Hvordan blir man en leser?
Få ting har overrasket meg mer enn at det dattera mi ville i London, det var å besøke bokhandlere.
Etter noen intense dager i London, der opplevelsen av å kave seg fram i en endeløs kø vil bli sittende lenge i kroppen, trenger også minner seg fram fra tiden da jeg ble en leser.
Minnene er utløst av min datters brå bokinteresse. For på denne Londonturen var ikke Tower og Big Ben høydepunktene, men Harry Potter-oppfølgeren The Cursed Child og bokhandlerne Daunt og Watson.
Allerede første dag i London dro dattera mi og jeg til Cecil Court - den berømte bokhandlergata. Her fant vi bokhandleren Watson, som var så midt i blinken for dattera mi som det er mulig å bli.
Tenk, en hel bokhandel tilegnet obskure skrifter om hekser, magi og mystikk, som samtidig dunster av røkelse, og der magiske steiner og krystaller blinker i settekassene!
Det var lite for meg hos Watson, men desto mer for dattera mi. Jeg følte uansett en sterk glede ved opplevelsen av at de som jobbet der, virkelig kunne det meste om heksekunst, østlig filosofi, norrøn mytologi, personlig utvikling, osv. Så bar det videre til Daunt Books i Marylebone, der Little Women, The Picture of Dorian Gray og Pride and Prejudice skulle anskaffes. (Romeo and Juliet sto også på ønskelisten, men pengene strakk ikke til denne dagen.) På kjøpet fikk dattera mi en flott såkalt totebag.
Men skal hun virkelig lese disse bøkene, spurte jeg meg (og henne)? Er hun overhodet i stand til å lese klassikere (ennå)? Spørsmålene sendte tankene tilbake til den gangen jeg selv begynte å interessere meg for litteratur.
For hva drev jeg med den gangen jeg mener om meg selv at jeg var i ferd med å bli en leser? Vel, for det første var jeg nesten ti år eldre enn dattera mi er nå.
Greit, jeg leste vel en del. Men det jeg husker aller best, det er at jeg trålet bokhandlere, og særlig forlagenes kontantutsalg, på jakt etter (salgs)bøker å fylle bokhyllene med. En av mine største opplevelser var da jeg i Samlagets bakgård fikk kjøpt omtrent det komplette tidlige prosaforfatterskapet til Jon Fosse til dumpingpris.
Men hva skjedde med disse bøkene? Mange av dem har jeg ennå ikke lest. Jeg tror likevel at samlemanien var utslagsgivende for at jeg begynte å se meg som en leser.
Dette er kan hende et særegent uttrykk for vår kultur, der båndet mellom fysiske objekter og identitet er uhyre sterkt? Med årene har jeg motsatt kommet dithen at jeg knapt gidder å kjøpe en bok, for jeg må stadig renske ut i hyllene av plasshensyn, så jeg låner heller på biblioteket (og jeg er også en regelrett gnier). Men frøet var sådd.
Ja, litteraturen og lesingen har satt seg i meg siden jeg begynte å samle på Fosse, Solstad, Bjørneboe, Vesaas, Lund, m.fl., bøker og det å lese har blitt en del av identiteten min. Men hva var den første beveger? Var det å få bøkene i hus, å dyrke dem og bruke dem som speil?
Sant å si er det mer sannsynlig at de fysiske objektene var den utløsende faktoren, vil jeg mene, enn at jeg hadde et medfødt og særeget talent for å lese litteratur.
Så da dattera mi dagen etter ville tilbake til Daunt Books, var ikke jeg den som sa nei. Og der røk de siste pengene. Nå var det kommersielle ungdomsbøker som føk ned i posen i hastig tempo, titler hun sikkert hadde hørt om på booktook, eller hva vet jeg?
Booktook og Snapchat hadde altså påvirket dattera mi i denne retningen. Men det som hadde gjort henne mottagelig for impulsen var Harry Potter. Heller ikke her kom lesingen i første rekke. Det var filmene som forhekset dattera mi, fortellingene, uavhengig av medium og format. Hun så filmene, deretter hørte hun på lydbøkene, så lyttet hun til utallige podkaster om Potter-universet - og først da leste hun bøkene.
Nå for tiden leser hun aller mest fanfiction løselig basert på universet. En hit er det såkalte Marauders, om generasjonen før Harry Potter og vennene hans, der hvem som helst kan dikte med.
Så to helt naturlige gjøremål i London var selvsagt Warner Bros studiotours, der Harry Potter-filmene ble spilt inn, og West End-suksessen The Cursed Child, som er skrevet av J. K. Rowling selv, som handler om generasjonen etter Harry & co.
Jeg kunne lett ha ramset opp en mengde “feil”: Ting å kritisere med både Warner Bros (melking av produktet), og også teaterstykket (prisen!). Men det som uansett er et faktum er Potter-universet har forhekset en hel verden av unge mennesker og gjort dem til lesere - i det minste fått dem til å oppleve fortellingens kraft. Og som med bøkene som dattera mi nå har begynt å samle på, er det også her en mengde fysiske dippedutter, fangreier og merch man kan kjøpe for å identifisere seg.
Så kanskje veien til lesingen ikke må gå via en indre drivkraft, men også kan oppstå via ytre markører?
Jeg liker vel ikke å innrømme det, men sannheten er vel at det var slik det var for meg. Men når litteraturen først hadde begynt å åpne seg for meg, var mye gjort.
Helt på tampen noen nyheter om Kretskort, den siste boka mi, som du kan lese mer om her.
I dag er Kretskort anmeldt i både Dagbladet og Klassekampen - én knallanmeldelse og én midt på treet. Les Dagbladet her og Klassekampen her.
Klassekampens anmelder er nemlig noe lunken til boka som helhet, da han mener den “tenker” for mye. Samtidig virker det som anmelder Riis Mossefinn har stor glede av enkeltdikt, som det første om hageslangen: “På elegant og ekspanderende vis viser Lirhus klima-ubehaget som bokstavelig talt ligger skjult i en såpass hverdagslig handling som å vanne plenen en sommerdag.”
Jeg forstår til en viss grad innvendingen til Mossefinn. Kretskort er langt mer konseptuell enn Indre krets, som den bygger på, og blir dermed mer “tenkt”. Men generelt ser jeg ikke det å tenke, være tenksom, forsøke å forstå, som noe som står i motsetning til det være kreativ og undersøkende. Begge deler trengs - samtidig.
Dagbladet har derimot bare godord å si om samlingen, der anmeldelsen forenes under tittelen “Særdeles god”. Blant annet kan man lese: “«Kretskort» er en svært rik diktsamling, med dikt som forholder seg til den moderne, gjennomteknologiserte verden på en høyinteressant måte.” At det er den svært kunnskapsrike og beleste Espen Grønlie som står bak denne gode anmeldelsen, ser jeg som en stor ære.
Jeg minner om at Kretskort ikke er å få kjøpt i kjedebokhandlere. For å få tak i den må du på Tronsmo, Camino, Auditur eller andre uavhengige butikker. Aller enklest er det å kjøpe den på nett her.