Fra arkivet: Grønnvaskerne
Økonomisk vekst for prinsippets skyld er ikke bare meningsløst, det er farlig.
Artikkelen sto på trykk i Morgenbladet 31. januar 2012. Den er delvis bygget på en bok jeg fremdeles setter svært høyt, Prosperity Without Growth av Tim Jackson. Begrepet grønnvasking er i dag en del av ordforrådet til enhver klima- og miljøforkjemper - heldigvis.
Giddens-boka jeg viser til kan jeg på den andre siden ikke huske. Ostehjernens forbannelse!
Jeg publiserer denne teksten fordi jeg opplever at den demonstrerer stillstanden i norsk politikk: Fortsatt snakker vi i fagre ord og vendinger, men fortsetter i det stille akkurat som før.
Norges to ansikter
200 land deltok på det mislykkede klimatoppmøtet (COP17) i Durban før jul i fjor. Av disse hadde tolv sendt sine stats- og regjeringsledere. Blant de tolv var Jens Stoltenberg. I talen sin innrømmet statsminister Stoltenberg at den politiske optimismen etter Kyoto-protokollen ikke hadde båret frukter. Han annonserte at vi nordmenn er klare til å ta vår del av de administrative oppstartkostnadene for å kick-starte det såkalte Green Climate Fund, som skal finansiere klimatiltak i utviklingsland. Stoltenberg påsto dessuten at Norge sikter mot å bli en karbonnøytral nasjon.
Samme år la regjeringen Stoltenberg II frem sin oppdaterte «Forvaltningsplan for det maritime miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten». Regjeringspartiet SV fremstilte det som en miljøseier at havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja ble spart. Men i samme plan ble et belte på 35-50 km langs Finnmarkskysten og på Eggakanten gjenåpnet, etter å ha vært stengt for ny petroleumsvirksomhet siden 2006.
På andre siden av nyttår, en knapp måned etter klimatoppmøtet i Sør-Afrika, presenterte Statoil sitt andre vesentlige funn i Barentshavet, i den såkalte Havis-brønnen. Direktør Helge Lund snakket om en ny oljeprovins i Barentshavet. Profilerte miljøpolitikere krevde «elektrifisering», som betyr at utbyggingen forsynes med strøm fra land. For øvrig frydet et samlet Storting seg. Nye oljefunn er lik økonomisk vekst.
Skitne hemmeligheter
I en artikkel i The Guardian skriver forfatteren Mark Curtis om «Norway’s dirty little secrets». Med bare 0,1% av verdens befolkning, skriver Curtis, står Norge for 0,3% av verdens samlede utslipp av drivhusgasser. Hvis oljeeksporten regnes med, fortsetter han, lander Norges utslippstall på omkring 2% av totalen. «Elektrifisering» vil i denne forbindelse bety fint lite.
Følger vi Curtis eksempel ser vi at konsekvensene av landets økonomiske vekst flyttes til statene som handler med oss: Klimagassene følger oljen over grensen og forsvinner fra det norske klimaregnestykket – men pengene tilfaller oss. Stoltenbergs uttalte mål om at Norge skal bli en karbonnøytral nasjon er enten tom retorikk eller kreativ bokføring.
Evig vekst
Det er tradisjon for å si at brutto nasjonal produkt tilsvarer velstanden i et land. I fattige stater gir kun liten økonomisk vekst betraktelig høyere velstand for innbyggerne. Blant annet dette faktum har medført at økonomisk vekst er en økonomisk og politisk doktrine. I boka The Politics of Climate Change påpeker imidlertid Anthony Giddens at økonomisk vekst bare garanterer for økende velstand inntil et visst punkt. Studier som innfører ytterligere parametre, som lykkefølelse, inntektsfordeling, studier, forurensning, etc., viser at i de utviklede landene begynte velstanden å synke fra 70-tallet til tross for at økonomien fortsatte å vokse. Dermed inntreffer det Giddens kaller over-utvikling – en økonomi som ikke tilfører annet enn økt kjøpekraft.
Siden finanskrisen i 2008 har de finansielle opp- og nedturene nærmet seg det komiske. Vi husker hvordan børsene steg mot himmelen da EU endelig kunne presentere redningspakken til Hellas, og hvordan børsene stupte igjen noen dager senere, fordi grekerne til alles overraskelse ville ha folkeavstemning. Ekspertøkonomene snakker om økonomien som et levende vesen, og det kan virke som om vi gjør lurt i å ikke tirre det. Det eneste sikre i våre dager er at vi trenger økonomisk vekst. Ingen spør om vi er tjent med et økonomisk system hvor status quo innebærer kollaps. Kan vi egentlig se for oss at økonomien skal vokse i det uendelige?
Likevel hører vi om vidunderkuren økonomisk vekst igjen og igjen, sist i nyttårsintervjuet med Jens Stoltenberg, hvor han sa at veldig mye av regjeringens økonomiske politikk kunne tilbakeføres til boka Sirkulasjon, inntekt og økonomisk vekst.
Velstand uten vekst
I Prosperity Without Growth tar Tim Jackson til orde for en utvidelse av velstandsbegrepet. Han skriver at velstand handler om at tingene som skjer oss, må skje i overensstemmelse med håpene og forventningene vi har. Klimatrusselen avslører to feilslutninger i doktrinen om økonomisk vekst. For det første innholder velstand en komponent av sosial jevnbyrdighet – du spiser ikke med god samvittighet hvis andre sulter. Den andre feilslutningen handler om kontinuitet. Utsiktene til klimaforandringer kaster skygger over fremtiden. Bare en økonomi som er bærekraftig over tid kan fostre sann velstand, fordi vi ikke frykter å miste den.
Jackson hevder dessuten at det er doktrinen om økonomisk vekst som er skyld i den finansielle uroen vi ser i Europa og USA. Da den reelle (produktive) økonomiske veksten i Vesten begynte å stagnere, tok statene opp lån for å stimulere til fortsatt vekst. Det er denne gjelden som truer med å velte økonomien i dag.
Ifølge Tim Jackson er en økonomisk investering en relasjon mellom nåtiden og fremtiden. Det er på tide at vi nordmenn spør hvilken relasjon det er mellom investeringene vi gjør i stadig nye oljefelter og fremtiden vi ser for oss. Doktrinen om økonomisk vekst bør i 2012 forbeholdes verdens fattige land. Økonomisk vekst for prinsippets skyld er ikke bare meningsløst, det er farlig. Og åpenbart forblindende.
Grønnvasking
Det finnes knapt et land Giddens’ begrep om over-utvikling passer bedre på enn Norge. Materialismen her til lands handler om erstatte «gamle» ting med nye, ikke om å løfte fattige mennesker opp til et godt liv. Samtidig er en følelse av frykt i ferd med å spre seg i befolkningen. Hver storm som kommer inn fra Nordsjøen utløser en guffen angst for det som skal komme. Hvem snakker olje- og energiminister Ola Borten Moe på vegne av når han sier at klimahensyn aldri skal styre åpning av nye oljefelt eller tempoet i oljeutvinningen? Det er et paradoks at det ikke finnes ett parti på Stortinget som er kategorisk imot åpning av nye petroleumsfelt. Den miljøbevisste har ingen talsmann. I klimalitteraturen kalles politikere som anerkjenner klimaproblemene, men ikke gjør noe med dem, for greenwashers. Det blir vanskelig å ikke tenke på Stoltenbergs berømte månelanding, eller på talen i Durban: ”We are here to address an issue of critical importance to human mankind.” Jeg etterspør et parti som ikke kompromisser på miljøets vegne.
Så hva gjør vi med petroleumsforekomstene på norsk sokkel? Konserverer dem for ettertiden! Hvem vet hva olje kan brukes til om 500 år? Noe bedre enn bil og strøm, skal vi tro teknologioptimistene. Men viktigst: Vi har allerede overført omfattende miljøutfordringer til kommende generasjoner. Hvorfor ikke etterlate oss noen verdier også?