Kultur og sosial organisering: Limet i samfunnet
Kapittel 17 i "For sent i tide: Hånd- og hodebok for fellesskap og omstilling i krisenes tid"
Se innholdsfortegnelse og klikk deg inn på kapitlene som alt er publisert her.
Les om “For sent i tide”-føljetongen i innledningen til første kapittel her.
Alle kildene til kapitlene i Håndboken ligger nederst i Del 2: Håndboken.
Kultur og sosial organisering: Limet i samfunnet
Når storsamfunnet endres, og småsamfunnene samtidig opprettes, vil det oppstå gnisninger. Vi vil stadig måtte oppdatere og utvikle tenkningen vår omkring hva vi er med på, og ikke minst hvorfor vi er med. Samfunnet vårt kan ikke være et rent ressursfellesskap, men må i like stor grad etablere rom for tenkning rundt hva som er viktig for menneskene i en verden i større eller mindre grad av kollaps. Det vil være et minste felles multiplum at fellesskapet er en størrelse alle ønsker å bidra til og utvikle.
Kulturforvalterne vil ha ansvar for å skape felles møteplasser, både for voksne og barn, for å tilby kulturelle arrangementer, og for å dokumentere utviklingen til samfunnet.
Når initiativet til å opprette samfunnet først er tatt, er det viktig med allmøter, der vi ser hvordan slike initiativer har blir gjennomført andre steder — vi kan se dokumentarfilmer og innhente personer som holder foredrag — og sammen blir enige om hvilke prinsipper som skal gjelde i vårt samfunn.1
Tradisjonell akseideologi mellom høyre og venstre bør unngås. Det er kun tjent til å lage konflikter. Vi bør heller jobbe for å bli enige om praktiske kjøreregler og formål. Alle trenger ikke å være venner, men alle må ha respekt for hverandre.
Kunnskapsdeling handler om mer enn tilfeldige samtaler over gjerdet. Et motstandsdyktig lokalsamfunn bør organisere kurs og workshops der praktiske ferdigheter læres bort: Hvordan dyrke mat, konservere matvarer, reparere klær og utstyr, førstehjelp, eller bygge enkle konstruksjoner. Vi bør ha faste tidspunkter for slike samlinger, slik at alle vet når og hvor de kan lære noe nytt. Lag gjerne en fysisk eller digital oppslagstavle der lokalsamfunnet kan utveksle informasjon, kunnskap og erfaringer.
Økonomen Tim Jackson skriver i Prosperity Without Growth at koblingen mellom økt BNP og økt velvære blant borgerne i de vestlige kapitalistiske demokratiene har brutt sammen. Etter at vi mennesker får dekket de primære behovene, slik som mat, klær og husly, får vi det ikke tilsvarende bedre desto rikere vi blir. Men Jackson går enda lenger enn det. Han hevder at når den økonomiske veksten går over en viss grense — som vi har passert for lengst i Norge — så forhindrer den faktisk velvære og glede.
Dette tyder på at vi kan redusere det materielle forbruket vårt betraktelig uten å få det verre, eller bli mindre lykkelige. Men å få det til forutsetter én ting: at vi gjør det sammen. Det å leve enklere må ikke bli et individualistisk ideal, men et felles prosjekt.
Å dele, reparere og forbruke mindre gir ikke bare mindre press på økosystemene, det gir også tid til nærhet og tillit. Kanskje er det dette vi har lengtet etter hele veien, uten å vite det?
Beslutningsprosesser: Demokrati på lokalplanet
Historisk har velfungerende lokalsamfunn hatt klare beslutningsprosesser. I Governing the Commons dokumenterer Elinor Ostrom, som jeg viste til tidligere i Håndboken, hvordan småsamfunn har forvaltet fellesressurser uten innblanding fra en sentralmakt.
Nøkkelelementer inkluderer:
Klare grenser: Hvem er del av fellesskapet, og hvem er ikke?
Regler tilpasset lokale forhold: Generalløsninger fungerer sjelden
Deltakende beslutningstaking: De som rammes av reglene må kunne påvirke dem
Effektiv overvåking: Vi må overvåke at vi alle gjør som vi har blitt enige om
Graderte sanksjoner: Straff må være proporsjonal med alvorlighetsgraden av forseelsen, og øke ved gjentatte regelbrudd
Konfliktløsningsmekanismer: Rask og rimelig måte å løse tvister på
Minimal ekstern innblanding: Lokalmiljøet må kunne styre seg selv
For et moderne lokalsamfunn betyr dette at vi trenger:
Regelmessige allmøter der alle kan delta
Klare prosesser for beslutningstaking (konsensus for store beslutninger, flertall for mindre)
Dokumenterte avtaler som alle har tilgang til
Transparente prosesser for konflikthåndtering
John Buck, som har vært med å bygge opp Governance Alive-bevegelsen, anbefaler «samtykkebasert beslutningstaking». Governance Alive har som formål å fremme inkluderende, smidige og samtykkebaserte styringsformer som gjør mennesker og organisasjoner bedre rustet til å møte fremtidens komplekse utfordringer sammen.
Poenget med samtykkebasert beslutningstaking er at ikke alle må juble for en beslutning, det holder at ingen har sterke innvendinger. Altså: Vi skal ha rett til å si nei, men det forventes i så fall at vi kan begrunne avslaget vårt med hensyn til samfunnets felles beste, ikke bare personlige preferanser. Dette systemet fremmer handling og fremgang, mens det samtidig gir beskyttelse mot dårlige beslutninger.
Men selv i små grupper kan makt bli en drivkraft. Noen får ansvar, noen må holde oversikt, kalle inn til møte, eller ta grep når ting haster. I et samfunn der vi ønsker mindre hierarki og mer medvirkning, må vi også tenke nytt om lederskap. Vi skal ikke ha fravær av ledelse, men sirkulasjon av ansvar. Midlertidighet. Omdømme foran tittel.
Kultur og ritualer: Det som binder oss sammen
Kollektive ritualer og fester er blant de sterkeste faktorene for samfunnsbygging og for å knytte relasjoner med andre. Enten det er i tradisjonelle høytider eller moderne fellesarrangementer, så trenger mennesker å markere ritualer og dele opplevelser.
Vi bør derfor etablere regelmessige samlinger i lokalsamfunnet:
Sesongfeiringer: Knyttet til naturens sykluser — vårjevndøgn, midtsommer, høsttakkefest, vintersolverv
Arbeidsritualer: Dugnad med felles måltid etterpå, innhøstingsfeiring, byggeprosjekter
Kunnskapsdeling: Verksteder, kurs, historiefortelling
Kunst og musikk: Konserter, utstillinger, foredrag, filmer, boksirkler, teater
Antropologen Victor Turner påpekte at velfungerende samfunn veksler mellom «struktur» (det daglige, hierarkiske) og «communitas» (fellesskapsfølelse der forskjeller viskes ut). Festivaler og ritualer skaper felleskap og følelsen av at vi alle er i samme båt.
Dette er ikke overfladisk nonsens. Samfunn med sterke kulturelle bånd er langt mer motstandsdyktige i kriser enn samfunn der båndene mellom innbyggerne er svake.
Samtidig må vi være klar over at samarbeidet vil by på utfordringer. Når ressurser begrenses, kommer vi til å stå overfor vanskelige valg. Hvem skal prioriteres hvis det ikke er nok mat eller medisiner til alle? Hvordan avgjør vi hva som er rettferdig?
For å unngå konflikter, er det viktig å diskutere kompliserte spørsmål på forhånd, før de blir akutte. Å ha en åpen samtale om verdier og etiske prinsipper hjelper lokalsamfunnet med å navigere i vanskelige situasjoner.
En praktisk løsning er å utforme et enkelt og kortfattet verdidokument som alle i fellesskapet stiller seg bak. Det kan vise seg å bli et verdifullt kompass i krevende tider.
Vi må aldri glemme at det grunnleggende mandatet, som er nødt til å gjennomsyre verdidokumentet vi skriver fra begynnelse til slutt, er at vi alle har blitt medlem av samfunnet for å hjelpe hverandre. Av den grunn kan vi også regne med å få hjelp selv .
Vi vet at flere hender og hoder er mer spennende, produktivt, tryggere, og mer givende enn å gjemme seg i hvert vårt hus, overlatt til vårt eget hode og to små hender.
Så enkelt er det. Vi er sterkere og tryggere sammen enn alene. Og vi har det bedre.
Om prosjektet
For sent i tide: Fellesskap og omstilling i krisenes tid er resultatet av årevis med lesing, skriving og aktivisme, kort og godt forsøk på å forstå de enorme problemene vi står i.
Men det er også en bok om løsninger. Derfor består den av to deler:
– Hodeboken: om klima, natur, energi, sammenbrudd og systemisk sårbarhet.
– Håndboken: om motkraft, jord, fellesskap, lokal mat, lavteknologi og menneskelig styrke.
Etter mye sort realisme i Del 1, Hodeboken, har vi nå kommet til Del 2, Håndboken. Her får du oppskriften på handlekraft, mening og fellesskap, og ikke minst selvforsyning.
Neste post publiseres 28. juli:
Der kan du lese …
Kapittel 18: Utdanning og helse: To grunnpilarer
Abonner på nyhetsbrevet, så får du de neste kapitlene rett i innboksen.
Hvis denne teksten traff deg – del den gjerne videre. Jeg er ikke på sosiale medier, så deling er den eneste måten denne digitale boka kan finne vei til flere.
Husk: Vi er ikke alene. Men vi har dårlig tid.
Forhåpentligvis er det ikke for sent å være ute i tide.
Et naturlig sted å begynne er Transition Town-bevegelsen, men det er samtidig grunn til å tro at det blir mange slike initiativer fremover. La de tusen blomster blomstre!