Lytt til diktet her:
På Pingvinøya vrimla de som biller
da seilskipene kom sigende bak hvite filler.
En granitt-tallerken på åpne havet
blei navet
i ekspansjonskravet!
Vi klubba dem ned som bowlingkjegler
og spiste dem sammen med kokte snegler.
Én etter én, tok vi dem,
helt til det ikke var flere igjen.
Så bytta vi navn til Funkøya
raskere enn båtsmannen bytter trøya.
Moralen er:
Kanskje var det tre islendinger især
som drepte den siste geirfuglen her:
Men husk at det samme har skjedd tusen steder.
Å slå og drepe er våre største gleder,
å fortrenge og utnytte
og sulte ut, forgifte og utbytte.
Det hjelper ikke, samme faen hvor mye dere freder.