Menneskets bølger

Jeg fylles av sorgtung eufori etter å ha lest Jan Kjærstads siste essaysamling, Menneskets bølger. Hvorfor det?

Menneskets bølger er en sånn bok du kan bla i på kryss og tvers. Etter hovedessayet om Virginia Woolfs The Waves, er det fire seksjoner med korte essays og artikler forfatteren har trykket eller holdt som foredrag forskjellige steder. En av dem heter Kjærstads Corner, som visstnok er en årlig foreteelse på Aschehougs sommerseminar.

Hovedessayet er et mesterstykke, ikke bare fordi det er mesterlig skrevet, men også fordi Kjærstad gjennom fem lesninger av The waves på sett og vis får oppsummert hele sin forfattergjerning. Formen er også forbilledlig. Dette kommer jeg tilbake til.

Jeg leste de korte tekstene etter smågodt-metoden, hvilket vil si at jeg bladde rett til tekstene som virket interessante, og hoppet over de som ikke umiddelbart appellerte.

Av de korte vil jeg nevne to tekster. Disse to er breddfulle av den entusiasmen Kjærstad er en sørgelig ensom eksponent for i Norge, den boblende iveren for og kjærligheten til romanen, litteraturen, som han postulerer i hvert ord han skriver.

“Skjeve perler i norsk prosa” er en sta opphenting av bøker fra glemselen. Tekstens motto er: “Bli ikke bitter”, en oppfordring rettet til alle oss forfattere. Istedenfor å klage over manglende oppmerksomhet, bør forfatterne heller trekke frem de gode bøkene som finnes der ute, men som ingen snakker om eller husker. Kjærstad skriver om ti såkalte skjeve perler, og jeg registrerer med glede at han blant annet løfter frem Mette Karlsvik, som jeg debuterte sammen med, og hennes korte roman Flytårn.

Teksten som virkelig fikk det til å brenne under føttene mine, var “Kjærstads metode”, et foredrag han holdt på litteraturhuset i Bergen. Her forteller Kjærstad om hvordan han skriver romaner. Han nevner flere aspekter, men særlig to er svært relevante for min egen skriving. Kjærstad forteller at han dyrker kaos-fasen i skrivingen. Det første året han skriver på en ny roman, består dokumentet av fragmenter, setninger, ord, ideer, tanker, i vill uorden - en uorden han med vilje ikke rydder opp i. Kjærstad blir i kaos-fasen så lenge han klarer. Det andre aspektet jeg synes er spennende, er at når han så begynner å sammenfatte romanen, så skriver han alt på likt, han skriver litt her og litt der, samtidig. Selv en måned før teksten er ferdig, er den uleselig for andre. Brått “koagulerer” den. Når teksten koagulerer, er den ferdig, slik jeg forstår Kjærstad.

Essayet som har gitt samlingen sin tittel fyller omtrent en tredel av boka, og handler som sagt om Virginia Woolfs The Waves. Essayet er fascinerende på flere måter. Ytre sett er det en utmerket presentasjon av romanen The Waves og Woolf som forfatter. Man får lyst til å lese Woolf på ny som følge av Kjærstads presentasjon, og særlig koblingen av The Waves, Woolfs biografi og notatene hun gjorde mens hun skrev den. Kjærstad leser ut en bølgemønstret figur som grunnlag for romanen, både i form og innhold. Dette bølgemønsteret finner han igjen i barndommens fascinasjon for havet på Hvaler, men også i kvantefysikkens påstand om at objekter ikke finnes, men at virkeligheten er bølger, relasjoner: virkeligheten er en strøm av sammenkoblinger. (Her skyter jeg inn at dette var selve grunnlaget for min forrige bok, Nå hogger de: Den verdenen vi kan se og skape er en overflate sydd sammen av våre menneskelige sanser.)

Det Kjærstad ikke selv påpeker, men som likevel kan anes, er hvordan også essayet bygger på en bølgestruktur. Essayet tar for seg fem lesninger av The Waves. Den første gjorde Kjærstad som ung mann, og da var boka lukket for ham - kun en umerkelig krusning. Men romanen åpner seg mer og mer for hver gang han leser den, kraften blir sterkere og sterkere, ved nye lesninger ser han også forskjellige aspekter ved romanen - aspekter som han selv forvalter i romanen han på den tiden skriver på (Wergeland-trilogien og mange andre av Kjærstads romaner forklares med påvirkning fra The Waves). Slik går Kjærstad gjennom så å si hele forfatterskapet sitt. Men det leseren merker seg, er hvordan hver ny lesning bølger sterkere og sterkere gjennom teksten, med mer og mer kraft, inntil den siste lesningen bryter over Kjærstad som en kjempebølge, og endrer hvordan han tenker på både mennesket og litteraturen. Bravo!

Bravo, ja - og imponerende. Så hvorfor fylles jeg ikke kun av eufori, men også av tristesse? Dels kommer det av personlige forhold. For det første har jeg ikke den evnen til å huske som Kjærstad er velsignet med - man får følelsen av at han husker hver eneste bok han har lest. Og jeg kan nok fylles med ville ideer, men jeg har ennå ikke maktet å forvalte dem, å la de udde sidene ved en tekst vokse frem og bli viktige.

Det andre triste som slår meg, er at det føles som om Kjærstad skriver om en tid som er forbi. At norske forlag skulle satse tungt på en formeksperimenterende forfatter som ham i dag, virker usannsynlig. Kjærstads interesse for den digitale tidsalder får meg også til å lure på hva av det vi verdsetter av menneskekulturen som vil overleve den flommen av degradering og nivellering vi daglig utsettes for. Vil konsentrasjonen og tålmodigheten som trengs til å lese romaner finnes i framtiden?

Men kanskje er sorgen helt personlig: Jeg har gitt ut romanen Dragen i høst. Interessen er totalt fraværende. Jeg vet ikke hva som er årsaken, mindre kulturstoff, manglende satsing på meg fra forlagets side, eller at jeg ikke er en som regnes med, osv., etc., men uansett er det sjokkerende demotiverende. Disse ukene og månedene har det å skrive prosa mer og mer fremstått for meg som et åk uten belønning, og det fyller meg med en ekkel trang til å finne på noe annet å gjøre, som jeg håper går over.

Til slutt vil jeg nevne at Kjærstad ikke bare besynger litteraturen, men også viser sine polemiske sider her og der. En del kritikere hadde problemer med å akseptere at Kjærstad stilte spørsmålstegn ved autofiksjonen (hvis jeg ikke husker feil, kalte Tom Egil Hverven ham en dott).

Kjærstad gjentar her poenget med syrlig brodd: “Jeg vet nemlig noe som forbausende mange av mine samtidig kolleger synes å ha fortrengt - at jeg vil bli glemt svært raskt etter min død. Den kunstneriske nødvendighet jeg måtte påberope meg for å såre noen, vil derfor virke pinlig hul sett med ettertidens øyne.”