Matkrise. Et scenario
Kapittel 8 i "For sent i tide: Hånd- og hodebok for fellesskap og omstilling i krisenes tid"
Se innholdsfortegnelse og klikk deg inn på kapitlene som alt er publisert her.
Les om “For sent i tide”-føljetongen i innledningen til første kapittel her.
Les forrige kapittel her.
Få her i Norge innser hvor ekstremt skjør den globale matforsyningen faktisk er. Det er i hvert fall den eneste årsaken jeg kan komme på som forklarer hvordan det har vært politisk mulig å la selvforsyningsgraden i landet vårt å synke så utilgivelig lavt som den er i dag. Norge er blant landene i verden som er mest avhengige av å importere mat. Tar vi med import av dyrefôr, er selvforsyningsgraden på 39 prosent.
Men Norge er ikke alene om å være avhengige av andre matprodusenter. Det moderne, industrialiserte matsystemet er avhengig av én sammenhengende kjede av olje, fosfor, kunstgjødsel, plantevernmidler, monokulturer, langdistansetransport og komplekse logistikksystemer. Dette er en kjede som kan brytes av på utallige punkter.
Ifølge Food and Agriculture Organization (FAO) besørger kun ni plantearter to tredjedeler av den totale avlingsproduksjonen på global basis, mens mer enn 6000 plantearter historisk har blitt dyrket som mat. Øker vi antallet til femten dyrkede avlinger, står de for 90% av verdens mat. Av disse utgjør ris, mais og hvete nesten halvparten av det globale energiinntaket fra plantebasert mat.
Denne homogeniseringen gjør matforsyningssystemet ekstremt sårbart for sykdommer, skadedyr og klimaendringer.
Vår industrielle matproduksjon er dessuten svært lite energieffektiv. Animalsk protein krever rundt ti ganger mer energi å produsere enn planteprotein. Dette er nok et eksempel på elendig energiavkastning. Matsøppel står også for en stor energi- og ressurskostnad.
En annen kritisk faktor er fosforkrisen. Moderne landbruk er avhengig av fosforholdig gjødsel, og over 70% av verdens fosforressurser kommer fra bare tre land: Marokko, Kina og USA.
Fosforforekomster er en finitt ressurs, og vil før eller siden bli uttømt. Geologen Marion King Hubbert formulerte konseptet peak oil i 1956. Det samme konseptet ble senere etablert for fosfor, og det har blitt predikert at peak phosphorus kan nås så tidlig som i 2033.
Uten fosfor vil moderne industrielt landbruk kollapse.
Det er imidlertid ikke bare monokultur, sårbare forsyningskjeder og peak fosfor som truer matforsyningen.
En annen skremmende faktor er tapet av pollinerende insekter. En tysk studie rapporterte for eksempel om 78 % reduksjon i antall insekter i enger over en tiårsperiode, med en nedgang i artsmangfoldet på en tredjedel. Det er ufattelig raskt.
Spørsmålet blir da hvordan vi kan se for oss at en matkrise vil utspille seg?
La oss si at du bor i rekkehus i et borettslag i en middels norsk by. Dagene flyter sammen, det er jobb og middagslaging, og om ettermiddagene er du trener for sønnen din sitt fotball-lag. Du jobber som byråkrat, det er alltid nok å gjøre, du er konstant stresset. Dagene fylles opp fra morgen til kveld med små gjøremål, og det er sjelden ekstra penger på kontoen. Du har aldri tatt deg råd til å kjøpe ekstra mat og lagre den.
Hvorfor skulle du det? Norge er jo et rikt land.
Og hvor skulle du egentlig ha den ekstra maten? Du bor jo i et lite rekkehus.
Så skjer det.
I en eskalering av krigen i Ukraina får Russland kontroll over store kornreserver og struper eksporten til Ukrainas allierte. Prisene på verdensmarkedet stiger raskt. Først rammes de fattigste landene. Så begynner flere stater å holde tilbake egne matvarer for å sikre forsyning til egen befolkning. Hvete, ris, mais, ja, absolutt alle basisvarer stiger i pris. Butikkene i Norge holder fortsatt åpent, men prisene øker merkbart.
Innen to uker begynner tomrommene i hyllene å synes litt for godt. Matkjedene, som opererer med minimale lagre og «just-in-time»-logistikk, har ikke varer å fylle opp med. Myndighetenes beredskapslagre, i den grad de finnes, tømmes også.
Mel forsvinner. Så pasta. Hermetikk. Foreløpig flyter hyllene av laks. Én ekspert sier på TV at vi har så mye laks at den norske befolkningen kan overleve i fem år. En annen ekspert innvender at vi ikke har nok fôr til å holde fisken som går i merdene i live, for fôret vi mater laksen med kommer langveisfra.
Butikksjefene nekter etter hvert å kommentere situasjonen. De har forsøkt å berolige, uten å lykkes. Folk hamstrer det som er å hamstre. Kommunen kommer med beroligende meldinger: Ingen grunn til panikk. Men det kommer ikke mer mat.
Tredje uke: Krigen mellom Iran og Israel intensiveres etter et iransk terrorangrep i Jerusalem. Etter voldsomme bombetokt over Teheran, der også USA deltar, senker Iran et tankskip i Hormuzstredet. Konsekvensen er at forsyningslinjene på verdensmarkedet bryter sammen. Samtidig griper Russland anledningen nå som kaoset råder, og angriper en norsk oljeplattform med en ubåt. Eller hva skjedde egentlig? Russiske myndigheter nekter for at de har noe med saken å gjøre.
Faktum er uansett at ingen rederier vil seile i norsk farvann. Ryktene går om flere russiske ubåter. Nye mulige angrep. Og hva skjer hvis NATO svarer?
Få lasteskip våger å anløpe Norge med leveranser. Den lille maten verdensmarkedet fortsatt var villig til å selge til land med penger, er dermed også utilgjengelig for oss.
Nå blir butikkhyllene virkelig tomme. Det ligner butikkhyllene folk ennå husker fra da Sovjetunionen kollapset.
I nabolaget ditt hjelper folk hverandre, de deler, bytter. Men det varer ikke lenge. For nå sprer det seg en holdning om at man må tenke på seg og sine først. Sulten stiger. Fortvilelsen også.
At du våkner med tom mage, er ikke det verste: Det verste er sønnen din sitt grå og utpinte blikk. Du gir guttungen den maten du klarer å få tak i, før du legger deg sulten, med en ekkel kniping i kroppen.
Om dagen leter du etter butikker og hjelpesentraler som fremdeles har matvarer i hyllene. Men lagrene er tomme, i hvert fall for deg. Sønnen din orker ikke å gå på skolen. Energien strekker ikke til.
Disse ukene har det blitt bråklart for alle nordmenn: Uten mat er ikke pengene våre mye verdt. Folk er sinte, men politikerne var like uforberedt som menigmann. En desperat stat forsøker å kjøpe mat på verdensmarkedet, men får ikke napp.
«Vi vil gjerne selge, men vi må ta vare på våre egne først», sier eksportland etter eksportland. På nyhetene diskuteres det hvordan vi kunne være så naive. «Vi har ikke hatt matsuverenitet på mange titalls år,» sier en ekspert, med etterpåklokskapens glis om munnen.
Ikke selvforsyning. Ikke beredskap. Bare grenseløs tillit til pengene våre, og til systemet som nå har kollapset.
Et nødlager åpnes i kommunen din, men det er altfor lite. Rasjonene er symbolske. Du får en pakke knekkebrød og en boks bønner. Neste dag: ingenting. Sønnen din svarer ikke når du snakker til han. Enten ligger han i senga, eller så glaner på telefonen.
Det er noe smått absurd i å se han skrolle gjennom feeden igjen og igjen. Han har verdens heftigste teknologi i hendene, men ikke mat i magen.
På TV raser populistiske politikere over responsen fra verdenssamfunnet. «Vi i Norge har alltid hjulpet andre,» sier det. «Men når vi trenger hjelp, da er det ingen som stiller opp.»
Problemet er bare at alle trenger hjelp. Ingen har overskudd til å tenke på et lite land langt i nord. Og skulle noen ønske å hjelpe, er det likevel umulig å få forsyningskjedene på gli igjen. Det er som om noen har puttet en bombe i verdensmaskineriet og sprengt det.
Fjerde uke: Sulten setter seg i kroppen. Tankene svekkes, kroppen blir treg. Gamle mennesker sulter i hjel. Sønnen din forteller, med skjelvende stemme, at en jente i klassen hans er død. Politiet forsøker å bevare ro og orden, men det bryter ut kaos og vold. Folk stormer et distribusjonslager i utkanten av byen, men det viser seg å være tomt.
Du har fortsatt tak over hodet, vann i springen, strøm i kontakten. Men du har ikke mat. Du kan chatte med kolleger på andre siden av kloden, men du kan ikke få tak i et brød, og du vet heller ikke når du får det igjen. På en måned er hele verden snudd på hodet. På TV sies det at systemet er brutt sammen for godt. Distribusjonslinjene som en gang smurte verdensmaskineriet har kollapset, som en visnet plante.
Troverdig? Kanskje ikke.
Hovedformålet mitt med denne lille undergangsfortellingen er uansett ikke å argumentere for at akkurat dette vil skje, men å åpne for tanken om at situasjonen, også for oss velfødde nordmenn, kan endre seg mye raskere enn vi er klar over.
En matkrise kan like gjerne komme fra en annen kant. Kanskje starter det ikke med mat, men strømkrise, eller økonomisk kollaps, eller en naturkatastrofe av proporsjoner verden aldri har sett før, som er forsterket av klimaendringer?
Eller hva om en skitten atombombe sprenger i et av verdens matfat, og forurenser alt? Eller hvis et atomkraftverk blir bombet, og vi får en kjempenedsmelting parallelt med uheldige værforhold, som sender forurensningen mot fruktbare områder?
Eller hva med de snikende, men samtidig brått akselererende konsekvensene av befolkningskollaps? Allerede i dag har mange av verdens land en innebygget demografisk bombe, som ikke akkurat lettes ved at plasten vi omgir oss med har halvert fruktbarheten – ikke bare for mennesker, men alt liv – i løpet av 40 år.
Hvem skal produsere (nok) mat når det kun er ett barnebarn per åtte oldeforeldre?
Samme hva som rakner først, vil matdistribusjonen før eller siden rammes.
Alt i dag ser vi prisøkning som gjør mat til et luksusgode for de aller fattigste. Vi ser også kamp om mat som følge av politisk ustabilitet i sårbare regioner (husk de forferdelige forholdene i Gaza). Sviktende avlinger i stadig flere områder øker presset på distribusjonen, og komplekse forsyningskjeder kan bryte sammen når drivstoffmangel, klimaendringer og sosial uro forsterker hverandre.
Da vil matkrisen spre seg også til de «trygge» stedene i verden, som Norge.
Heldigvis finnes det allerede små samfunn som dyrker maten sin lokalt, og uten å bruke kunstgjødsel. Permakulturprosjekter som Ridgedale Farm i Sverige viser hvordan vi kan oppnå bærekraftige avlinger uten importert fosfor.
Også i Norge vokser interessen raskt for permakultur og regenerativt landbruk. Flere småbruk har tatt i bruk dyrkingsmetoder som ikke bare unngår kjemikalier, men også aktivt bygger opp igjen jordens fruktbarhet og biologiske mangfold. Regenerativt landbruk viser at det er mulig å produsere næringsrik og bærekraftig mat, samtidig som jorda blir sunnere og mer motstandsdyktig for hvert år.1
Og ikke minst er disse tiltakene lokale. De dyrker maten der hvor den skal fortæres.
Et annet lyspunkt er at regenerativt landbruk kan redusere klimagassutslipp betydelig. Store mengder karbon og metan blir bundet i jorda ved tiltak som redusert pløying, bruk av dekkvekster og bedre beiteforvaltning. Når praksisen iverksettes i stor skala, kan regenerativt landbruk spille en viktig rolle i å dempe klimaendringene.
Når vi ser hvor avhengige livene våre er av det ugjennomtrengelige verdensmaskineriet, blir spørsmålet: Hvordan kom vi hit?
Selv i andre halvdel av 1900-tallet visste alle med en hageflekk, om aldri så liten, hvordan man dyrket poteter, frukt og grønnsaker, som fungerte i klimaet her i nord.
I dag er denne kunnskapen for manges del forsvunnet. Forbereder vi oss ikke i tide, står vi overfor en dobbel krise: Mangel på mat, men også manglende kunnskap om hvordan vi skal produsere maten vår hvis det industrielle matsystemet bryter sammen.
Heng med, for denne bokas Del 2, Håndboken, handler nettopp om hvordan vi skal frigjøre oss fra det upersonlige verdensmaskineriet, og slik ta skjebnen i egne hender.
Første kapittel kommer om noen dager.
Les neste kapittel her.
I tide – hva kan vi gjøre?
Matbutikken gir en illusjon av trygghet og overflod. Men når butikkhyllene tømmes, er det kun det vi har lært – og sådd – som gjelder.
👉 I Håndboken finner du enkle steg for å ta tilbake kontroll over matforsyningen: matauk, frødyrking, permakultur og felleshager. Å dyrke mat lokalt handler ikke bare om overlevelse, men om fellesskap, kunnskap og glede.
Se: «Fra forbruker til produsent», «Frødyrking og frøbevaring», «Matauk» og «Gjødsel og kompostering»
Sett deg inn i hvordan du kan gjøre om hagen, terrassen eller fellesarealet til et matfat. Lær hva som trives der du bor, og hvordan du kan forbedre jorda.
Om prosjektet
For sent i tide: Fellesskap og omstilling i krisenes tid er resultatet av årevis med lesing, skriving og aktivisme, kort og godt forsøk på å forstå de enorme problemene vi står i.
Men det er også en bok om løsninger. Derfor består den av to deler:
– Hodeboken: om klima, natur, energi, sammenbrudd og systemisk sårbarhet.
– Håndboken: om motkraft, jord, fellesskap, lokal mat, lavteknologi og menneskelig styrke.
Jeg kommer til å publisere kapitlene med korte intervaller gjennom sommeren. Først får du sort realisme, deretter får du oppskriften på handlekraft, mening og fellesskap.
Heng på!
Neste post publiseres 11. juli:
Der kan du lese …
Kapittel 9: Ulikhet og utarming. En giftig miks
Abonner på nyhetsbrevet, så får du de neste kapitlene rett i innboksen.
Hvis denne teksten traff deg – del den gjerne videre. Jeg er ikke på sosiale medier, så deling er den eneste måten denne digitale boka kan finne vei til flere.
Husk: Vi er ikke alene. Men vi har dårlig tid.
Forhåpentligvis er det ikke for sent å være ute i tide.
Ressurser til kapitlet:
Approaching peak phosphorus. (2022). Nature Plants, 8(9), 979–979. https://doi.org/10.1038/s41477-022-01247-2
Caparrós, M. (2016). Sult. Cappelen Damm.
Hvor selvforsynte er vi her i landet? Hentet 21. mars 2025, fra https://www.matprat.no/artikler/matproduksjon/hvor-selvforsynte-er-vi-her-i-landet/
Pilling, D., & Bélanger, J. (2019). The state of the world’s biodiversity for food and agriculture. FAO Commission on Genetic Resources for Food and Agriculture.
Pimentel, D., & Pimentel, M. (2003). Sustainability of meat-based and plant-based diets and the environment. The American Journal of Clinical Nutrition, 78(3), 660S-663S. https://doi.org/10.1093/ajcn/78.3.660S
Rasse, D., Økland, I. H., Bárcena, T. G., Riley, H., Martinsen, V., Sturite, I., Joner, E., O’Toole, A., Øpstad, S., Cottis, T., & Budai, A. E. (2019). Muligheter og utfordringer for økt karbonbinding i jordbruksjord. I 93. NIBIO. https://nibio.brage.unit.no/nibio-xmlui/handle/11250/2591077
Stor studie av tyske enger: 78 prosent færre insekter på 10 år. (u.å.). https://www.forskning.no/insekter/stor-studie-av-tyske-enger-78-prosent-faerre-insekter-pa-10-ar/1593347
Swan, S. H., & Colino, S. (2021). Count down: How our modern world is threatening sperm counts, altering male and female reproductive development, and imperiling the future of the human race (First Scribner hardcover edition). Scribner.
Turner, G. (2014). Is Global Collapse Imminent? An Updated Comparison of The Limits to Growth with Historical Data. MSSI Research Papers. https://www.researchgate.net/publication/267751719_Is_Global_Collapse_Imminent_An_Updated_Comparison_of_The_Limits_to_Growth_with_Historical_Data
Helt motsatt av industrielt landbruk, som fortærer jorda med kunstgjødsel, plantevernmidler, tunge maskiner og monokulturer over tid.