Historiens kraftlinjer

Vi befinner oss ikke i "vår generasjons viktigste øyeblikk". Med atomvåpen, KI-kappløp, politisk lovløshet, klima- og naturkrise, står vi overfor et av menneskehetens definerende veikryss.

De siste ukenes tumulter er på alles lepper. Enten vi er på jobb, spiser middag, drikker vin eller trener, snakker vi om fremtiden.

Er vi på vei mot tredje verdenskrig? Kan totalkrigen bryte ut i kveld, fordi et missil lander på feil side av feil grense, ved et mistak eller med overlegg? Kan de uhumske hybride sabotasjeaksjonene få et motsvar som eskalerer konflikten ut av kontroll?

Ingen vet. Men vi tenker på det, snakker om det, føler på det. Frykter det.

Men under frykten, under resonnementene vi forsøker å legge frem, teste ut på venner og meningsmotstandere, hva er det vi føler dypest der nede?

Hvilke grunnleggende antagelser om livet og fremtiden baserer vi utsagnene våre på?

Hvilke «historiske nervetråder» er hardwired i oss? Hvilke «sannheter» er det vi ikke klarer å se forbi? Hva gjør oss ute av stand til å ta knipa vi befinner oss i på livstruende alvor, og handle i tråd med alvoret?

To underliggende feilslutninger virker i det stille i oss, og overstyrer en adekvat forståelse av situasjonen hos oss mette vesteuropeere.

Kant eller Einstein, eller ja takk, begge deler?

«Ingen vet hva fremtiden bringer»

I helgen jogget jeg med en venn som er historiker og politisk debattant på venstresiden. Mellom tunge innpust og utpust snakket vi om kataklysmen vi befinner oss i.

Etter å ha debattert NATO, USA, Musk, Trump, EU, men også klima- og naturkatastrofen, i nokså forutsigbare vendinger, det må innrømmes, kom vennen min med frasen som ofte følger den slags haranger:

Er det én ting historien har lært meg, så er det at ingen vet hva fremtiden bringer.

Jeg lot det synke inn. Men hold an. Er det virkelig sånn?

Er ikke den frasen heller noe vi kan lire av oss fordi vi er humanister på vår hals, oppflasket på språkteori, vitenskapelige feilslutninger, tolkninger og nyanserikdom.

Jo. Vi blander to forståelsesmodeller.

Ser vi på menneskenes forhandlinger, ytringer, handlinger, så har vennen min rett: Ingen kan spå hva som vil skje.

Men ser vi på klimaet og naturen med naturvitenskapelige briller, er det ikke riktig å si at vi ikke vet hva fremtiden bringer. Det er nemlig undersøkt, beregnet og modellert med stadig større sikkerhet.

Og derfor kan jeg si med sikkerhet: Fremtiden bringer 1,5 grader økt temperatur i forhold til førindustriell tid. Men 2 grader forhøyet temperatur er også svært sannsynlig, ifølge de fleste toneangivende forskerne. Og siden vi ikke reduserer utslippene drastisk, vil stigningen sannsynligvis ikke stoppe ved 2 grader heller. [1]

Til sammenligning har ikke temperaturen vært over to grader høyere enn referansetemperaturen i hele kvartærtiden, de tre årmillionene før vår tid, som Johan Rockström kaller The corridor of life.

Fremtiden kan med andre ord ikke sende oss tilbake til den stabile holocen-tilstanden som de siviliserte (?) menneskesamfunnene vokste ut av.

Utslippene våre har nemlig allerede vippet jorda ut av denne geologiske banen.

Lærdom nr. 1: Det er korrekt at ingen vet hva menneskene kan finne på i fremtiden. Vi kan utslette oss selv med atomvåpen og KI, eller vi kan samles og gjøre en heroisk innsats for å finne sammen. Men vi vet også sikkert at fremtiden vil gi oss en varmere, våtere og villere verden, der det vil være mer krevende å handle for det felles beste enn i dag.

Det ender nok godt. I det minste for meg

Jeg stotret til vennen min, mens jeg harket og hostet:

Slik jeg ser det, er ikke faren at vi innbiller oss at vi vet hvordan fremtiden vil bli og derfor gjør feilslutninger. Den store faren er at vi som lever i Vesten i dag, tre generasjoner oppflasket på den heroiske fortellingen om hvordan «det gode» seiret i andre verdenskrig, har en iboende impuls til å tro at vi uansett vil vinne til slutt.

80 år med materiell vekst, med stabile politiske forhold. Har velstanden rett og slett frarøvet oss fantasien til å forestille oss at verden kan utvikle seg i en annen retning?

Men verden vil med stor grad av sikkerhet, ifølge naturvitenskapelige prediksjoner, bevege seg i en mye mer krevende – ressurs- og energifattig – retning i løpet av veldig få år. [2]

Passiviteten vår, overfor krigen i Ukraina, overfor de uimotsagte løgnene i USA, og ikke minst overfor klima- og naturkrisen, kan slik jeg ser det, bare forklares med at vi tror alt vil ordne seg for oss uansett.

Det blir kanskje noen år med smalhans. Men så ordner det seg nok.

Lærdom nr. 2. Det finnes ingen naturlov som sier at “det gode” (oss) vinner over “det onde” (dem).

Drill, baby, drill. Kampen om den siste oljen

Sammensausingen av korttenkt menneskepolitikk og klodens altomfattende natur, som skjer fordi vi ikke skiller mellom humanistisk og naturvitenskapelig tenkning, bringer oss i dag til å ta avgjørelser som kan sende hele menneskeheten utfor stupet.

Våpenkappløpet er ikke bare et militærindustrielt kappløp, men også et økonomisk kappløp, og det økonomiske kappløpet er på sin side en kamp om energi og ressurser.

Og dermed: En kamp MOT naturen og klimaet.

EU har inntil nå vært et lyspunkt i det politiske, økonomiske, naturdødelige og energifundamentale kaoset som råder på jorda i senmoderniteten. Mens EU har innsett at de er i ferd med å tape økonomisk terreng i forhold til sine stormaktsgale rivaler, har de likevel holdt tunga rett i munnen og insistert på at klimautslippene må ned.

Det var inntil det ble tydelig for alle at Europa er alene.

I juli i fjor vedtok EU Corporate Sustainability Due Diligence Directive (CSDDD), som skulle tvinge alle firmaer i EU med mer enn 250 ansatte til å gjøre rede for selskapets egne miljøavtrykk, men også miljøavtrykkene til både direkte og indirekte underleverandører det benyttet seg av. En rapport skulle skrives og godkjennes hvert år.

Men i forrige uke, tilskyndet av dereguleringer i løgnregimet i USA, kom et forslag om å endre loven, under et år etter at den ble vedtatt.[5] Blant de nye forslagene er at CSDDD ikke lenger skal være bindende for mindre selskaper, men kun selskaper med over 1000 ansatte, og regnskap skal ikke gjøres opp hvert år, men hvert femte år. Det er beregnet at med de nye forslagene, så vil 80 prosent av selskapene slippe regulering.

Forslaget er ikke vedtatt. La oss håpe at det heller ikke blir det. Men hvorfor skulle det ikke bli det? Hva vil stoppe det? Massive folkelige motdemonstrasjoner?

Neppe. I det krigerske ordskiftet har jeg bare sett noen ytterst få nyhetssaker om denne mulige dramatiske endringen i EUs policy for å senke klimagassutslippene.

---

Undergangsstemning og frykt råder i Europa. Men også en skremmende passivitet.

Mens destruktive krefter herjer utemmet i øst og vest, er det som om vi vanlige folk ikke vet hva annet vi kan gjøre enn å se på, korse oss, og håpe at det snart går over.

Imens setter vi vår litt til vuggesangen “Ingen vet hva morgendagen bringer”, og trøster oss med troen på - eller håpet om - at det i det i alle fall skal ordne seg for meg.

Begge feilslutningene er livsfarlige.

---

Tittelen Historiens kraftlinjer er hentet fra Espen Haavardsholm kommunistisk-utopiske roman fra Albania. Kommunist-diktatur er ikke løsningen, men vi trenger samtidig sårt politisk engasjement lik det sterke suget i protagonisten Espen Haram.

[1] https://www.theguardian.com/environment/2025/feb/04/climate-change-target-of-2c-is-dead-says-renowned-climate-scientist?CMP=Share_iOSApp_Other

[2] Se for eksempel denne saken, der jeg dykker inn i energi og ressurs-situasjonen. https://agnarlirhus.substack.com/publish/posts/detail/149916248?referrer=%2Fpublish%2Fposts

Det er også verdt å merke seg at Putin og Trumps vilje til å utvide territoriet først gir mening sett i ressurssammenheng. Stormaktsambisjoner og -rivalisering anno 2025 handler om å skaffe seg best ressurstilgang.

[5] Les om forslaget i Financial Times. https://www.ft.com/content/6f74926a-6ab3-46ee-a434-573c588b7ff4