KI på pensum?

Kan System Dynamics krysse faggrenser og informere oss om farene ved å integrere KI i skolen?

Europol, EUs felles politi- og domsorgan, skriver i sin første rapport om konsekvensene av kunstig intelligens at beregninger estimerer at allerede i 2026 kan 90% av innholdet på internett være syntetisk, dvs. helt eller delvis produsert eller manipulert av KI (European Union Agency for Law Enforcement Cooperation., 2022).

Rapporten tegner slik sett opp svimlende, for ikke å si skremmende, horisonter. Hvordan vil det fremover være mulig å verifisere hva som faktisk er sant – dersom alt ser sant ut, men ingen kilder lar seg etterprøve og tilbakespore?

Dette spørsmålet er også svært aktuelt i skolen, der det å kunne skille mellom sannhet og løgn, men også mellom det sannferdige og mindre sannferdige, er noe av det aller viktigste, men også vanskeligste, vi lærer elevene. Etter noen år med KI-produksjon av deepfakes og uhorvelige mengder tekst, kan det vise seg umulig.

I KI-miljøet ser vi et skille mellom ønsket om å prioritere sikkerhet, kontra viljen til å ta risiko. De sikkerhetsorienterte KI-forskerne, mener risikoen med KI er for høy, det er bedre å la være. Men sikkerhetsorientering vinner aldri frem i den kapitalistiske realismen. Firmaene som tar risiko kan hente inn massevis av venturekapital, slik får de midler til forskning – imens smuldrer de sikkerhetsorienterte initiativene vekk.

Dette fenomenet ser vi i felt etter felt: Firmaene som tar risiko setter agendaen, og drar resten av samfunnet med seg, enten det er til gode eller ikke. Fellesnevneren her er kapital.

Dette kan synes som en politisk påstand, og er det antagelig også, men den er ikke mindre politisk enn holdningen om at kapitalisme er den eneste mulige samfunnsordningen, som jeg snart vil skrive om.

Et viktig spørsmål som nesten ingen stiller seg, er følgende: Hvorfor føler så mange, og så å si samtlige politikere og skoleforskere, at KI MÅ brukes i skolen bare fordi det finnes?

Finsk skole er viden kjent for sine gode resultater, der de konsekvent har kommet best ut av de nordiske landene i internasjonale tester. Skoleforskeren Pasi Sahlberg mer enn antyder at hovedårsaken er konservatisme innad i det finske skolesystemet i møte med eksternt press. Han sier at den finske skolen har toppet PISA-undersøkelsen siden 2001 «uten å ta inn seksåringene i skolen, innføre nasjonale prøver eller følge opp OECDs råd for å effektivisere skolen» («Stabil suksess», 2023). Selv om sitatet ikke beviser noe i seg selv, kan man forestille seg at ro, autonomi og tålmodighet er dyder som gjør skolen egnet til å dyrke dyp læring i en tid der verden går stadig raskere.

Hvorfor kan det da virke som om omstillingsvilje og evnen til å inkorporere ny teknologi er skolens aller viktigste formål?

Overvåkningskapitalismens dreiebok

De relevante parallellerfaringene til ChatGPT vi har fra norske klasserom fra før, slik som innføringen av skjermer og datamaskiner, maner om noe til forsiktighet i møte med KI, siden de positive effektene av skjermbruk i skolen er høyst omdiskutert.

Spørsmålet blir i ytterste konsekvens hva skolen er for noe, og hvordan skolemyndighetene ser elevene: Er skolen et sted der elevene skal lære, og der vi som samfunn beskytter dem fra markedsinteresser, eller er elevene brukere som skal tjene Big Techs interesser?

Shoshana Zuboff skriver i The Age of Surveillance Capitalism (2019) at vi som bruker Big Techs digitale produkter ikke er subjekter i selskapenes øyne, men midler til deres mål.

Naomi Klein (2023) kaller det å selge inn disruptiv teknologi uten sikkerhetsmarginer og etisk holdbare refleksjoner for Silicon Valleys «playbook». Hun viser blant annet til hvordan Google har fotografert menneskers hjem uten deres forhåndsgodkjenning, men også scannet uhorvelige mengder bøker og kunst uten vederlag.

Implementeringen av KI-roboter som ChatGPT er et forsøk på å gjennomføre enda et digitalt paradigmeskifte før befolkningen egentlig forstår hva som foregår. Forskjellen er at denne gangen er det ikke menneskenes ytre selskapene skal kapitalisere på, altså fysiske steder, hjem og bøker, men tvert imot vårt indre. Vår måte å tenke og være kreativ på er up for grabs. Utviklerne av KI har stjålet menneskehetens felles opparbeidede kunnskap og kunst, og vil bruke det til egen vinning, på bekostning av for eksempel kunstnere og illustratører, som dermed vil bli overflødige, for algoritmen bruker kunstnernes verk til å generere ny «kunst». Klein mener godordene om alt KI skal utrette for menneskene er «the powerful and enticing cover stories for what may turn out to be the largest and most consequential theft in human history» (2023).

Å raskt implementere, og på den måten skape etterspørsel for digitale produkter, og dermed vinne hevd for teknologiske nyvinninger i forkant av lovgivning og politikkutvikling, er Silicon Valleys forretningsmetode, ifølge Shoshana Zuboff.

Når man ser hvordan techselskapene har vokst siden millenniumskiftet forstår man hvor uhorvelig lukrativ denne forretningsmodellen er. Slik beskriver Zuboff på slående vis forretningsmodellens dynamikk:

We are no longer the subjects of value realization. Nor are we, as some have insisted, the “product” of Google’s sales. Instead, we are the objects from which raw materials are extracted and expropriated for Google’s prediction factories. Predictions about our behavior are Google’ products, and they are sold to its actual customers but not to us. (Zuboff, 2019, s. 94) 

Zuboff demonstrerer hvordan det å ta i bruk ny teknologi forut for lovgivning og politikkutforming var en bevisst strategi hos grunnleggerne av Google, Larry Page og Sergei Brin. På den måten etablert de en teknologisk status quo politikerne bare var nødt til å tilpasse seg.

Zuboff siterer fra en sak i tidsskriftet Business Insider, der en annen tidligere direktører i Google, Eric Scmidt, blir intervjuet.

When asked about government regulation, Schmidt said that technology moves so fast that governments really shouldn’t try to regulate it because it will change too fast, and any problem will be solved by technology. ”We’ll move much faster than any government”. (Zuboff, 2019, s. 104–105)

Google er et selskap som, i likhet med andre enorme selskaper som Meta (Facebook og Instagram), Apple, Microsoft m.fl., brukes mye i skolen. Disse selskapene tjener dermed store penger på elevenes oppmerksomhet – deres personlige data. Microsoft selger Office-pakken til mange kommuner i Norge og andre land, mens mange lærere bruker Facebook til å lage klassegrupper, og barneskoler bruker gjerne iPader heller enn bøker. Foreløpig er det svært liten bevissthet i skolesystemet om hvilken egeninteresse disse selskapene har av å være så tydelig til stede i utdanningen. De selger ikke først og fremst skjermer og datamaskiner. Hardwaren er kun et brohode inn til brukernes personlige data, der de så formes til å akseptere selskapenes teknologi, ideologi og verdensbilde. Kontorprodukter som Office-pakken og Google Workspace gjør elever i barneskoler, som pliktskyldigst utfører skolearbeidene sine i Word, Excel og OneNote, til aspirerende kontorarbeidere som skal sikre kjempeselskapenes forretningsmodell i enda en ny generasjon. I NOU-en Ditt personvern – vårt felles ansvar forklares dette slik:

Barna blir gjennom skolen vant til å bruke et bestemt operativsystem og brukergrensesnitt og terskelen for å bytte tjeneste blir høy. På denne måten er det å tilby svært billige tjenester til skole og barnehage en investering som kan gi betydelige gevinster for selskapene i et lengre perspektiv (NOU, 2022, s. 138).

Når norske elever i 2023, bare noen måneder etter at ChatGPT så dagens lys, oppretter personlige brukere på OpenAI, men også samskriver på lærerens personlige bruker, har skolen fått enda en aktør på banen som samler inn og kapitaliserer på elevenes brukerdata. Dersom skolen lar KI skrive, hente inn fakta, lage presentasjoner for elevene, og så videre, kan vi forestille oss at teknologien vil bli integrert i tenke- og produksjonsevnene deres i en grad som etter hvert vil gjøre dem hjelpeløse uten. Er det overhodet mulig forestille seg en mer effektiv måte å gjøre produktet sitt uunnværlig i befolkningen?

Når vi samtidig vet hvor dyr teknologien er å drifte (dataprosessering, databaser, energi, med mer), virker det usannsynlig at OpenAI leverer ChatGPT gratis for å være snille mot oss. Hvorfor er ChatGPT da likevel gratis for brukerne? Naomi Klein skriver hvordan Silicon Valleys modell er å lansere produktene sine med paradigmatisk effekt. Brukerne blir forhekset av det «magiske» produktene kan få til, og ganske snart er de hektet. Det er nå investorene skal få betalt for investeringen:

Then watch as people get hooked using these free tools and your competitors declare bankruptcy. Once the field is clear, introduce the targeted ads, the constant surveillance, the police and military contracts, the black-box data sales and the escalating subscription fees (Klein, 2023).

Vi som bruker språkroboten jobber i bunn og grunn jobber med å trene den opp. Selv om dataprosesseringen er dyr, gjør vi grovarbeidet gratis for enorme selskaper som håver inn penger fra investorer og såkalte venturekapitalister. Det var først når menneskelig respons ble integrert i GPT-teknologien at utviklingen virkelig skjøt fart.

I skolen skal vi altså ta del i denne felles dugnaden for de styrtrike.

Systemteori som forståelsesmodell

For å komme bakenfor den sedvanlige logikken i debatten om KI i skolen, der teknooptimister er for og teknopessimister mot, bør vi anlegge et større perspektiv.

Vi bør se skolen som et system som er del av systemer integrert med andre systemer.

Hvorfor? Jeg er preget av situasjonen jeg opplever samfunnsordenen befinner seg i, med forestående, og delvis inntrufne, kollapser på løpende bånd. Vi opplever energikrise, uttømming av ferskvannsressurser, akselererende klimaendringer, der varmebølger, havstigning og ukontrollerbare skogbranner bare er noen av konsekvensene. Oppå alt dette kommer krig og økende georivalisering.

Midt oppi alt dette får vi stadig høre at skolen skal utdanne elever som er utrustet til morgendagens arbeidsliv. Men hva krever morgendagens arbeidsliv? Jo, mange mener det er evnen til å omskolere seg raskt. Andre mener det vil kreve god IT-kompetanse. Atter andre mener det vi vil ha behov for er varme hender.

Ingen stiller imidlertid spørsmålet om vi overhodet vil ha ressursene til å opprettholde et arbeidsliv som er i nærheten av like innbringende og stabilt som det vi har i dag.

For hva er egentlig arbeidslivet, om ikke et system som er innvevd i og omsluttet av det øvrige samfunnslivet? Og hva er samfunnslivet, annet enn en del av det fysiske livet, slik det er formet av naturlovene? Og hva er naturlovene, annet enn en del av både naturen og det vi kaller kulturen? Slik går systemtenkningen utover i spiraler, der alt henger sammen med alt. Gitt utsiktene til kollaps jeg beskrev over, som vi stadig ser empiriske bevis på at er underveis, er det kanskje andre kompetanser skolen burde gi elevene enn å – for å si det polemisk – konkurrere om karakterer?

I denne måten å tenke på, er jeg inspirert av Limits to Growth (LtG). LtG brukte datasimulering til å beregne hvordan fem aspekter ved samfunnet (landbruk, forurensning, befolkningsvekst, industrialisering og bruk av ikke-fornybare ressurser), med matematisk nødvendighet ville bryte planetens grenser, siden disse faktorene økte eksponentielt, mens planetens ressurser per definisjon er finitte. LtG skapte mye rabalder, den fikk ros, men også mye kritikk – men ettersom prediksjonene rapporten kom med, særlig det såkalte standardscenariet, mer og mer bekreftes med empiriske observasjoner, fremstår boka mer og mer skremmende og visjonær (Herrington, 2021).

Systemteori er et enormt teorifelt jeg ikke er i nærheten av å ha oversikt over. Det finnes et vell av underteorier, som hver for seg har forskjellige måter å organisere systemer og utvekslinger mellom dem på. Det som imidlertid er viktig å merke seg er at systemteori per definisjon er tverrfaglig. På den måten kan systemteori inkorporere, prosessere og veve sammen hele spennet av emner mellom det menneskelige, sosiale, teknologiske og naturlige.

Utviklingen i tenkningen om systemteori har pendlet mellom universelle og holistiske modeller til spesialiserte modeller, for eksempel om atferd (behaviorisme), natursystemer (økologi) og dataprogrammering (kybernetikk).

Biologen Ludwig von Bertalanffy utviklet General Systems Theory, der såkalte «åpne» systemer ble oppdaget og utforsket med matematiske prinsipper (Korn, 2023). Tankegangen til Bertalanffy var «metabolsk», på den måten at han så på hvordan transaksjoner mellom systemer og miljøer samtidig påvirket dem selv og helheten (Van Assche et al., 2019). Innenfor samfunnsvitenskapen finnes historiske forløpere, blant andre Herbert Spencer og Émile Durkheim, som studerte samspillet mellom individ og samfunn ved å undersøke hvordan systemer påvirket hverandre (Gibson, 2023).

Jeg er interessert i systemteori på grunn av fascinasjonen jeg har for Limits to Growth. Kanskje handler fascinasjonen også om hvordan forfatterne våget å bruke vitenskapelige innsikter til å mene noe tydelig om politikk og samfunn.

Mye positivt har skjedd siden 1972, da rapporten kom ut, men det er også klart at jordas ressurser har blitt kraftig redusert, slik rapporten forutså. Kapitalen har dessuten i større og større grad gått over til å utvinne mer uhåndgripelige ressurser, slik som menneskers tid og oppmerksomhet, som Naomi Klein og Soshanna Zuboff demonstrerer.

Kan en humaniora-tilpasset variant av systemmodellen brukes til å undersøke hvordan og hvorfor skolesystemet reagerte som det gjorde på ChatGPT?

En humanistisk og samtidig systemdynamisk tilnærming til skole og AI kan ikke prosessere data slik man gjør i System Dynamics. Det er heller teoriens generelle innsikter, og enkelte av de sentrale begrepene, man bør legge til grunn i analysen.

Donella Meadows, en av hovedforfatterne av LtG, mener en mer populærvitenskapelig, eventuelt humanistisk, bruk av teorien er viktig for at den skal få virkning i samfunnet og politikken.

Even the simplest ideas of system dynamics—stocks, flows, positive and negative feedback, the effect of delays, the importance of nonlinearity—can help to clarify public discussion and improve public policy. They must be communicated without jargon, without mathematics, without loop diagrams. (Meadows, 1989)

Enkelte av begrepene Meadows nevner her, synes svært relevante for en analyse av skolesystemets innvikling i Big Tech.

Begrepet feedback-loop kan brukes for å forstå hvordan private teknologiselskaper har fått stadig større innflytelse i skolen, først ved å implementere hardware (skjermer), som siden kan mates med kaskader av software, inntil KI nå kan opptre som elevens personlige assistent og erstatte læreren.

Nonlinearity er et kjernebegrep innenfor utviklingen av KI, der det nettopp er superintelligens eksponentiell vekst det er helt umulig å overskue konsekvensene av.

Delays brukes i LtG for å vise hvordan det ofte er for sent å gjøre noe med et problem når man ser resultatene det medfører, for idet man bryter en finitt grense, kan det ennå gå en tid før effektene viser seg i all sin gru, slik tilfellet for eksempel er med klimaendringer.

Den samme forsinkelsesmekanismen gjelder i skolen, der resultatene alltid kommer i etterkant av praksis, slik at Pirls og PISA ikke kan gjøre noe med det som har skjedd, dersom en hel generasjon med elever har utviklet svak skrive- og lesekompetanse.

Brå omlegginger innenfor skolen øker sannsynligheten for effekter vi ikke kan se for oss, men som vi altså ikke vil få kjennskap til før etter at effektene har inntruffet.

Stock er systemets innhold til enhver tid – for skolesystemet: elever, verktøy, bygninger, myndigheter, ansatte, og så videre – mens flow er tilførsel og utførsel, der lik tilførsel og utførsel gir ekvilibrium, og dermed er bærekraftig.

Donella Meadows har popularisert systemteorien med formål om å utdype for et bredere publikum hvordan systemer veves inn i hverandre i alle livsområder.

I boka Thinking in Systems: a primer (2008) beskriver Meadows hvordan verdenssamfunnet fra og med den industrielle revolusjonen har dyrket en reduksjonistisk tilnærmingsmåte til problemer ved analyse.

Industri- og vitenskapssamfunnets modus operandi er å ta et problem ut av sammenhengen man finner det i og forsøke å løse det separat. Meadows mener at slik analytisk tenkning har fjernet oss fra en intuitiv og holistisk måte å forstå omgivelsene våre på, som er nødvendig i tillegg til den analytiske tenkemåten, for når vi løser et separat problem, blir det ikke nødvendigvis balanse i systemet, siden vi ofte kan ha flyttet problemet til et annet sted (også kalt “brannslukking”)

Siden den industrielle revolusjon er det et gjennomgående misforhold mellom eksponentiell vekst og finitte grenser på mange arenaer. Dersom vi senker utslipp av drivhusgasser ved hjelp av solcellepaneler, vindturbiner og batteriteknologi, er det for eksempel sannsynlig at vi går tom for sjeldne jordmetaller og andre begrensede ressurser. Løsrevne problemer er symptomer på ubalanse innad i systemet, og kan derfor ikke elimineres i seg selv: Problemet er del av måten systemet fungerer på.

Ifølge Meadows (2008) består ethvert system av tre aspekter: elementer, interne sammenhenger og formål. Elementene er det som er lettest å observere ved systemet, siden de ofte er fysiske objekter, men de kan også være for eksempel verdier.

Det er når man ser sammenhengene mellom elementene at systemet avtegner seg. I skolen er dette lett å se: Offentlig skoledokumenter, lærere og elever virker sammen, slik vannet stiger fra røttene i et tre og opp i bladene som glitrer i sola.

Systemer finnes på en uendelig mengde nivåer, der alle systemer er del av andre systemer: en celle, et organ, et menneske, en samfunnsborger, en organisasjon, og så videre.

For at et system skal være i balanse, må elementene stå i bærekraftige forhold til hverandre. For eksempel kan ikke systemets formål være å selge uendelig mye kunstgjødsel, dersom det ikke finnes uendelig med fosfor – i så fall er systemet dømt til å kollapse.

Formålet er altså det springende punktet – men formålet er ofte vanskelig å definere, verbalisere og forstå, delvis fordi systemer som henger tett sammen (systemer inni systemer) kan ha ulike formål – læreren kan være opptatt av kunnskap, mens eleven bare vil komme seg gjennom skolehverdagen, mens rektor vil ha gode tall til skoleeier.

Skolen er et system innenfor det større samfunnssystemet, der offentlige myndigheter og globale selskaper er andre systemer som interfererer med skolesystemet.

Hvordan står skolens formål seg i møte med andre systemers formål, slik som OpenAI og Microsoft, eller finansdepartementets formål om tall som bekrefter økonomisk vekst? Finnes det et misforhold her, som skaper ubalanse i skolesystemet?

Står vi her framfor det klassiske spørsmålet om hva som er skolens formål: danning eller utdanning?

Konflikten mellom disse likelydende, men likevel svært ulike, aspektene ved skolen har vært en integrert del av skolesystemet siden begynnelsen av. Men der danning er en uhåndgripelig kulturell størrelse, er utdanning sterkt knyttet til vitenskapelig rasjonalitet, og kan måles for eksempel i hvor lett de uteksaminerte elevene glir inn i arbeidslivet.

Dikotomien danning mot utdanning minner om skillet mellom visdom og kunnskap.[1] Visdom forstås i den sammenhengen som en bærekraftig tenkemåte, der kortsiktige mål permuteres dersom de ikke er i overenskomst med langsiktige mål.

En anskueliggjørende urfolksmyte forteller hvordan skogens rovdyr overrakte nøkkelen til fremtiden til mennesket, etter at de hadde lært å mestre ilden. Ved overrekkelsen sa dyrene at nå som mennesket var blitt det mektigste dyret, hadde det også overtatt ansvaret for å sikre at alt livet levde godt. Den slags visdom, som ofte resulterer i motstand mot å bejuble og implementere ny teknologi, sitter ennå godt i i en del urfolkskulturer. Blant annet har maorier på New Zealand motsatt seg at OpenAI skal bruke språket deres i GPT: “Data is like our land and natural resources” (Chandran, 2023).

I dette perspektivet er kunnskap motsatsen til visdom. Kunnskap er et instrument for å oppnå kortsiktige mål som materiell rikdom og makt. Dersom vi ser begrepene danning og utdanning i lys av denne typen tankegods, blir danning desto viktigere i den prekære situasjonen dagens barn og unge befinner seg i.

De som er unge nå, er den første generasjonen som mest sannsynlig ikke vil ha noe valg: De vil bli måtte lære seg å handle vist, med langsiktige mål for øyet, enten de vil eller ikke.

Den kapitalistiske realismen

Systemene som er særlig relevante når man skal forsøke å forstå situasjonen i skolen er kapitalismen, representert ved globale teknologiselskaper, og skolesystemet, representert ved skolens historiske mandat og skolemyndighetenes handlinger.

Kulturkritikeren Mark Fisher er opphavsmannen bak begrepet den kapitalistiske realismen (2023). Fisher mener den kapitalistiske realismens ultimate uttrykk er fanget Margareth Thatchers herostratisk berømte slogan: «There is no alternative» (TINA).

Kapitalistisk realisme innebærer, slik Fisher forklarer det, at selv om også kapitalister er fullt på det rene med skyggesidene ved kapitalismen, er likevel den liberale demokratiske kapitalismen det eneste alternativet, for alle andre modeller har feilet.

I denne kapitalismen har overvåkningen av den gamle industriarbeideren flyttet inn i arbeideren, som må passe på å innfri delmål, og motivere seg selv til å yte mer enn tilfredsstillende – ingen vil jo være den som ikke byr på seg selv. I denne nyliberale kapitalismen er fleksibilitet honnørordet.

Høres det kjent ut? Ja, dette er vel en lærers (men også elevs) hverdag. Er det overhodet mulig å være mer fleksibel enn å bruke den helt splitter nye teknologien i skriveroboter i undervisningen bare uker og måneder etter at den så offentlighetens lys?

I den postfordistiske kapitalismen, der vi har latt oss programmere av kapitalistisk og nyliberal tenkning i den grad at vi ikke forstår det selv lenger, er det utenkelig å stille spørsmål ved teknologiske fremskritt eller nye byråkratiske pålegg, ifølge Fischer.

Det betyr ikke at man ikke kan diskutere dem, men å avvise dem som sådan er umulig. Kritikk er imidlertid en integrert tankemodus i den nyliberale kapitalismen, noe vi ser når Mark Zuckerberg må møte til høring i det amerikanske senatet, eller når fossilselskaper lager reklamer med bilder av vindmøller og kaller seg energiselskaper.

Slik kritikk er en pliktøvelse, og i virkeligheten en sikkerhetsventil som forhindrer reell politisk aksjon. Dermed opprettholder kritikken illusjonen om samfunnsformen som den eneste rette.

Denne tankemåten har mange avstøpninger i skolesystemet, for eksempel i det teoretiske feltet kritisk literacy eller kjerneelementet «Kritisk tilnærming til tekst», der elever og lærere øves opp i en overflatisk og formelartet kritikk, som nettopp sikrer at ingenting endrer seg. En slik formelartet måte å være kritisk på, er institusjonalisert i skolen i den grad at det ikke hadde forundret meg om det her og nå sitter hundretusenvis av skoleelever rundt omkring på kloden og arbeidrt med skriveoppgaven: Skriv en tekst der du drøfter fordeler og ulemper med ChatGPT.

Som en naturlig konsekvens av integrasjonen av (skinn)kritikk i akademia, er AI literacy et teoretisk felt i eksplosiv utvikling.

Kompetanser vi skal utvikle i AI literacy, er å forstå algoritmene, datagrunnlaget, de samfunnsmessige konsekvensene av KI, god kommunikasjon ved hjelp av KI, og så videre. Det som imidlertid slett ikke skal problematiseres, er det faktum at det er helt umulig å forstå algoritmene, datagrunnlaget, og så videre - for sannheten er at selv ikke teknikerne i den indre kjernen i OpenAI forstår algoritmene, de utvikler seg selv!

Den kapitalistiske realismen er «en altomfattende atmosfære, som ikke bare påvirker kulturproduksjon, men også reguleringen av arbeid og utdanning, en slags usynlig barriere som legger bånd på tenkning og handling» (Fisher, 2023, s. 47).

Et sentralt aspekt ved den kapitalistiske realismen er i så måte at den nyliberale kapitalistiske tenkemåten har blitt naturalisert i borgerne i den grad at tankegodset fremstår som en naturlov: Man vet ikke lenger at det dreier seg om ideologi og normer.

Her er det på sin plass å minne om hvordan den norske utdanningsministeren bare noen uker etter at ChatGPT var introdusert i offentligheten, gikk ut i VG og hevdet at «vi må omfavne ny teknologi» (Falk, 2023b).

Credoet er så innarbeidet i den nyliberale kapitalismen at det fremstår som en naturlov.

Fisher skriver at kapitalen per definisjon ikke er bærekraftig.

Kapitalens ‘behov for et vedvarende ekspanderende marked’, dens ‘fetisjering av vekst’, innebærer at kapitalen av natur motsetter seg bærekraft» (Fisher, 2023, s. 52).

Han bruker miljøproblemer som prisme for å forklare hvordan kapitalismen bærer i seg en iboende kollaps. Innenfor det rådende hegemoni er det bare mulig å forstå klimakatastrofen som simulakrum, skyggebilde, plakat, fordi det å ta innover seg de faktiske implikasjonene av hvor vi er på vei, er for traumatiserende.

Klimaforhandlinger og demonstrasjoner blir dermed en slags brød og sirkus som sikrer status quo. Den samme absurde logikken ser vi spille seg ut når Sam Altman samtidig lansererer GPT4 og advarer om de enorme skadene teknologien kan forårsake, for eksempel med tanke på desinformasjon.

Måten Altman og andre sentrale KI-personer kommuniserer på, illustrerer også et annet av Fisher poenger om det kapitalistiske realismen: Den har ingen ansvarlig kjerne. Ingen står til ansvar. Selv ikke når systemet peker innover mot et selskap, en direktør, vil man finne noen som tar ansvar. Altman er ikke den ansvarlige, da han på den ene siden først og fremst svarer til aksjonærene sine, og på den andre siden bygger retorikken på at dersom ikke OpenAI utvikler KI, så vil noen andre gjøre det.

Fisher bruker et eksempel fra Campbell Jones til å belyse hva den samfunnsmessige konsekvensen av kapitalens pulverisering av ansvar blir, nemlig resirkulering. Når alle og enhver har ansvar for å resirkulere, som om dette er et spørsmål som er hevet over politikk og ideologi, blir det samtidig innlysende at det er en ideologisk holdning.

Men subjektet som er ment å resirkulere, hevdet Jones, forutsetter eksistensen av en struktur som ikke er ment å resirkulere: Ved å gjøre resirkulering til «alles» ansvar, skyver strukturen ansvaret over på forbrukerne og gjør seg selv usynlig. (Fisher, 2023, s. 138).

Den samme ideologien finner vi i måten lærere, ledere og myndigheter forholder seg til mobiler, skjermer, og nå sist ChatGPT.

Det gjentas til stadighet at læreren må finne gode, trygge og hensiktsmessige måter å bruke nye verktøy på. Systemet er med andre ord basert på at individet skal løse utfordringer introdusert av verdensomspennende selskaper. Er det engang mulig?

Den kapitalistiske realismen velter kaskader av disruptiv teknologi innover oss, og så lenge vi fortsetter å dyrke ideen om at individet er den ene hellige entiteten, får de det som de vil. Fisher var forutseende da han alt i 2009 skrev:

«Det subjektet som trengs – et kollektivt subjekt – finnes ikke, og det i en situasjon hvor både miljøkrisen og alle de andre globale krisene vi står i krever at det skapes» (Fisher, 2023, s. 138).  

Alle mann på dekk

Så lenge vi ikke ser den underliggende ideologien som driver endringene i skolesystemet, er det umulig å stå imot. Enhver seier, for eksempel et vedtak mot bruk av KI på en enkeltskole, er kun et midlertidig tilbakeslag for kapitalen.

Hvis vi ikke ser drivkreftene under alle de små og store endringene i skolesystemet, som alle dreier mot mer bruk av digitale systemer, er vi hjelpeløst overlatt til å krafse i overflaten, og samme hva vi gjør, er det til kapitalens fordel. Som Fisher skriver:

Ingenting er politisk i seg selv. Politisering krever politisk handlekraft i stand til å omdanne det som tas for gitt til noe man kan ta fatt på» (Fisher, 2023, s. 159).

Jeg mener at systemteori, slik jeg beskrev den tidligere, kan være et hensiktsmessig og brukbart verktøy til å omgjøre Fishers kulturkritiske innsikter til et analytisk verktøy.

For som Meadows skriver:

«A change in purpose changes a system profoundly, even if every element and interconnection remains the same» (Meadows & Wright, 2008, s. 17).

Det er min påstand at skolemyndighetene, idet de går inn for bruk av språkmodeller i skolen den samme måneden som de blir lansert, har mistet skolesystemets dype formål av syne. Heller enn å se hva som er skolesystemets opprinnelige formål om danning, sannhet og sosial mobilitet, flyttes lista for å bli tilpasset teknologiske nyvinninger, skapt av verdens største selskaper. Omkvedet er at man ikke har noe valg.

Men systemteorien viser at elementer, sammenhengen mellom dem og systemers formål danner intrikate mønstre som kan forskyves til det ugjenkjennelige. Systemer kan kollapse under trykk fra andre systemer, eller overskride egne grenser og dermed blir noe annet enn vi tror de er.

Vi er nødt til å spørre hva som må vike når ny digital teknologi innføres i stor stil i skolen over bare noen få tiår - og med akselererende fart.

Frykten er at skriveroboter blir det endelige slaget. Med dem kan skolen miste evnen til å være en samfunnsbærende institusjon, et sted for sosial utjevning, sannhetssøken og dannelse - selv om (fordi?) dette ikke alltid kan måles i instrumentelle tallstørrelser.

Referanser:

Chandran, R. (2023, april 10). Indigenous groups fear culture distortion as AI learns their languages | The Japan Times. https://www.japantimes.co.jp/news/2023/04/10/world/indigenous-language-ai-colonization-worries/

European Union Agency for Law Enforcement Cooperation. (2022). Facing reality?: Law enforcement and the challenge of deepfakes: An observatory report from the Europol innovation lab. Publications Office. https://data.europa.eu/doi/10.2813/08370

Falk, J. (2023b, januar 15). Kunnskapsministeren etter robot-stunt: – Må omfavne ny teknologi. https://www.vg.no/i/69BVgO

Fisher, M. (2023). Den kapitalistiske realismen (A. J. Schnell & D. Vernegg, Overs.). H//O//F.

Gibson, B. (2023). Systems theory | sociology | Britannica. https://www.britannica.com/topic/systems-theory

Herrington, G. (2021). Update to limits to growth: Comparing the World3 model with empirical data. Journal of Industrial Ecology, 25(3), 614–626. https://doi.org/10.1111/jiec.13084

Korn, K. C. (2023). General systems theory. https://managingresearchlibrary.org/glossary/general-systems-theory

Meadows, D. H. (1989). System dynamics meets the press. System Dynamics Review, 5(1), 69–80. https://doi.org/10.1002/sdr.4260050106

Meadows, D. H., & Wright, D. (2008). Thinking in systems: A primer. Chelsea Green Pub.

Stabil suksess. (2023). Utdanning, 6, 8–15.

Van Assche, K., Valentinov, V., & Verschraegen, G. (2019). Ludwig von Bertalanffy and his enduring relevance: Celebrating 50 years General System Theory. Systems Research and Behavioral Science, 36(3), 251–254. https://doi.org/10.1002/sres.2589

---

[1] David Bohm jobbet med å forstå forholdet mellom helhet og fragmentering, der helhetstenkning innebærer en tidshorisont som er mye lenger enn den vi moderne mennesker vanligvis operer med, en langsiktig tenkemåte som tradisjonelt forbindes med visdom. Å tenke helhetlig innebærer f.eks. at man kan se for seg at verdenen man lever i skal vokse inn i evigheten og vare ved – en tanke svært få kan forestille seg i dag. Bohm var en brobygger mellom østlig filosofi og vestlig rasjonalitet, med en unik plattform for tenkningen sin, da han sto med ett bein i kvantefysikken og ett i filosofien. Bohms skille mellom helhet og fragmentering, ligner den vi ser i begrepene visdom og kunnskap.