Fra arkivet: I fantasiens vold
Dykk i arkivet
Upublisert (?) artikkel, datert 16. september 2014.
Jeg husker ikke å ha skrevet artikkelen, og heller ikke å ha lest essayet av Mehren det refereres til, og garanterer dermed ikke for innholdet.
Dette er en tekst i serien Fra arkivet.
I fantasiens vold
Når norsk litteratur skal kritiseres, trekkes ofte mangelen på fantasi eller forestillingsevne fram. Bernhard Ellefsen beklager i Morgenbladet i uke 38 at Eivind Hofstad Evjemos bok om 22. juli, Velkommen til oss, dras mot ”den norske samtidsromanens velkjente sentrum, som skurrer utilfredsstillende i det mørke gjenskinnet fra de uforglemmelige unge kroppene ved bredden av Tyrifjorden”. En annen mer banal variant av kritikken finner vi i Olav Kristiseters VG-kronikk ”Game of homes”, hvor han sammenligner norsk ”kjedeleg” litteratur med TV-suksessen Game of trones. Hvilke kår har fantasien, forestillingsevnen og innlevelsen i dag?
I 1986 ga Stein Mehren ut Corona. Formørkelsen og dens lys. Her finner vi det bemerkelsesverdige diktessayet ”Formørkelsen”, som handler om konflikten mellom datahjernen og det sansende subjektet, det vil si: Det unike i hvert menneske kontrastert av datamaskinens forutsigbare logikk. ”En datamaskin har ikke erindring, men hukommelse. Den kjenner før, etter og nå, men ikke fortid, nåtid og fremtid.”
Mehren viser hvordan datahjernen spalter ut den logiske bevisstheten fra den menneskelige erfaringen; den visjonære tid- og stedløse fantasien til enkeltindividet erstattes av enlinjede formularer. Datahjernen umuliggjør altså det unike ved hver og en av oss; menneskets evighetshorisont. I stedet for egne verdensbilder ender vi som siffer og tegn i databaser: ”Til slutt finner vi denne erkjennelsesformen [datahjernens] selv i våre mellommenneskelige klisjeer. Fra å være et fysisk verdensbilde går den over til å være en forståelsesform der selv våre lengsler og forhåpninger presses inn.”
Det er mulig at ”Formørkelsen” var en treffende beskrivelse av tidsfølelsen i 1986. Men sett fra 2014, er det skremmende hvor visjonær Mehren var i sine tanker om datahjernen, selv om han på ingen måte forutså Facebook, YouTube, Instagram, Snapchat, eller andre avhengighetsskapende internettfenomener. Nei, det er selve livsformen han predikerer: ”Datamaskinens fantastiske hensiktsmessighet kommer til å ødelegge det alminnelige menneskes selvbilde uten å røpe så mye som en flik av deres ytre spenningsløse liv. Den rettsikkerhetsmessige trussel er ikke at maskinen putter en eller annen pikant detalj i banken sin, men at den gjør sjelen overflødig.”
Mehren er ikke ute etter å avskaffe datamaskinen, han lever tross alt i sin egen tid. Det samme gjelder meg. En kamp mot datamaskinene ville være mer stupid enn noen av Don Quixotes kamper. Meningsløst! Men jeg ønsker å adressere et savn, et mørkt tomrom inne i meg. Det begynner med en bekjennelse: Jeg er drenert for forestillingsevne. Ja, vender jeg blikket mot meg selv, er det et endeløst mørke jeg ser; lukker jeg øynene for noe annet enn å sove blir jeg redd, for bildene inne i meg er stille og svarte, lydløse og luktløse. Antiseptiske fantasier, pakket i gladpack. Drømmene er på samme måte: fullstendig fraværende. Barndommen er glemt, og av ungdommen husker jeg bare slørete emosjoner. Jeg kan ikke huske sist jeg tenkte en tanke utover den helt umiddelbare responsen på en hendelse eller et utsagn – når reflekterte jeg sist over noe i dybden? Når tillot jeg meg å kjenne på de religiøse følelsene? Når våget jeg å se på himmelen og slippe evigheten inn i livet? Når våket jeg en natt i grubling over dødens mysterium? Husker ikke! Aner ikke! Forutanelsen til Mehren er et faktum. Det unike i meg er spist opp. Jeg har blitt oppløst, gått opp i endeløse tallrekker, som han skriver: ”Null-en-Null-en-Null-en, … i fire dimensjoner.” Alt jeg husker er Pål Norheims siste statusoppdatering på Facebook.
Det er alltid interessant å lese forfatterskap fra andre perioder. Ofte viser de til muligheter, skrivemåter, narrative grep og virkemidler, som har gått ut av bruk på grunn av motens logikk. Men viktigere: De gode forfatterskapene gir så å si alltid et korrektiv til litteraturen vi skriver nå, trendene i samtida. For tiden er det altså Stein Mehren jeg leser. I mitt kart over litteraturhistorien har han aldri hatt noen høy stjerne, antagelig fordi rester av tekster og tanker fra Profil-kretsen har fått sive inn i banken av fordommer. Men sjelden har jeg åpnet en bok og blitt så klar over min egen tids – og særlig litteraturs – begrensninger. Her finner jeg min ungdoms grubling over evigheten, universet og stjernehimmelen, kombinert med de skjønneste og villeste metaforer, ofte i et svulstig og blomstrende språk som uten tvil ville ha blitt slått hardt ned på i forlag og avisredaksjoner. Hos Mehren finner jeg det eksistensielle bunndraget som var grunnen til at jeg selv begynte å skrive, a long time ago. Diktene er skamløse i sin ekspansjon fra det jordnære og konkrete til det eksistensielle, religiøse eller utopiske, som i ”Audhumla”, et dikt om kyr, men også eksistensen: ”Tre og dyr. Treet som vokser, hver vår/for å åpne himlene. Og himmelkua under det”
Det blir ofte hevdet at den selvbiografiske vendingen i litteraturen skyldes hangen til idolisering og selvfremstilling. Jeg er ikke så sikker på om det er den eneste grunnen. I det utmerkede etterordet til Stein Mehrens Utvalgte dikt, skriver Henning Hagerup: ”For metafysikeren Mehren sikter naturligvis kunsten seg inn mot det høyeste av alle mål: Ikke bare skal den kunne stille seg innenfor og over sin tid på en gang, den skal også kunne oppløse tiden som kategori eller dimensjon – sprenge den, som Mehren kaller det.” Mens Mehren altså søker å smelte sammen tid og rom, har den selvbiografiske litteraturen langt mer moderate mål, sånn jeg ser det. Her handler det ikke om å stille seg over sin tid, man er fornøyd om man stiller seg godt innenfor, med begge beina. De fleste bøkene i kategorien sikter kort og godt mot en autentisk gjengivelse av tid og sted, et kronologisk og visuelt etterrettelig verk. Det rettlinjede fokuset er lik datahjernens logikk, og antagelig besmittet. Viserne på klokka tikker ubønnhørlig framover, null-en-null-en-null-en, barndom, ungdom, voksenliv. Det samme gjelder bilder og steder, de er kun representasjoner, de målbærer ingenting i seg selv, ikke utover referansen til virkeligheten. På samme måte er det referansen til virkeligheten som gjør Facebook, Twitter og andre såkalt sosiale medier avhengighetsskapende: I enden av en fiberoptisk kabel et sted, påkoblet trådløse bølger, sitter det et menneske av kjøtt og blod og klikker seg inn din oppdatering, og vedkommende er til alt overmål en kjent forfatter, en historiker, eller en debattant. Og det begrenser seg selvfølgelig ikke til Facebook og Twitter. Av samme grunn sjekker vi Dagbladet, VG og Guardian flere ganger i timen, og vi har push-varlser fra Yr og NRK på smarttelefonen, vi leser mail fortløpende, det er en selvfølge, og vi har på telefonen om natta bare for sikkerhets skyld, og vi reiser oss fra middagen dersom en SMS tikker inn. Vi datahjerner lever i en gigantisk mimesis-simulakra. Vi skriver mimesis-simulakra. Og vi trykker like for gode mimesis-simulakra. Snakker om enlinjet fokus.
Jeg trakk inn Pål Norheim over, men det kunne like gjerne ha vært Jan Kjærstad. Norheim og Kjærstad, med flere, er forfattere som bejubler framskrittet og omfavner teknologien. Og særlig Kjærstad undersøker teknologiens konsekvenser for samfunnet, men også enkeltindividet. Kjærstad har så å si i hele forfatterskapet spådd et nytt menneske som følge av datateknologien, han maner frem en ny menneskehjerne, og denne hjernen vil være teknologievolusjonens vinner. I Norheims oppdateringer refereres det derimot ofte til klassiske filosofer og tenkere, og det er vel ikke teknologien i seg selv han bejubler, men effektiviteten og formen; ifølge Norheim passer Facebook perfekt til å publisere korte epistler, maksimer, refleksjoner.
Også jeg leser Norheims oppdateringer med interesse. Men jeg leser diskusjonene under med enda større interesse. Hvem er alle disse menneskene som strør om seg med påstander og resonnementer, mer eller mindre holdbare? Det tar kortere tid å skrive enn å tenke, så hvordan klarer de å holde tempoet oppe? Klikk-kulturen kan holde meg våken, men verre: Den har skapt en prikkende, rastløs tilstand i hodet mitt, som gjør det vanskelig å holde på konsentrasjonen særlig lenge, og i hvert fall ikke lenge nok til å drømme seg inn i en omveltende fiksjon eller forestilling: den umuliggjør altså drømmen om en annen verden, fordi en annen verden er umulig å drømme frem under det rådende regime. Jeg ser altså på Norheim og Kjærstad som unntak. De kan prise seg lykkelige over å ha en hjerne som makter å omsette tidsånden til noe annet enn ren reproduksjon, selv om jeg i mitt stille sinn lurer på hvor lang tid det vil ta før datahjernen har tatt inn det intellektuelle forspranget deres, født som de er på 50- og 60-tallet, og alle bøkene de sånn sett har fått lese i ro og fred.
Motsatt med meg, da. Siden jeg ga ut min siste roman har det vært nesten umulig å skrive. Forsøksvise narrative forløp har blitt oppkonstruerte, banale eller forstokkede. Skriveproblemene har fått meg til å spekulere over den ettertraktede fantasien, som jeg viste til innledningsvis. Hva er fantasien, hvor kommer den fra, og hvorfor har jeg den ikke? Jeg har skyldt på ungene, for livet som småbarnsfar gir sjelden rom for de helt store visjonene og tankesprangene. Jeg har tenkt tilbake på ungdomstiden med nostalgisk sus; vitebegjæret, drømmene og undringen jeg hadde da, og tenkt at jeg har ødelagt meg selv ved å bli voksen, ved å bli en deltager i det banale kjøpesamfunnet. Jeg har blitt nesten desperat av det mørke og stille inni meg – som ikke er en metafor, men en helt konkret beskrivelse av hva jeg ser når jeg vender blikket innover. En stund kalte jeg det skrivesperre. Så kalte jeg det mangel på fantasi. Men jeg tror ikke det er der problemet ligger. Jeg har rett og slett blitt frarøvet det unike. Jeg har latt Google, Facebook, Apple, Twitter ta meg over og spise meg rå, jeg har latt nettet rive ut det unike og fôre seg selv, fôre det monstrøse selvforsterkende billedkomplekset vi kaller nettet, et billedkompleks som ligner livet, som pornografien ligner seksualiteten, men som har like lite felles med livet som en fitte har med kjærligheten.
Vil det si at fantasien ikke finnes? Er vi bare maur i den enorme maurtuen vi kaller internett, og som er sin egen grunn og begrunnelse? Er jeg forvist til å fortsette å pøse på med nye tegn, nye remser med bytes, i det uendelige? Lenge trodde jeg det. Men skjermen hadde blindet meg. Tastene hadde hektet seg til fingertuppene. Så en dag begynte jeg å gå. Jeg puttet notisblokka i sekken, fylte en flaske med vann og var ute hele dagen, enten det var sol eller regnet. Og nå tror jeg at det finnes en større fantasi der ute, et sted hvor vi som har blitt tomme disker – servere for tidsåndens propaganda – kan bli loadet med andre bilder og fantasier. Vi kan være maur i en annen maurtue, tjene et annet system. Men vi må vekk fra skjermen. Vi må ut og gå.
Det virker i det hele tatt lite gjennomtenkt, credoet om mangel på fantasi i litteraturen, noe Kristiseter med all tydelighet viser når han etterspør et trollmannsunivers i bøkene, som jo må være det minst fantastiske man kan tenke seg etter å ha sett de siste tiårenes masseproduksjon av såkalte fantasy-filmer – men det er en viral suksess, og dermed sin egen begrunnelse. Den såkalte fantasien eller forestillingsevnen, slik den fremkommer i etterspørselen til kritikerne, fremstår enten som en klisjé (trollmenn), eller som noe umulig, nemlig noe hittil usett. For den som kan skape noe ut av ingenting er ikke forfatter, han er gud eller simpelthen natur; den som skapte cellene, vannet og lufta, er gud eller natur – må være gud eller natur – for mennesket dikter i forlengelsen av verden. Hvilket geni kunne ha fantasert opp elefanten, enn si tigeren? Ingen. Men sabeltanntigeren ville ha vært innenfor rekkevidde for mange av oss, i sin kombinatoriske enkelthet. (Nå er sabeltanntigeren imidlertid utryddet, akkurat som samkvemet mellom menneske og natur, i hvert fall menneskets bevissthet om samkvemet med naturen, der vi glaner på videosnutter i oljefyrte stuer.)
Og her kommer jeg til en floke i min jubel over diktessayet til Stein Mehren og min egen oppdagelse av at naturen kan dikte gjennom meg, ja, at jeg kan la skogen og havet, omgivelsene, synge i språket og tankene, bare jeg kommer meg vekk fra skjermen, bare jeg bryter forbannelsen og ser det unike rundt meg, alt det som har lukt og lyd, som resonnerer i kroppen på en helt annen måte, som gynger i ryggraden når jeg går, som fluktuerer fra meg og ned i underlaget, kobler seg på hyfenettverket og strekker seg opp i en trestamme, og derfra ser jeg utover havet, som er blikkstille i dag, og jeg tenker: Å fiske er å lytte. Hvis du følger tanken nedover er evigheten din.
Det unike i hvert menneske. Det unike i hvert menneske? Jeg har vanskeligheter med å tilslutte meg Stein Mehrens verdensbilde fullt og helt. Så klart er et menneske unikt, og så klart er vi våre egne verdensbilder. Men jeg kjenner også så altfor tydelig hvordan samtida skaper meg. Hvordan jeg blir den som tida og stedet former meg til å være. Det romantiske geniet finnes ikke i meg. Men noe unikt må vel finnes? Jeg vil være ferdig med å stå til disposisjon for de globale korporasjonene, blåse liv i Facebook gjennom å blåse ut mitt eget liv. Jeg vil heller være en celle i naturens storslåtte fantasi – jeg vil heller bli drømt av trærne og engblomstene, meitemarker og stivnede fossiler, enn å være tegn og siffer i Googles gigantiske serverhaller, bortgjemt i suset av vifter og støv, der hvor alt liv summer elektrisk.