Kan du se det for deg?
Kapittel 11 i "For sent i tide: Hånd- og hodebok for fellesskap og omstilling i krisenes tid"
Se innholdsfortegnelse og klikk deg inn på kapitlene som alt er publisert her.
Les om “For sent i tide”-føljetongen i innledningen til første kapittel her.
I kirkebøkene fra Voss har jeg lest om tippoldefaren min. I en periode av livet levde han på et lite småbruk sammen med femten andre slitne, sultne og uflidde mennesker. De bodde trangt og hadde lite mat. Likevel fantes det naturressurser å ty til. Skogene ga dem mulighet for jakt, om så tjuvjakt, og tørre stubber ga brensel i strenge vintre.
De levde på en buffer av naturressurser vi i vår tid har brukt opp.1
Jeg tenker ofte på tippoldefaren min når jeg leser om klimaendringer, matforsyning, endrede vær- og forsyningsmønstre omkring på kloden. Den store gåten som alltid lyser mot meg, er hvorfor vi regner det for komplett utenkelig at også vi kan havne i en situasjon der mat er et knapphetsgode? Der butikkene er tomme, eller ikke engang eksisterer. En verden der tankskip ikke sirkulerer rundt kloden som Fenris-ulvens etterkommere. En verden uten fly som tegner dommens tegn i kondens på himmelen.
I en forelesning om modernitetens fremvekst brukte en kollega og jeg et bilde fra Stor-Elvdal. To menn, fem kvinner og åtte barn står på geledd foran to hus: ett av laftet tømmer, ett med moderne høvlet plank. De er skitne i ansiktet, alle sammen. Kvinnene har sjal. På venstre side står en balje av tre, med knusktørr neverbinding. Ikke et eneste metall. Ingen elektrisitet. Småbarna på forreste rekke er på samme alder, alle sammen. Tanken som slår meg når jeg ser de jevnaldrende barna, disse forfedrene som jeg ikke kjenner navnene til, er: Hvor mange døde søsken har de?
Vi husker vel tross alt døden, vi som legger oss mette hver kveld? Vi husker vel at det bare er noen generasjoner siden foreldre ikke kunne forvente at alle barna vokste opp?
Hvor skal vi få medisiner fra, når superlasteskipene ikke sirkulerer på verdenshavene? Hvor skal maten komme fra, når verdens kornkamre tørker ut, eller autoritære stater tar kontroll over klodens få gjenværende matfat? Hvor skal energien vår komme fra, når de siste dråpene olje2 forbrukes på en gigantisk militær opprustning, finansiert med gjeld, økologisk og økonomisk, i alle verdenshjørner?
Etter en periode med ufattelig befolkningsvekst, kan menneskeheten snart oppleve en drastisk nedgang i folketallet, slik blant andre Christopher Brystroff beregner. Han mener toppen alt er nådd, og at antallet mennesker fra nå av vil falle kraftig. I 2060 anslår han at vi vil være et sted mellom 2,1 og 6,6 milliarder mennesker.
Brystroff skriver:
Nedgangen i befolkningsmodellen skyldes synkende mattilgang forårsaket av forringelse av miljøet og den vedvarende ødeleggelsen av essensielle økosystemer.
En slik nedgang vil være stikk i strid med FNs prognoser, og gi enorm lidelse.
Hvis det skjer: Vil vi oppleve det som å bevege oss bakover i historien?
Hvordan vil samfunnet vårt se ut etter en slik mulig nedgang?
Jeg overlater til deg, kjære leser, å forestille deg hvordan samfunnssamtalen, borgerrettighetene, jussen, økonomien, allmenndannelsen og fordelingen vil bli. På bildet fra Stor-Elvdal var demokratiet i sin spede demring. Kvinnene hadde ikke stemmerett. Allmennskolen var nettopp blitt vedtatt og i ferd med å bli implementert.
Stefan Rahmstorf, en sentral klimaforsker, oseanograf og AMOC-ekspert3, beskriver i boka 3 degrees more en verden tre grader varmere enn førindustriell tid, som er den verdenen vi sannsynligvis er på vei mot med dagens utslippsregime. I denne verdenen herjer ødeleggende flommer og tørkeperioder. Naturkatastrofene fører til matmangel. Millioner av mennesker tvinges på flukt. Og samfunnene bryter sammen.
Når vi snakker om slike dystre fremtidsscenarier, er det viktig å huske at mange mennesker allerede lever i denne virkeligheten. Alt i dag blir mennesker som lever på den samme kloden som oss, rammet av tørke, flom, ekstremvær og krig. Dette er et av de absurde utslagene av den vanvittige ulikheten som preger det globaliserte, kapitalistiske systemet, som jeg skrev om i “Ulikhet og utarming. En giftig miks”.
Flere av disse menneskene har lært verdien av samarbeid. Mange av dem opplever lykke. Noen av dem synes kanskje til og med at livet er mer meningsfullt enn vi her nord?
Behovet for fellesskap og praktiske løsninger handler derfor ikke bare om fremtiden vår. Det handler også om nåtiden, om hvordan vi allerede lever livene våre, her og nå.
Den kanadiske legen Gabor Maté har i flere tiår forsket på hvordan isolasjon, stress, ensomhet og mangel på fellesskap påvirker helsen vår. I boka Når kroppen sier nei viser han hvordan helseepidemiene som herjer i Vesten i dag, som angst, depresjon og kroniske smerter, ofte er symptomer på dypere emosjonelle traumer som skyldes det fragmenterte og individualiserte samfunnet vi alle sammen lever i. Kuren for disse sykdommene er dermed ikke ytterligere individuell behandling eller farmakologi, men tvert imot å vende seg vekk fra det innadvendte og selvsentrerte, mot fellesskapet.
Det er ikke bare på individnivå vi kan forvente å få det bedre dersom vi vender oss mot fellesskapet. I boka Ulikhetens pris viser Richard Wilkinson og Kate Pickett, basert på omfattende internasjonal forskning, at samfunn med små økonomiske forskjeller preges av bedre helse, mindre kriminalitet, høyere grad av tillit og sterkere fellesskapsfølelse. Land som reduserer økonomisk ulikhet, opplever også lavere forekomst av depresjon, angst og avhengighetsproblemer. Økt likhet gir altså ikke bare større økonomisk trygghet, men også dypere sosial samhørighet og livskvalitet.
Når vi vet dette, ser vi at løsningene på utfordringene vi står overfor ikke bare handler om å tilpasse oss individuelt. Vi trenger strukturelle endringer som gjør fellesskapet solid, varig og inkluderende. Nøkkelen til framtiden er samfunn der samhold og likhet ikke bare er vakre og uforpliktende idealer, men noe vi vier all vår kraft til å oppnå.
Endringene vi må gjøre for å møte klima- og ressurskrisene – å dyrke fellesskap, gjenoppdage gammelt håndverk og bygge lokale samløsninger – kan altså samtidig helbrede dype, ofte usynlige sår vi allerede bærer på. Dermed kan omstillingen også være en vei mot et mer meningsfullt liv, ikke bare en måte å unngå mulige katastrofer på.
Mange vil likevel reagere med mistro på fagre taler om fellesskapets trygge havn. Kanskje ble de forlatt av fellesskapet for lenge siden, eller kanskje de aldri har fått smake på overflodens søte honning — eller var de første til å betale overflodens pris?
Men skal vi komme noen vei, må vi legge gamle konfliktlinjer bak oss. Vi må forsone oss med det som er tapt, og se fremover mot det eneste verdige målet vi kan ha for fremtiden: Å overleve, men også å opprettholde muligheten for verdige liv for alle.
Vi har blitt sørgelig vant til å være ensomme og alene. Vi møter verden hver og én. Vi har mistet tilliten til oss selv og naboene. Til samfunnet. Til naturen. Til det som i all tid har holdt verden og livet oppe.
Derfor haster det med å forstå at det ikke finnes noen vei videre uten fellesskapet.
Vi må ta oss i nakkeskinnet, og gå inn i sameksistensen vi har glemt.
Vi må bære problemene vi har skapt sammen, samme hvor vanskelig det blir.
Og hvem vet, kanskje livet da vil føles mer meningsfullt enn det gjør i dag?
Endelig kommer den bebudede Håndboken. Fra nå av lover jeg å bli lettere på foten.
Om prosjektet
For sent i tide: Fellesskap og omstilling i krisenes tid er resultatet av årevis med lesing, skriving og aktivisme, kort og godt forsøk på å forstå de enorme problemene vi står i.
Men det er også en bok om løsninger. Derfor består den av to deler:
– Hodeboken: om klima, natur, energi, sammenbrudd og systemisk sårbarhet.
– Håndboken: om motkraft, jord, fellesskap, lokal mat, lavteknologi og menneskelig styrke.
Jeg kommer til å publisere kapitlene med korte intervaller gjennom sommeren. Først får du sort realisme, deretter får du oppskriften på handlekraft, mening og fellesskap.
Heng på!
Neste post publiseres 16. juli:
Der kan du lese …
Innledningen til Del 2, Håndboken. Nå har vi diagnosen. Vi er klare til å handle!
Abonner på nyhetsbrevet, så får du de neste kapitlene rett i innboksen.
Hvis denne teksten traff deg – del den gjerne videre. Jeg er ikke på sosiale medier, så deling er den eneste måten denne digitale boka kan finne vei til flere.
Husk: Vi er ikke alene. Men vi har dårlig tid.
Forhåpentligvis er det ikke for sent å være ute i tide.
Ressurser til kapitlet:
Bystroff, C. (2021). Footprints to singularity: A global population model explains late 20th century slow-down and predicts peak within ten years. PLOS ONE, 16(5), e0247214. https://doi.org/10.1371/journal.pone.0247214
Kristensen, M. (2025, juli 5). Frykter temperaturer ned mot minus 50 i Oslo om Amoc forsvinner. NRK. https://www.nrk.no/klima/frykter-temperaturer-ned-mot-minus-50-i-oslo-om-amoc-forsvinner-1.17454602
Maté, G. (2019). When the body says no: The cost of hidden stress. Vermillion.
Watts, J. (2024, oktober 23). ‘We don’t know where the tipping point is’: Climate expert on potential collapse of Atlantic circulation. The Guardian. https://www.theguardian.com/environment/2024/oct/23/we-dont-know-where-the-tipping-point-is-climate-expert-on-potential-collapse-of-atlantic-circulation
Wiegandt, K. (Red.). (2024). 3 Degrees More: The Impending Hot Season and How Nature Can Help Us Prevent It. Springer Nature Switzerland. https://doi.org/10.1007/978-3-031-58144-1
Wilkinson, R., & Picket, K. (2012). Ulikhetens pris: Hvorfor likere fordeling er bedre for alle (P. H. Poulson, Overs.). Res Publica.
Mange nordmenn fikk seg en overraskelse da TV-serien Oppsynsmannen gikk på skjermen i 2023. I en rekke følgesaker demonstrerte NRK hvordan Norge har desimert enorme naturområder, og slik gjort oss svært sårbare for ytterligere naturforringelse. Mange vil muligens likevel reagere på at jeg skriver at naturbufferen er brukt opp. Til det vil jeg svare: Selv om mange fortsatt jakter elg på hobbybasis: Hvor lenge ville elgbestanden vare dersom vi begynte å jakte på den, ikke for atspredelsens skyld, men for å skaffe livsnødvendig mat?
Med den siste oljen mener jeg olje vi kan bruke uten å utløse irreversible klimaendringer, som jeg skrev om i kapittel 1, “A One-Two Carbon Punch. Tre masseutryddelser”, og som det faktisk er mulig å hente opp fra bakken uten at mesteparten av energien forsvinner i utvinningen, slik jeg skrev om i kapittel 4, “Energiprisen for hyperkomplekse samfunn”.
Rahmstorfs arbeid med AMOC, den atlantiske omveltningssirkulasjonen, denne gigantiske varmepumpa som fordeler varme og kulde mellom den nordlige og sørlige halvkula av jorda, er virkelig skremmende. Mens Rahmstorf før trodde det var utenkelig at AMOC kunne kollapse i overskuelig fremtid, har nye data og ny forskning sjokkert ham: Han anslår nå at risikoen for at AMOC kan kollapse i løpet av dette hundreåret er 50/50. Nordmenn, som er blant folkeferdene i verden som er minst bekymret for klimaendringer — åpenbart fordi vi tjener pengene våre på olje og gass — kan dermed ha en skrekkelig faustian bargain i vente. Dersom AMOC kollapser blir hele Norden og Nord-Europa ubeboelig. I en nylig studie der konsekvensene av AMOC-kollaps ble modellert, var Norge blant landene som ble hardest rammet, med vintertemperaturer opp mot 50 minusgrader. Samtidig vil varmen på den sørlige halvkule øke tilsvarende. AMOC-kollaps er i sannhet et mareritt-scenario.