdommen for oss i dag: At det finnes språk og verdier som ikke overlever hvis de ikke aktivt forsvares. Nynorsken er ikke bare et sidemål. Den er en påminnelse om at danning og språkrøkt krever motstand og kamp.

På mange måter er denne historien en kjernefortelling om den norske dannelsestradisjonen. Det er en historie om hvordan folket og staten sammen organiserte et solid reisverk for å sikre, men òg videreforedle, norsk kultur og kunnskap.

Men hvor godt rustet er vi til å ta denne kampen i dag? For meg virker det som om vi er skremmende dårlig rustet. Det skyldes til dels at de politiske strukturene og verktøyene mangler – men i enda større grad at dannelsestradisjonen vår allerede virker undergravd.

Vi forstår rett og slett ikke at vi mangler verktøy for å stå imot.

Jeg skal vise hvordan med et annet relevant eksempel: Innføringen av lesebrett i norsk skole.

I dag ser vi konsekvensene av bortfall av skolebøker til fordel for Ipader og Chromebooks. De er som forventet: Lese- og skrivekompetansen til elevene stuper. Og dette er altså før vi har sett konsekvensene av språkmodeller.

Men hvordan og hvorfor innførte vi lesebrett?

Skoleforsker Elise Farstad Djupedal lokaliserer årsaken i kommunereformen i 1986.

Før kommunereformen ble hver skole bygd etter en statlig spekk. Alle gymsaler skulle ha samme grelle utseende, med samme antall ribbevegger, bukker og tjukkaser.

Årsaken til at staten var en sånn kontrollfrik på 60- og 70-tallet, var hvor ulikt skoletilbud norske skoleelever hadde fått frem til da. I distriktene hadde man kanskje ikke engelsklærer, eller skolen hadde ikke skolekjøkken, slik at de ikke kunne tilby heimkunnskap. Det skulle det bli en slutt på. Alle skoleelever skulle ha samme tilbud.

Slik var det ikke etter kommunereformen i 1986, da det ikke var allmennskole som sto på timeplanen lenger, men New Public Management.

Når staten trakk fingrene ut av skolebudsjettene, slapp de samtidig ideen om at alle borgerne, enten de kom fra distriktskommuner eller tjukkeste Oslo sentrum, skulle ha det samme tilbudet. Slik la staten grunnlaget for at først Tynset, siden Kongsberg, og deretter et skred av kommuner kunne kjøpe iPader til elevene, uten å vite noe om langtidskonsekvensene, bare fordi en enkelt person syntes det hørtes spennende ut.

Måten innkjøp av iPader og lesebrett, heller enn skolebøker, ble overlatt til mer eller mindre kompetente skolebyråkrater, i kommuner med mer eller mindre økonomisk slingringsmonn, likner måten språkmodeller har blitt forvaltet i skolen siden de kom.

Bare med en viktig forskjell: Ansvaret er enda mer pulverisert. Det er opp til hver enkelt lærer.

Denne privatiseringen av skolen er et drømmescenario for globale tech-selskaper. De trenger bare å omvende én, to, tre, lærere, deretter følger resten etter, for ingen kan stå imot fremtidens sug.

Ånden er jo ute av flaska. Du kan ikke avoppfinne det som er funnet opp.

Hvilke fremtidsutsikter gir dette dannelsesidealet i den norske skolen? Og ikke minst fellesskolen?

I masteroppgaven min predikererer jeg at språkmodeller vil gjøre de sterke elevene sterkere, de med foreldre med akademisk tyngde som skjønner hvordan de kan brukes til å lære. De svake og demotiverte elevene, de vil bli kritisk svake. De vil gå ut av skolen uten å kunne lese og skrive. Slik overlater vi dem i OpenAIs varetekt.

Slik jeg ser det, står vi overfor endringer det vil være svært vanskelig å reversere når de først har inntruffet. Ja, det vil kreve en innsats mange ganger større enn den som ble lagt ned for å gjøre nynorsken sentral i norsk offentlighet.

Skolebokforlagene er et godt eksempel. Mens staten har sett en annen vei, og lisensene for å oppdatere programvarene på skolenes iPader har steget, har de store skolebokforlagene møtt veggen. Dette er institusjoner som er avgjørende i et demokrati.

Men de sier opp folk over en lav sko. Et eksempel: Etter å ha kuttet 14 stillinger i fjor, kutter Aschehoug forlag ytterligere 30 stillinger i år.

Spol fem, ti, femten år fremover. Kan vi da se for oss en skole der elevenes eneste undervisningsmateriell er orakelet språkroboten? Den kan matte, engelsk, norsk, historie. Hva mer trenger vi? Eller spurt på en annen måte: Hva mer kan vi ta oss råd til?

Og trenger vi egentlig så mange lærere da? Språkroboten kan jo svare på alt? Og vurderingen den gir av elevene er jo mye mer reliabel enn tusen læreres motstridende meninger.

Jeg lar bildet henge. Ti år frem i tid: Et klasserom der elevene er i intens dialog med verdensorakelet, og der inspektøren stikker hodet inn fra tid til annen, for å se at alt er som det skal.

Nå tar jeg ikke til orde for å gjeninnføre statlig detaljstyring av hver minste lille skole. Men det besynderlige er at vi i dag har et sentralt skolestyringsorgan som er større en noen gang før i historien. Jeg sikter til Udir. Herfra hører vi sjelden annet enn halvkvedete viser.

På en debatt jeg deltok i i regi av LNU, ble det stor diskusjonen i salen etterpå. Helt til slutt rakte en person aller lengst bak opp hånda si. Det viste seg at dette var en dame som jobbet med norskfaget i Udir. Hun kremtet og sa at slik hun så det, så måtte hver og en skole, hver og en lærer, finne måter å forholde seg til denne problematikken på, siden den utviklet seg hele tiden.

Mon det!

Vi har allerede gjort ett digitalt eksperiment uten styring, og vi ser hva det har kostet. Nå er vi i ferd med å slippe løs et nytt – langt mer dyptgripende.

Men det er fortsatt mulig å gjøre noe.

Det vi trenger, er det vi hadde før: motstand. Bevissthet. Organisering. Politikk. Og et skolevesen som veit hva det vil.

For dette handler dypest sett ikke om teknologi. Det handler om menneskesyn og fremtidsbilder som kan erstatte følelsen av avmakt som sprer seg over kloden. Det handler om språk, kunnskap og kultur. Og om fremtiden vi faktisk har ansvar for å forme.

Med dannelsestradisjonen i den norske skolen har vi gjort det før. Spørsmålet er om vi tør og vil gjøre det igjen.

De andre som holdt innlegg og deltok i den påfølgende panelsamtalen:

Tine Wirenfeldt Jensen (DK), Birgitte Vedersø (DK), Siv Sørås Valand (NO).

Takk alle sammen, for bidragene. Samtalen ble moderert på kyndig vis av Marit Eikeland.