Økologisk overskridelse
Kapittel 10 i "For sent i tide: Hånd- og hodebok for fellesskap og omstilling i krisenes tid"
Se innholdsfortegnelse og klikk deg inn på kapitlene som alt er publisert her.
Les om “For sent i tide”-føljetongen i innledningen til første kapittel her.
I åpningen av klassikeren Overshoot: The Ecological Basis of Revolutionary Change, forteller miljøsosiologen William R. Catton om da en amerikansk journalist besøkte en gruppe russiske flyktninger ved Volga i 1921. Halvparten av flyktningene var døde av sult, og resten hadde små sjanser til å klare seg. Rett ved sto det hauger med kornsekker, som ble voktet av en enslig soldat. Da journalisten spurte hvorfor de ikke overmannet soldaten og tok kornet for å spise det, svarte lederen for flyktningene:
Det er frø som skal sås neste vår. Vi stjeler ikke fra fremtiden.
Hvem kan med hånden på hjertet gi det samme svaret i dag?
Økologisk overskridelse skjer når en art bruker mer ressurser enn naturen klarer å gjenopprette over tid. Det finnes en rekke eksempler på økologisk overskridelse, og ingen arter unngår det når forholdene ligger til rette. Hvis ressursene er tilgjengelige, vil arten forbruke av ressursene til kollapsen kommer, og da er resultatet massedød.
Et eksempel Catton bruker er oppblomstring av alger i en dam. Når våren kommer, fører smeltevannet næring fra råttent høstløv. Da eksploderer antallet alger, men næringen varer ikke lenge. Snart har algene brukt opp alt. De dør lenge før det kommer ny næring neste høst. Algeboomen er kort, og kollapsen er rask og nådeløs.
Catton advarer om at menneskeheten vil lide samme skjebne som algene.
Ved hjelp av fossil energi har vi gått fra å være vanlige biologiske organismer, innvevd i lokale økologiske kretsløp, til en enorm planetomgripende kraft han døper Homo Colossus. Likevel forstår vi ikke at veksten bare kan være midlertidig.
Han skriver:
Homo sapiens forvekslet uttak av sparepenger med en økning i inntekt. Verken hensyn til størrelsen på arven, eller i hvilken takt naturen fortsatt kunne binde karbon, virket nødvendig. Slik ble Homo Sapiens til Homo Colossus uten å undre seg over om transformasjonen måtte bli ganske kortvarig.
I begynnelsen av menneskenes historie vokste befolkningen langsomt. Ild, jaktvåpen og sanking hjalp oss å utnytte stadig større deler av naturens ressurser. Nye oppdagelser førte til små økninger i folketall per generasjon — knapt merkbare for de som levde da — men over tid fikk endringene en kumulativ effekt, litt som rentes rente. Det virkelig store spranget kom imidlertid med den industrielle revolusjonen rundt 1800. Da fikk menneskeheten tilgang til vanvittige mengder energi og råstoff, helt usett for noen art på jorda, noen gang. Utnyttelsen av naturen tok en ny vending.
Menneskeheten har slik sett brukt to strategier for å øke kontrollen over jordas livsgrunnlag: overtakelse og tæring på reserver. Med overtakelse mener Catton å fortrenge andre arter og gjøre mer av naturens fornybare produksjon tilgjengelig for oss selv. Denne strategien har preget hele vår artshistorie, men fikk en dramatisk effekt med jordbruksrevolusjonen. Tæring på reserver er noe annet. Det startet med industrien, idet vi begynte å bruke opp lagret energi fra fortiden i form av kull, olje og gass. Det var denne strategien som for alvor lot oss rykke fra resten av livet på jorda.
Maskiner, fabrikker, biler, skip, kunstgjødsel. Redskaper og materialer som omdanner fossil energi og andre mineralressurser til arbeid, markerer et avgjørende skifte: Vi lever ikke lenger innenfor økologiske rammer, men forbruker jordas fortid og fremtid.
Konsekvensen er overskridelse av planetens tålegrenser og fare for sammenbrudd.
Jeg har skrevet en sonettesyklus om planetens tålegrenser. Temaet kunne i seg selv vært emne for et kapittel i denne boka, men det ligger som et bakteppe i andre kapittel, “Livets korridor”.
Overgangen fra overtakelse til tæring på reserver medfører samtidig at det økologiske avtrykket til menneskedyrene har blitt langt høyere enn antallet mennesker som lever på jorda skulle tilsi.
Mens befolkningstallet i år 1750 var mellom 750 og 800 millioner, lever det i dag 8 milliarder mennesker på jorda. En tidobling av populasjonen på 250 år er i seg selv uhørt, men tallene forteller likevel bare en liten del av historien. I samme tidsrom har nemlig det økologiske fotavtrykket til hvert enkeltmenneske i Vesten eksplodert. Mens kroppen vår fortsatt bruker 2500 kalorier per dag til å leve — det samme energiforbruket som forfedrene våre — er prisen for det utenomkroppslige forbruket til en gjennomsnittlig amerikaner 200 000 kalorier per dag, ifølge Nate Hagens.
Smak litt på den. 2500 kalorier trengs for at kroppen skal leve. 200 000 kalorier for alt det andre vi driver med i (post)moderne samfunn: Å snakke med en energislukende KI-robot når vi heller kunne snakket med et menneske, binge tv-serier mens vi propper i oss potetgull, dra på helgetur til New York for å shoppe julegaver, bygge spa på hytteterrassen som putrer og koker året rundt, selv i tretti minus, i tilfelle vi skal dit.
Dette er prisen for komplekse samfunn. Vi skal alle på ferie, eie hytte, vi skal gå på skole, maksimere pensjonen, vi skal sørves av lag på lag med byråkrati, og så videre.
Ifølge økologiske prinsipper kan det ikke vare.1
William R. Catton har forklart at årsaken til at han skrev Overshoot, var at han håpet at kunnskap og forståelse skulle forhindre de verste konsekvensene av økologisk kollaps. Med en felles forståelse for hva økologisk overskridelse innebærer, kunne vi unngå at nedgangen og sammenbruddene som må komme, skulle føre til vold, kaos og brutal umenneskelighet. Kan kunnskap hjelpe oss å unngå fremtidige lidelser som følger endringer i livsgrunnlaget? Kan innsikt veilede oss mot fellesskap heller enn konflikt?
Det er dette håpet som ligger bak denne boken også.
Målet mitt er ikke å overbevise deg om at samfunnet og naturen vil kollapse. Målet er derimot at vi, hver og en av oss, handler i tide, og gjør foranstaltningene vi kan gjøre.
Hvis vi forstår hva økologisk overskridelse betyr — at sammenbruddet ikke handler om individuell skyld, men følger naturens lover — kan vi kanskje samarbeide om å skalere ned og bygge motstandskraftige samfunn som tåler utfordringene vi står foran.
Del 2, Håndboken, handler om hvordan vi kan gjøre nettopp det.
Så hold ut, nå er det bare ett kapittel igjen før Håndboken begynner.
I tide – hva kan vi gjøre?
Vi har levd som om vi kunne så på neste års åker, med frø vi nettopp spiste opp. Men fremtiden er ikke tapt. Ikke hvis vi lærer oss å leve innenfor grensene av det som lar seg fornye.
👉 I Håndboken viser jeg hvordan vi kan leve rike liv. Ikke liv som er rike i forbruk, men i ferdigheter, relasjoner og regenerasjon. Vi kan forvalte jord, frø, vann og varme med varsomhet. Vi kan ikke ordne alt i ett jafs, men må lære å bære verden videre fra generasjon til generasjon.
Se: «Matproduksjon: Veien til selvforsyning», «Ressursforvaltning», «Praktiske ferdigheter: Den virkelige rikdommen» og «Kultur og sosial organisering: Limet i samfunnet»
Begynn med det grunnleggende spørsmålet: Hva av det du forbruker og kaster, kunne du gitt tilbake til verden hvis du brukte det på en annen måte?
Om prosjektet
For sent i tide: Fellesskap og omstilling i krisenes tid er resultatet av årevis med lesing, skriving og aktivisme, kort og godt forsøk på å forstå de enorme problemene vi står i.
Men det er også en bok om løsninger. Derfor består den av to deler:
– Hodeboken: om klima, natur, energi, sammenbrudd og systemisk sårbarhet.
– Håndboken: om motkraft, jord, fellesskap, lokal mat, lavteknologi og menneskelig styrke.
Jeg kommer til å publisere kapitlene med korte intervaller gjennom sommeren. Først får du sort realisme, deretter får du oppskriften på handlekraft, mening og fellesskap.
Heng på!
Neste post publiseres 14. juli:
Der kan du lese …
Kapittel 11: Kan du se det for deg?
Abonner på nyhetsbrevet, så får du de neste kapitlene rett i innboksen.
Hvis denne teksten traff deg – del den gjerne videre. Jeg er ikke på sosiale medier, så deling er den eneste måten denne digitale boka kan finne vei til flere.
Husk: Vi er ikke alene. Men vi har dårlig tid.
Forhåpentligvis er det ikke for sent å være ute i tide.
Ressurser til kapitlet:
Catton, W. R. (1982). Overshoot: The ecological basis of revolutionary change (5. pr). Univ. of Ill. Pr.
Hagens, N. (2018, mai 8). Where are We Going? Resilience. https://www.resilience.org/stories/2018-05-08/where-are-we-going/
Og for så vidt heller ikke dersom vi skal tro Joseph Tainters tese om prisen for komplekse samfunn, som jeg skrev om i kapittel 3: Prisen for vårt komplekse samfunn har i dag blitt for høy. Økologisk overskridelse og energiprisen for komplekse samfunn er to perspektiver som på hvert sitt vis forklarer hvorfor måten vi lever på, ikke er bærekraftig over tid.
Veldig bra! Tydelig at du har brukt mye tid på dette, og det vitner også om hvor mye tid du må ha brukt på å sette deg inn i alt sammen først.
For meg ble det en åpenbaring da Catton omtalte fossilt karbon som "ghost acres", for det blir jo på en måte "karbonspøkelser" fra fortidens livsformer som vi forsyner oss av helt gratis for å kunne forbruke enda mer av fremtidens ressurser. Som om både fortidens karbon og fremtidens ressurser er utømmelige kilder.
Geoffrey West forklarer i boka "Scale" hvor energieffektiv menneskekroppen er, og illustrerer det på denne måten: Dersom vi hadde klart å separere alle cellene i menneskekroppen fra hverandre og lagt de ut enkeltvis over et gigantisk bord, så ville vi trengt 50x så mye energi for å drive de enn når de jobber sammen og utveksler energi i kroppen.
Og det er fortsatt bare ca. halvparten av energiforbruket til en gjennomsnittlig amerikaner i dag.