Krigen

Lever vi en førkrigstid? Hva gjør forfatterne i så fall med det?

I dagens Morgenbladet har Bernhard Ellefsen et essay om norsk krigslitteratur. Ellefsen skriver at flere og flere mener at vi i dag befinner oss i en førkrigstid. Jeg har ennå ikke våget å tenke denne tanken, ikke så klart, ikke rett ut, men når jeg ser den der foran meg i avisa, svart på hvitt, grøsser jeg. Ellefsen beskriver hele samtidslitteraturen som skrevet på avstand fra krigen, manifestert og etablert som nærmest evig sannhet i åpningen av Solstads briljante roman Gymnaslærer Pedersens beretning ... Her beskriver Solstad Norge som et land på avstand fra klodens avgjørende hendelser, det vil si Krigen (i denne romanen likestilt med Vietnamkrigen).

Skjermdump fra nettversjonen av essayet. Bildet er fra filmen Skammen av Ingmar Bergman

Det faktum at vi kanskje lever i en førkrigstid (grøss!) har ennå ikke manifestert seg som ytringer fra norske forfattere, mener altså Bernhard Ellefsen, noe det ikke er vanskelig å være enig i (på tross av at Russland annekterte Krim allerede i 2014). Fra tiden før andre verdenskrig finnes det motsatt flere kjente advarsler fra forfattere.

Ellefsen siterer Ronald Fangen fra 1934:

Vi i Norge og hele Skandinavia (sitter) i Europas parkett og nyter tilskuerens privilegerte tilværelse.

Ellefsen siterer også fra Sigurd Hoels foredrag “Kulturkamp og litteratur” (1936).

Det vil bli innvendt: Men alt det der er da så langt borte. Den slags ting kan aldri hende her. Og: Vi har da så mange andre ting å stelle med. Tenk på den nye rettskrivingen. Tenk på vår nasjonale egenart, som enda ikke er til fulle utforsket - vi mangler blant en del bøker om Moss og Mysen (det med Moss har jeg personlig gjort noe med) Men vår nasjonale egenart, storartet som den er, forhindrer allikevel ikke at vi vil kunne gjennombores av de samme slags kuler, forgiftes av samme slags gass, skrike under samme slags stålris, forvirres av samme slags talemåter og forkomme i samme slags fengsler som folk av andre, mindre storartede nasjoner.

(Man må berømme Hoels sans for ironi og sarkasme.)

Mens jeg leser Ellefsens essay, spør jeg meg imidlertid: Finnes det kanskje norske forfattere som allerede har skrevet om krigen, men som vi ennå ikke kjenner til, forfattere som har gått under radaren, så å si, fordi de ikke er del av the in crowd? Jeg vil tro det. Ja, jeg antar det, faktisk. Men hvem er de? Ellefsen nevner Fløgstad. Han nevner også (så vidt) Stranger, Dahl og Strassegger. Med unntak av Stranger henter alle disse sitt stoff fra nazismen og andre verdenskrig. Men hvilke yngre forfattere, med andre innfallsporter, har sett og forstått hvor vi er på vei? Finnes de virkelig ikke? Hvem vil stå igjen for ettertiden som de som så og forsto, og våget å bruke litteraturen, slik som Ronald Fangen, Sigurd Hoel, Torborg Nedraas og Cora Sandel?

Cora Sandel er en forfatter mange har oppdaget de senere år

Kan hende må også norske kritikere gå i seg selv. Ellefsen berører det så vidt i essayet sitt, men uten å ta særlig selvkritikk. For det er klart at den typen litteratur han skriver om her, på ingen måte har vært trendy de siste tiårene. Såkalt klimalitteratur er en naturlig parallell, litteratur som gang på gang har pådratt seg estetenes og skjønnåndenes forakt. Det aller verste norsk litteratur har kunnet gjøre så lenge jeg har vært i gamet, har vært å ta stilling, å mene noe. Ambivalens har vært alfa og omega.

Vet du om noen forfattere som allerede har skrevet om krigens trusler? Skriv dem inn i kommentarfeltet. Og fortell gjerne hva du liker med dem.