JEG
Det var ikke før de hadde slått takene av den gamle skolen, og de teglsteinrøde rommene gapte mot himmelen, at jeg forsto analogien: Kommunen gjorde det for å ødelegge meg.
Det hele begynte ganske så forsiktig. De første sommerferiedagene skjedde det ikke annet enn at et vaklevorent gjerde ble satt opp. Arbeidet ble utført av et unnselig lite firma. En lastebil kom med stadig nye moduler. To personer monterte gjerdet. Det lutet utover fortauet og nabotomtene, inn i skogholtet bak skolen. Siden skjedde det ikke mer i ferien. Skolen sto der akkurat som før. Gjerdet lignet på en vridd DNA-spiral. Jeg vendte meg til det, akkurat som jeg har vendt meg til mitt eget DNA.
Heller ikke da rivningsarbeidet begynte forsto jeg hva som foregikk. Gymsalen var det første de tok. Gravemaskiner demonterte taket omhyggelig, før de meide ned veggene. Jeg kjørte forbi i egne tanker. Snart lignet skolegården på en byggeplass. Konteinere ble fraktet inn og ut. Porten i gjerdet var bevoktet av en mann i gul hjelm.
Noen dager senere kjørte jeg forbi igjen. Det var da jeg så at de hadde flerret taket av klasserommene. De teglsteinsrøde hullene stirret på himmelen, som var klar og blå og uendelig åpen. Jeg hørte en vibrasjon av supersoniske klanger. Skjærende overtoner traff trommehinnene som syler. Et rumlende bassdrønn fikk veien til å riste. Jeg forsto hva jeg hørte: Skolens aller siste fuck you til kommunen.
Der og da kjente jeg en stor takknemlighet for at jeg ikke hadde barn, ikke hus, ikke klær, ikke utdanning, ikke jobb. Jeg var naken for alt unntatt bilen. Hele livet hadde jeg vært klar for å bli høstet, plukket av mine egne fingre, forstått av noe som var så mye større, som klang så mye voldsommere, men som likevel var meg selv.
Nei, jeg hadde trodd jeg var klar, trodd jeg visste hvordan jeg skulle gjøre det. Jeg hadde ventet hele livet, uten å vite hvor fingrene skulle komme fra, jeg hadde forestilt meg musikken, men da det skjedde, ble jeg lammet. Jeg reagerte som antatt, vil jeg tro.
Det ble ikke bedre da jeg hørte at fylkeskommunen hadde angrepet den videregående skolen i sentrum. Der hadde jeg jo faktisk gått. Jeg kjørte ned for å se. Her gikk rivningsarbeidet fortere unna. Det hemmelighetsfulle gjerdet var alt oppe. Husene ble revet med en dinglende metallkule, den dunket hull på hull i veggene. Alt raste.
Det var det eneste jeg så av rivningstomta. Jeg kjørte så langt opp i åsen jeg kunne. Der lyttet jeg til skrikene fra forvridd stål og stjernenes sang om nettene. En morgen dro jeg til kiosken og studerte forsiden på lokalavisa. Jeg hadde en hønsj. Jada! Jo mer jeg satte meg inn i de kommunale planene, desto bedre forståelse fikk jeg av hva som foregikk. Ny jernbanestasjon. Utvidelse av havna. Fergeleie med tilstøtende riksvei. At jeg ikke hadde skjønt det før! Det hadde bare ett eneste formål, alt sammen.
Jeg gikk ut av bilen, forbi springvannet i kastanjealleen bak den lave kiosken, opp den uveisomme skråningen til hulen jeg visste lå der oppe, langt utenfor kommunens bevissthet. Jeg ventet på natten; ennå var den lys, selv om mørket kom tidlig.
Da natten endelig kom begynte det: Et lys sterkere enn sola strømmet ut av de blinde øynene mine. Jeg visste at det var en illusjon. Eller kanskje er det de rette ordene, men ord er alltid en omvei. Det var ikke det jeg skriver nå som skjedde, men det er de rette ordene for å uttrykke det. Universet strømmet inn i meg. Det var derfor lyset skinte ut av øynene. Universet trengte plass, det fortrengte lyset. Jeg aner ikke hvor lang tid som gikk. Jeg rutsjet gjennom en sklie av proteiner og aminosyrer. Til sist valgte jeg meg en planet jeg kunne føle meg hjemme på. Jeg tok celler fra lungene og festet dem på himmelen. Jeg pustet på stjernehimmelen, slikket på himmelhvelvingen med en tunge ru av salt, slik ga jeg verden liv. Jeg vet ikke hvor jeg ser dette fra. Fra overalt, tror jeg. Jeg vet ikke om du kan se meg hvis du kommer dit hvor jeg var. Jeg vet ikke om jeg sitter der fortsatt. Jeg vet ikke om du kan ta på meg, eller om hendene vil gli tvers gjennom kroppen min. Jeg er en helt ny kommune.
eller
eller
