Mens vi venter på oppsigelsen

CappelenDamm Undervisning skal spare 50 millioner, hvilket betyr at de vil si opp et uvisst antall ansatte. Dette på tross av 7 prosent oppgang i 2022. Hvorfor er jeg ikke overrasket?

Denne høsten har jeg bestemt meg for å sitte stille i båten. Jeg har imidlertid lest en del urovekkende innlegg som bekrefter og forsterker inntrykket av bokbransjen jeg ga uttrykk for i debatten i fjor. Når Sarah Willand nå går inn for å spare 50 millioner i CappelenDamm Undervisning, med konsekvensen at mange kunnskapsrike og kompetente forlagsansatte antagelig må finne noe annet å drive med - ikke fordi forlaget taper penger, men fordi de tjener for lite - har vi definitivt havnet der vi ikke vil være.

Men før jeg kommer til Willand, vil jeg berømme Tore Renberg for å ha fått rett i sitt motinnlegg i debatten i fjor - et innlegg jeg i mitt stille sinn omdøpte til “Selvtilfredshet som ideologi”. Her brukte han salgstallene til romanen Tollak til Ingeborg og sine egne bokturneer som bevis på at alt står bra til i litteratur-Norge.

For nå har Renberg gjort det igjen - skrevet en bestselger - og alle kritiske tanker om bokbransjen som følger under, må selvsagt leses i lys av det.

Og en annen ting: Jeg fikk en underlig og rett og slett litt svimmel fornemmelse da jeg fredag i forrige uke leste Bernhard Ellefsens håndlanger Sancho Haagensens raljerende kommentar om litteraturkritikken her til lands, der sekserterningene som stadig trilles i avisenes kulturredaksjoner ble sammenlignet med Yatzy.

Det var fornøyelig lesning, men vanskelig å sette i meningsfull sammenheng med Ellefsens tirade i fjor, der han nærmest hevdet at litteraturkritikken er for bra, siden den nedlater seg til å skrive om forfattere som spiller i litteraturens lavere divisjoner, og ikke holder seg til våre høyaktede Haalander og Ødegaarder, Knausgård og Hjorth.

Så til saken. Både Audun Lindholm og Anne Cecilie Naper har satt tildelingen av Nobelprisen i litteratur til Jon Fosse i forbindelse med kulturhistoriske strømdrag. Lindholm skriver om det intellektuelle miljøet som Jon Fosse var en del av på 80-tallet, og hvordan dette var betinget av en sterk tidsskriftkultur, der forfatterne skrev utforskende tekster i skjæringspunktet mellom teori og litteratur. Særlig kjent når det kommer til Fosse er tidsskriftet Bøk, som han stiftet sammen med Jan Kjærstad. Bare vissheten om at disse to forfatterne, som i offentlighetens framstilling fremstår som diametrale motsetninger, redigerte et tidsskrift sammen, er uhyre pirrende for tanken.

Faksimile av innlegget til Anne Cecilie Naper

Anne Cecilie Naper skriver om de offentlige støtteordningenes betydning for kvalitetslitteraturen:

Fra 1960-årene og framover hvilte den norske litteraturpolitikken på en slags uformell kontrakt mellom det offentlige og bokbransjen. For å støtte nasjonallitteraturen i et lite og sårbart språksamfunn, bandt det offentlige seg til å støtte utgivelse og distribusjon av et bredt mangfold av norsk litteratur, inkludert eksperimentelle og smalere sjangrer. Til gjengjeld forpliktet bokbransjen seg gjennom bransjeavtalen til ikke kun å lytte til børsens åpningssignal, men også til katedralens klokker.

Det er denne uformelle kontrakten forlagene bryter igjen og igjen, ettersom de i større og større grad konsoliderer seg som konserner innenfor en hvilken som helst bransje, bransjer som altså ikke har særordninger for økonomisk støtte fra det offentlige. Sarah Willands planer om å kutte 50 millioner i CappelenDamm Undervisning, er i den forbindelse slett ikke overraskende, men tvert imot siste skudd på denne stammen.

I boka Årets julegave, som kan lastes ned gratis her, oppsummerte jeg fjorårsdebatten. Men først i boka skrev jeg en lengre ny artikkel, der det står:

Faksimile fra Årets julegave (2022)

Spørsmålet er hva slags nyskudd vi ser når vi undersøker forlagenes disposisjoner? Skudd på en råtten rotvelt, eller på en frisk eikestamme som skal leve i hundrevis av år?

Når forlagene bryter den uformelle kontrakten med myndighetene, er det i siste instans forfatterne det går utover. For forlagene, slik de har blitt, er egentlig ikke avhengige av litteraturen - det de er avhengig av er penger.

Når forlag vurderer å la stemmeroboter lese inn lydbøker, eller bruke språkgeneratorer til å skape innhold, avslører det hvilken forpliktelse de anser at de har for forfatterne - og forpliktelsen som følger med støtten de får av myndighetene.

For disse forlagene er tvert imot rasjonalet som overalt ellers: Maksimal avkastning.